Er jeg en "rettferdighetstyrann"?

[Minmy]

Jeg har lest litt i tidligere tråder her inne ang. dette med rettferdig fordeling av gaver mellom barn og ser at det er flere som bruker begrepet "rettferdighetstyrann" om enkelte barn.

I trådene jeg har lest handler det mest om "mine og dine barn", men min situasjon er litt annerledes.

Vi er fire sösken oppvokst under samme tak med samme mamma og pappa.

Alle barn er nå voksne og har flyttet ut, med unntak av den minste.

De siste årene har jeg irritert meg en hel del på det jeg mener er forskjellsbehandling av min yngre söster.

Hun har studert de siste tre årene og bodde i kollektiv de to förste av disse ettersom hun ikke hadde råd til noe annet - ikke helt uvanlig vanlig for studenter i Oslo .

Da hun mistrivdes i det siste kollektivet foreslo mamma og pappa at hun skulle kjöpe en leilighet - de skulle hjelpe henne med sikkerhet til lånet etc.

Greit nok, det ble en splitterny andelsleilighet i det mest trendy ströket i Oslo.

Hun har hatt avdragsfritt under studiene og derfor klart seg på sin lille ekstrajobb (er jeg blitt fortalt ).

I löpet av disse årene har hun värt på sydenferie hver sommer og et par vintre som mamma har betalt fordi mamma "så gjerne vil ha hele familien rundt seg".

I tillegg er det jo en hel del nya ting som må kjöpes inn når man flytter for seg selv, dette har også mamma stått for (ihvertfall mesteparten).

I fjor jul fikk min kjäre söster en bärbar PC til jul, vi andre fikk gaver till ca 1000 kr som vanlig.

Det ble dråpen for meg ettersom dette var rett etter flytten, og jeg tok det opp med mine foreldre, som forklarte saken med at " de alltid var innstilt på å hjelpe oss når vi hadde behov, og akkurat nå var det min söster som hadde störst behov".

Min bror har også fått en hel del hjelp ökonomisk, men med en vestenlig forskjell; alt han har fått er gitt som lån og det finns en skriftlig avbetalningsplan på dette, vilket selvfölgelig er helt greit!

Problemet i vår familie er at vi sösken er så forskjellige; min bror og jeg er veldig innstilt på å klare oss selv og har alltid värt det. Vi har alltid jobbet ved siden av skolen, til tider opp mot 50% og derfor har vi ikke samme "behov" av ökonomisk stötte fra våre foreldre. Min söster derimot, har aldri värt spesiellt selvstendig eller foretagsom, og har derfor ikke tjent samme penger selv, noe mine foreldre ofte påpeker.

Det skal også legges til at jeg ikke har tatt höyere utdannelse, men hatt full jobb siden videregående og har derfor selvfölgelig hatt bedre ökonomi enn min söster.

De siste årene har jeg bodd i utlandet sammen med min "utlending" og har periodevis hatt problemer med å få en jobb, noe som medförer arbeidsledighet og dårlig ökonomi.

Det som irriterer meg mest i denne saken er ikke hva noen får og andre ikke får. Jeg anser ikke at jeg har krav på noen som helst ökonomisk hjelp fra mine foreldre, jeg er voksen og skal klare meg selv, noe mine foreldre har lärt meg.

Men, problemet for meg blir når det samme ikke gjelder for alle sösken og "behov" defineres forskjellig avhengig av hvem av oss man prater om.

Om min söster også hadde fått disse fordelene som et lån så hadde jeg aldri ofret dette en tanke, problemet er at jeg ikke fatter hvordan noen kan se på en bärbar PC som et "behov". Og ettersom de aldri stiller krav til henne kommer hun jo heller aldrig til å klare sine egne "behov".

Jag har venninner som har laaaaange utdannelser og som har tilbrakt studietiden på lesesalen (der det også finns PC'er) og de har klart seg fint

Når foreldrene dine også har sörget for at du bor 10 minutters gangvei fra skolen blir behovet forsvinnende lite spör du meg!

Nå skal jeg snart ha barn selv og er nysgjerrig på hvordan andre löser dette for sine barn, er det millimeterrettferdighet som gjelder eller ser dere til barnas ulike behov i ulike situasjoner?

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt og jeg er vel egentlig for gammel til å irritere meg over dette, men er jeg en rettferdighetstyrann??

