Familiekonflikter

[Gjest Miss_alexandria]

Jeg har en familie der det er konflikter og drama som regel hele tiden. Når det har vært stille lenge, da kan man jaggu gjøre seg klar til stormen.

Nå har det nok en gang skjedd og selv om jeg holder meg unna og ikke vil vite noe, så blir jeg på et uforklarligvis involvert....

Jeg hadde en samtale med min bror som ble skikkelig sint på meg forleden dag. Han mente jeg bare burde tilgi og glemme som vanlig.

Og mitt spørsmål er, hvorfor skal jeg alltid tilgi? Skal man alltid gi etter for urettferdighet, løgner og for husefreden?

De siste ukene har vært helt forferdelige. Familiekonfliktene tapper meg helt for energi og krefter og jeg er ikke meg selv.

Jeg føler meg litt som den stygge ulven for jeg har nå gitt klar beskjed om at jeg ikke takler stort mer nå og de virker nesten overrasket, for vi alle er jo vant med disse dramaene og kranglene hele tiden. Det er visst en del av familien vår.

Jeg ser på andre venner og familier. De kan nesten ikke vente til å dra hjem og feire jul med familien, mens jeg gruer meg hele året til julen kommer....

[Gjest Gjest 1]

Jeg har en familie der det er konflikter og drama som regel hele tiden. Og mitt spørsmål er, hvorfor skal jeg alltid tilgi? Skal man alltid gi etter for urettferdighet, løgner og  for husefreden? Jeg ser på andre venner og familier. De kan nesten ikke vente til å dra hjem og feire jul med familien, mens jeg gruer meg hele året til julen kommer....

←

Nei, du må ikke noe som helst. Du kan ordne opp, forandre de andre (som ikke går) eller du kan forlate familien din fordi du ikke vil være med slike mennesker. Såfremt du har egen jobb og inntekt vel og merke.

[aline]

Nei, jeg synes ikke alltid man skal tilgi eller gi seg for husfredens skyld, jeg synes også det er helt på sin plass at du sier ifra at nå er det snart nok for din del!

det kan godt hende resten av familien synes denne dramatikken og kranglingen er noe som bare er sånn, men dersom du faktisk går å GRUER deg til jula pga dette, så er det vitterlig på tide at du sier klart ifra til de andre også.

Jeg synes du skal si klart ifra til dem, fortelle dem hva dette gjør og at du faktisk ikke føler at den delen av "genene" er noe du har verken fått med eller setter særlig pris på, og at dersom du også skal kunne kose deg sammen med familien, så får de ihvertfall pent la deg være på utsiden av kjeklingen deres.

kjempetrist å høre at du bruker lang tid på å grue deg til å være med familien din, gjør noe med det er mitt råd, prøv ihvertfall.

jeg hadde det slik ovenfor faren min, og selv om vi har ryddet opp i mye og jeg har satt mine grenser ovenfor ham og hva jeg tåler og ikke tåler fra ham, så kjenner jeg fremdeles at magen sier ifra hver gang jeg skal være sammen med ham... men det aksepterer jeg, jeg gruer meg ikke lenger ihvertfall, og det gjorde jeg før, og det er egentlig helt grusomt å virkelig grue seg til å være med familie.

sett dine grenser, og vær tydelig på hva som er viktig for deg selv, det er ikke lett, men finn ihvertfall grensene dine og handle etter dem selv. blir det for ille, så gå deg en tur eller kom deg vekk på annet vis, både for din egen del og for å vise at det er ikke ok.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg var i en lignende situasjon som deg for noen år siden, og det er ikke noe gøy. Familien din bør respektere at du ønsker å holde deg unna, og de bør også tenke på hva deres krangling gjør med de andre (deg).

Nå vet ikke jeg hva det er snakk om, men i vår (stor)familie, så var det en god del ting jeg nærmest glattet over, fordi jeg ikke så at jeg ville komme noen vei med å si alt hva jeg mente. Så da ble det å overse oppførsel jeg i utgangspunktet ikke kunne tenke meg å overse. Men jeg tenkte også at jeg bare har en familie, og at de ikke kan byttes ut på samme måte som man hypotetisk kan med venner. Med mindre det dukket opp noe jeg absolutt ikke kunne leve med, så forsøkte jeg stort sett å forholde meg nøytral.

Men det er utrolig hvor mye man kan utsette seg selv og andre for bare på grunn av ære eller en ekstrem vilje til å holde på prinsipper...

Nei, det er bare du som kan vite hvor mye det som har skjedd veier i forhold til det å skulle tilgi. Har ingen annen trøst, enn at ting stort sett roer seg med tiden. Familien min har roet seg veldig siden de store slagene for noen år siden. Det såre ligger der fortsatt, men de har samtidig fått ting mer på avstand.

[Gjest Gjest]

Syns det var på sin plass å si i fra slik du gjorde.

DU trenger ikke å finne deg i alt selv om det er familien din.

