Syk, sur og sinna mann

[Gjest Husfrua]

Trenger noen gode råd her.

Etter flere år med vondt i kroppen fikk mannen min omsider en diagnose her i høst. Han har en revmatisk lidelse, og nå jobbes det med å finne riktig medisinering, slik at han skal slippe å ha vondt hele tiden. Vi har to barn sammen, hus, hage og vi har begge gode jobber. Vi har ikke familie i nærheten.

Problemet mitt er at mannen min er så sur for tida. Det er naturligvis fordi han er sliten og lei av å ha vondt, og kanskje også fordi han syntes det var tøft å få en diagnose. Så jeg har prøvd å være forståelsesfull og blid, men nå føler jeg virkelig at smilet stivner i en krampaktig grimase snart.

For han klager og klager og klager. En ting er at han klager over at han har vondt. Men han klager jo over det meste annet også. Jeg gjør alt feil, alt jeg foreslår er feil (og lite omtenksomt) alt ungene gjør er feil. Det er kjefting for småting dagen lang, og aldri et positivt ord å høre. Hver gang noe skal gjøres er det et ork, og hver gang man snakker om å gjøre noe så er det sukking. Jeg får følelsen av at han for tida helst ville vært en femtitallspappa som deltok når han hadde lyst, men ellers kunne trekke seg tilbake i sin egen lille hule der han holdt på med sitt eget. Og for å være ærlig så hadde det passet meg utmerket. Det hadde vært mye bedre enn slik det er nå hvor han setter seg ned midt i stua og forsurer stemningen i hele huset.

Jeg har forferdelig dårlig samvittighet for at jeg føler det slik. Jeg skulle veldig gjerne ha vært mer omtenksom. Jeg gjør så godt jeg kan, men nå har jeg rett og slett ikke overskudd til mer, eller kapasitet til mer. Jeg er så utrolig lei av å leve med sur mann som kjefter og smeller og som jeg må liste meg på tå rundt. Det er mitt hjem og barnas hjem også. Jeg vet at han har det vondt og at det må ta mesteparten av skylden, men likevel!

Jeg har prøvd å si det til han på en pen måte, men samme hvordan jeg ordlegger meg, ender det alltid opp i en krangel. Han reagerer urimelig sterkt, begynner å leite etter alt jeg gjør feil, for å ramse det opp for meg. Og så ramser han opp alt han har gjort den siste uka, og hvor lite søvn han har fått.

Gode råd mottas med takk. Eventuelt kan jeg godt levere han i innbytte-tråden. Han er vanligvis en flott fyr, med masse humor, og er veldig snill av seg.

[Gjest mata]

Han går på medisiner? De kan ha bivirkninger som gjør ham emosjonelt ustabil. Han kan også føle at hans manndom er tapt, når han fikk diagnosen, og er kanskje inne i en depresjon.

La han lese ditt innlegg her. Det virker som dere har vanskelig med å sette ord på følelser, uten at jeg vet noe om det.

Jeg forstår at livet forsures når den en kun er negativ. Uten en dialog mellom dere, endrer det seg ikke. Men ting har lett å forsterke seg, hvis du forventer negativitet og han merker at det er på den måten.

Jeg har ingen råd å gi, men du må snakke med han, og kanskje undersøke litt ang. medisinene han tar.

[Gjest StockDama]

når han kjefter og smeller, kjeft og smell tilbake, fortell at dette går ikke, greit at mannen har det ondt og at han har det lite trivelig med det, men han trenger ikke la det gå utover hele familielivet, han trenger ikke såre deg...jeg ser ikke hvordan i all verden kjefting skal få han til å føle seg bedre uansett. Sett foten ned, for deg og barna dine.

[Gjest Gjesta]

Han er nok i en tung periode... Jeg har hatt kronisk syke familiemedlemmer og veit alt om hvor slitsomt det kan være å leve sammen med dem...

Er nok også litt mørket og en lang høst som spiller inn...

Jeg ville nok prøvd å bite tenna sammen, og håpe at juleferien hjelper. Gjør den ikke det ville jeg forsøkt å ha en lang samtale sammen. Det er ikke verdens enkleste ting å leve sammen med en syk mann, men forhåpentligvis blir det bedre når han har kommet i gjenge med medesiner og takler diagnosen.

Kanskje dere hadde hatt godt av litt barnefri og kunne nyte litt tid sammen.