Jeg har selv tatt en skikkelig oppvask med min vanskelige mor, og merker at det ble bedre etter det, selv om jeg vet at helt bra vil det aldri bli.

Slik er det bare for noen.

Si det rett ut til hele familien din at du har gruet deg til jul fordi du ikke liker at stemningen blir som den blir. Og om de syns det bare er bagateller må de bare syns det, men du klarer ikke å se på det på den måten, og det må de bare respektere. Nå er det deres tur til å ta hensyn til deg og ikke omvendt....

Lykke til i jula! Trenger ikke være der hele tiden vetu..... :klemme:

[Lizzee]

Du spør om dette med tilgivelse....

Tilgivelse er noe du gjør for deg selv, ikke for andre.

Når du tilgir betyr det ikke at du godtar det som har skjedd. Det betyr heller at du gir deg selv muligheten til å legge hendelsene bak deg og gå videre!

[Gjest Gjest]

Kan du være likegyldig? Jeg prøver å være likegyldig til personen som lager helvete. Hilser høflig, men innleder aldri en samtale med henne og svarer så nøytralt jeg kan dersom jeg må forholde meg til henne. Det er ganske enkelt dersom personen lager helvete for meg, men desto vanskeligere dersom personen lager kvalm for mine nærmeste.

Jeg tror nok jeg er villig til å tilgi det meste, men her er problemet at personen aldri innser at hun gjør feil. Det er bestandig de hun er i konflikt med som må "lirke opp knuten" for å få famlieforholdene på rett kjøl. Dette har jeg fått nok av og nå driter jeg i å lirke opp flere knuter.

Var dette noe svar på spørsmålet ditt? Neppe, bare en utblåsning.

"Dritt lei gjest"

[pellegrino]

Huff, du har det ikke lett ser jeg. Jeg vet nøyaktig hvordan det er med familiemedlemmer som bare suuuger kraften ut av kroppen min med den største selvfølge, og blir sååå overrasket over at noen reagerer. Du kjenner dem sikkert igjen: drama queen, kospiratoren, kverulanten og martyren.

Kan vel bare si at det faktisk finnes noen som er avhengige av dramatikk, konflikter og konfrontasjoner. Disse menneskene kan bli mektig provosert av at du ikke lar deg provosere . Hva kan man gjøre? Har vel ikke noe fasitsvar, men ønsker deg ihvertfall lykke til på din vei. Ikke la dem suge kraften ut av deg!

[Gjest Gjest]

Familie krangling er noe dritt, iallfall hvis det er mange medlemmer i familien. Far,mor,bror og jeg hadde ofte store diskusjoner som ente med at ingen snakket med hverandre i lang tid og vi levde ett liv hvor ingen hadde kontakt med noen. Men det hjalp ikke, det var forsatt krangling og ikke nokk med det , men da vi alle brøt kontakten ble det baksnakking i familien om hverandre.

For en stund siden skulle min minste bror konfe seg , men ingen bortsett fra far og mor hadde planer om å stille opp i kirken fordi de andre ikke tålte trynet på hverandre. Jeg ble så sint inni meg fordi denne gutten var den eneste som ikke hadde vært involvert i noen konflikter og alle kunne forholde seg til han. Han bodde hjemme med mor og far og bare hørte på all kranglingen våres. Synes virkelig synn på han, når jeg tenker tilbake på all kranglingen. Uansett han hjalp alle i familien med alt, uansett hvor mye de ba om , men å stille opp i kirken kunne de ikke gjøre i gjengjeld . Selv om han hadde gjort mye godt mot de andre så var det så mye å be om.

Jeg samlet Far, mor og bror og sa at vi måtte skjerpe oss,for eg var virkelig forbanna på at dette skulle gå utover de mindre og jeg orket faktisk ikke mer, jeg ble så lei og dagen min var helt ødelagt hver gang vi kranglet. Så jeg fortalte at vi måtte bare tilgi det som hadde skjedd tidligere og at vi måtte starte pånytt, vi burde iverfall kunne snakke sammen

Utrolig nok så var det alt som skulle til, Jeg og bror hadde mest problemer med mamma og pappa men å snakke om det funket kjempe bra. Å bare tilgi for det som hadde skjedd tidligere er ikke så mye å gjøre. Tenk heller på de som er mindre, de må jo leve i all kranglingen og tullet. Greit nokk at det er foreldrene sin oppførsel som starter konflikten og ubehagen , men det er faktisk ikke så mye som skal til for å bare glemme det som har skjedd. Jeg og min bror ringte til min minste bror som fortsatt bodde sammen med de ofte for å spørre når mamma og pappa var ute av huset, hvis jeg hadde planer om å komme innom en tur for å hente noe, men en gang så var min minste bror så lei av at jeg ringte hjem for å sjekke at de var ute av huset og at jeg ikke hadde kontakt med mine foreldre at han begynte å grine. Og jeg skjønner han faktisk godt i ettertid.. TENK PÅ DE MINDRE HVIS DET FINNES I DITT TILFELLE , SNAKKER AV ERFARNING. BLIR SÅ FORBANNA PÅ DERE DER UTE SOM ANBEFALLER DENNE PERSONEN TIL Å IKKE TILGI OG BLI VENNER I GJEN. FOR TILGIR DU ER DET MYE MINDRE SJANSE FOR AT UROEN I FAMMILIEN FORSETTER…

Ta mitt råd Miss_Alexandria

Mvh Adrian

[Gjest Miss_alexandria]

Hmm, litt mystisk at noen har gravd frem denne tråden min....