Lykke til

[Gjest Calliope]

.......

Endret 18. januar 2007 av Calliope

[Gjest Blondie65]

Finnes det en forening for syke og pårørende for denne diagnosen?

Kronisk syke er vanskelige å leve med. Det krever dobbelt opp av den friske og man blir fryktelig sliten av det i lengden.

Familieterapi - vinkle det slik at forholdet går inn i en ny og vanskelig (?) fase med en varig sykdom. Det kan kanskje være lurt at begge får luftet hvordan de føler.

Du vet sikkert - siden du skriver at du har dårlig samvittighet for dine "negative" tanker - at det kan være utrolig tøft å få en diagnose. Men dette er OGSÅ tøft FOR DEG. Du trenger OGSÅ hjelp til å takle dette, får du det?

En ting er å ta hensyn til den "syke" - noe helt annet er å tippe rundt på tå og aldri være i veien bare for å få kjeft likevel. Samtidig kan det godt være at han ser nettopp denne listingen rundt og hater det, men har ingensteder å kanalisere dette at han er blitt en man må liste seg rundt og så blir han dobbelt sint. Dermed har vi den berømmelige onde sirkelen.

En forfriskende prat - gjerne med en familieterapeut / psykiatrisk sykepleier som "medium" tror jeg er det som trenges.

Føler veldig med deg her, dette er tungt og vanskelig for andre å sette seg inn i.

[Gjest Gjesta]

når han kjefter og smeller, kjeft og smell tilbake, fortell at dette går ikke, greit at mannen har det ondt og at han har det lite trivelig med det, men han trenger ikke la det gå utover hele familielivet, han trenger ikke såre deg...jeg ser ikke hvordan i all verden kjefting skal få han til å føle seg bedre uansett. Sett foten ned, for deg og barna dine.

←

Alvorlig talt, når ble to gale til en rett??

Han har det sikkert kjempehyggelig selv der han går og er redd for fremtiden, redd for å bli uføretrygdet, redd for at kona skal gå fra han, for at han ikke skal greie å ta med ungene på fotballkamp... Keep in mind at de fleste mannfolk ikke har ei bestevenninde å dele disse tunge tankene med, og hvor er det mer naturlig å ta ut sin frustrasjon enn på de man er glad i? Det heter da vel for pokker gode og onde dager.....

Til TS:

Jeg syns du er tøff som velger å sette ord på dette her. Dette er et viktig skritt i riktig retning for at dere to skal finne en løsning sammen. For når du først har fått konkretisert problemet er det mye lettere for deg å vite hva du skal si til mannen din.

For ta det opp med han er du etter mitt skjønn nødt til.

Jeg sitter selv i samme stol som mannen din. Det er vondt å være på denne siden også. Men jeg er ikke blind for at belastningen på min familie er stor. Allikevel er det jo sånn at jeg bryr meg såpass mye om ekteskapet mitt at jeg ville ønsket at mannen min ville ta opp dette med meg dersom han så på meg slik du akkurat nå ser på mannen din.

Jeg går ut i fra at du ønsker å fortsette samlivet slik det var før alt dette hendte.

Prøv å tenk på at dette er en periode som går over. Uten sammenligning forøvrig, tenk på hva enkelte menn går gjennom når kona er gravid og i barsel....

Dere kommer sannsunligvis sterkere ut av dette som ektepar.

Lykke til

[Gjest Bellatrix]

Å ha vondt er fælt, å få en diagnose er fælt og som Evelina skriver har han sikkert masse tanker om fremtiden som kan være vanskelig å takle.

At det er vanskelig å leve med tror jeg på, men han har det nok vanskelig han også. Dere burde få til familieterapi, og også en prat med sykehuset(regner med at han har vært utredet på sykehus?) sånn at dere begge får en klarhet i hva denne sykdommen innebærer.

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt det sånn som du har det.. og jeg valgte kanskje den feigeste løsningen av dem alle... og avslutte samboerskapet.

For meg ble det til slutt snakk om å overleve, både for meg selv og barna. Jeg fikk kjeft, ble kritisert, han ble veldig fort agressiv etc.

NÅ i etterkant ser jeg at han har tatt tak i problemene sine, og jobber virkelig med seg selv. Synd å si at jeg måtte flytte ut for at han skulle forstå.

Min samboer har fått en kreftdiagnose...

S.