Og jeg tror faktisk jeg vet hvem som har svart

[Gjest mata]

Ingen er nødt til å feire f.eks. jul sammen med familien sin.

Jeg har en regel og det er at jeg tilgir folk før ting har gått galt eller har skjedd.... Dvs, jeg orker ikke kaste bort energi på å være bitter, og overser totalt når jeg blir angrepet, jeg gidder ikke svare noen ganger... (etterpå, jo, men ikke svare sinte folk...

Familien min har forstått at de ikke kan skade meg mer, og at jeg aldri blir sint mer (nei, jeg er ikke lobotomert, spiser ikke antidepresiva, men å tilgi familie/venner på forhånd har funket for meg i alle fall...

Dvs. de lukter at jeg er usårbar (selvfølgelig kan jeg bli såret jeg også, men jeg viser det ikke mer, og betror meg heller til venner når det røyner på...)

Jeg har hatt store problemer med at en del av klanen family har blandet seg for mye inn i hva jeg gjør og hva jeg ikke gjør og hva jeg burde gjøre...

Men når jeg har tilgitt dem på forhånd (før ting har skjedd), uten å si noe om dette til dem, så har alt roet seg og det er ingen krangel eller misforståelser mer.

Vet jo ikke om din familie er mer gærn enn min. Men man kan kutte ut kontakta en tid, og si klart fra at dette orker jeg bare ikke... Legg på røret etter at du har sagt det. Vis dem hvor grensene går.

[Gjest Gjest]

Foreldre bør nesten alltid tilgi sine barn inntil de kan stå på egne ben.

Barn bør nesten alltid tilgi sine foreldre når foreldrene blir gamle eller når barnebarna kommer.

[Gjest mata]

Nei gjest, jeg er uenig. Man kan tilgi, men man kan ikke glemme alt. TTT.

[Gjest Don Giovanni]

Du spør om dette med tilgivelse....

Tilgivelse er noe du gjør for deg selv, ikke for andre.

Når du tilgir betyr det ikke at du godtar det som har skjedd. Det betyr heller at du gir deg selv muligheten til å legge hendelsene bak deg og gå videre!

←

Ser at svaret mitt allerede er avgitt Tilgivelse er svært viktig for egen psyke og velvære. Det er ofte den eneste måten å komme seg videre i livet på. Men det betyr absolutt ikke at man skal glemme. Snarere tvert imot. Der finnes et indisk ordtak som jeg ikke klarer å gjengi 100% i farta, men som går i retning av at "det som kommer fra munn og bue" osv. Altså, har man sagt noe, er det umulig å u-si det. Man kan be om tilgivelse, men pila/ordet har likefullt laget et sår. Dette såret kan over tid heles, men ikke nødvendigvis glemmes. Ofte i grupper/familier hvis konfliktnivå er høyt, er dette noe man ofte overser.

Har du forsøkt å få familien med på familieterapi? Det vil sikkert minst være to-tre stemmer imot, men kanskje du kan forhandle deg frem til en slik sak litt over tid? Det høres iallfall ut som om det er noe som trengs. Alle vil ha et godt liv. Det er neppe så mange andre i familien din som syns denne tilstanden er givende heller. De vet bare ikke hvordan ting kan bli bedre kanskje?

[Akasha]

Huff, slikt er så utrivelig og ikke holdbart i lengden.

Jeg skjønner at dette er tøft for deg, og spesielt vanskelig er det jo når det er ens egen familie.

Nei, jeg syns ikke du trenger å godta dette gang på gang på gang, du er også i din fulle rett til å ta hensyn til deg selv og si at nok er nok.

Alle har vi en grense for hva vi orker, og den har du nådd nå, da er det også helt riktig å gi beskjed om at du ikke vil være med på dette mer, og det må de andre faktisk respektere.

[Gjest Gjest 1]

Nei, jeg syns ikke du trenger å godta dette gang på gang på gang, du er også i din fulle rett til å ta hensyn til deg selv og si at nok er nok.

Alle har vi en grense for hva vi orker, og den har du nådd nå, da er det også helt riktig å gi beskjed om at du ikke vil være med på dette mer, og det må de andre faktisk respektere.

←

Det stemmer!

[Varda]

Av og til kan det greieste å bare kutte 'navlestrengen' tvert av. Kansje brutalt, men av og til er det eneste løsning.

En ting er å tilgi, men det er ikke entydig med at du glemmer hva som har skjedd. Enkelte ting setter dypere spor en andre ting.