[ToveM]

et vanskelig tema du tar opp her, Med mine egne unger prøver jeg å være så rettferdig som mulig, men det er klart at helt likt blir det aldri, Eldstemann tjente egne penger fra han var 13 og begynte å gå med aviser, han betalte sin egen mobil, og bruken av denne helt uten støtte fra oss, nå er mellomsten 13, men det finnes ingen avisruter lengre siden det er blitt morgenavis, Han går riktignok og selger VG om søndagen, men tjener ikke i nærheten av det broren gjorde, han får ny mobil til jul, og vi betaler ab. for ham. Jeg ser klar forskjell hos mine foreldre og, om ikke til de grader som hos dere. Min søster er skilt og har selv i ekteskapet hatt betydelig dårligere økonomi enn hos oss, da hun hadde en mann som ikke "gadd" jobbe..Hun har nok fått adskillig mer enn det jeg og min bror har i såkalte lån som ikke er blitt tilbakebetalt, det gidder jeg ikke irritere meg over. Men hos deg virker det som om forkjellene er litt vel store. At dere andre søsken alltid har klart dere selv, er ikke grunn nok til å gi lillesøster alt opp i hendene. Men at hun har samvittighet til å ta imot alt dette er en helt annen sak...et slags bortkjemt lillesøster syndrom kanskje...men jeg forstår veldig godt sin frustasjon over dette.

[Gjest =tentacle=]

Det ser ut til at forskjellsbehandlingen først har startet etter at dere flyttet hjemmefra som voksne, og ikke da dere var barn? Da blir det etter min vurdering en langt mindre sak enn om man forfordeler hjemmeboende barn. I min familie er det stor forskjell på hva søsken har fått eller fått som lån. Jeg har null oversikt. Noe blir i dyre gaver, noe blir i utallige timers arbeidsinnsats på husbygging (verdt veldig mye i sparte håndtverkerutgifter), mye barnepass, en får alle daglige utgifter dekket, noen av studentenes smålån ettergis, hjemmet har vært åpent. Mest får den som har mest pga etableringsfase og bor nært, og den som klarer seg minst, mens de på midten stort sett må passe sine egne utgifter. I en periode nå får jeg kost og losji, så nå nyter jeg godt av deres gavmildhet. Jeg kommer ikke til å bli sur fordi mitt søsken får rimelig hus, selv om jeg ikke får tilsvarende når jeg evt kommer i den situasjonen. Jeg synes også det er flott at foreldrene mine har mulighet til å støtte den av barna som har dårligere forutsetninger for å bli selvstendig. De gjør nok en løpende vurdering av hvilke ressurser de ønsker å stille til rådighet og hvordan de vil bruke dem, uten å føre noe regnskap over hva hver enkelt får. Og det synes jeg er helt greit. Ingen av oss har krav på noe som helst, og får man en gave skuler man ikke til hva andre får fra samme giver.

Jeg skjønner likevel at det skaper dårlig stemning hvis det skjer en forskjellsbehandling av søsken som tilsynelatende er i lignende livssituasjoner. Fra barn ville jeg ikke vente så mye forståelse for forskjellige gavestørrelser, men hvis man tar seg tid til å forklare hvorfor, og det ikke alltid er den samme som forfordeles, bør det gå noenlunde.

[J.K. Rowling]

Nei, jeg synes ikke du er en rettferdighetstyrann. Men det er nok temmelig vanlig dette... gi to, tre eller fire søsken de samme mulighetene, og det vil alltid være noen som greier seg dårlige enn de andre. Folk har iogså veldig forskjellig terskel for å spørre etter hjelp.

Jeg ble oppdratt til å greie meg selv, og begynte å tjene egne penger (på eget initiativ) da jeg var 13. Lillebroren min ble heller dullet med, og da han var 13 kunne det nok ikke falt han inn å finne seg en jobb, han har ingen stolthet i å greie seg selv. Nå er gan snart 19, og får fortsatt penger av mamma... mange sier at det er rart at søsken blir så forskjellige, med samme oppdragelse, men jeg tror de fleste søsken blir oppdratt ulikt.

[Mitsi]

Jeg synes det er veldig naturlig og reagere på slik ting.

Det jeg ofte også reagerer på, er at den/de i en søskenflokk som trenger mest hjelp, og får det, trenger det på alle områder. Det være seg økonomisk, hjelp til husbygging/oppussing, barnepass osv. At foreldrene da fremdeles fortsetter og fordele hjelpen "urettferdig" er for meg uforståelig.

Dette er noen jeg ser i veldig mange søskenflokker, og de som spør og får hjelp sjeldnest, må som regel stå sist i køen de gangen det blir spurt også.

Håper jeg ikke blir slik med mine barn....

[Gjest gjesta]

Tror det er veldig vanlig jeg.. Jeg begynte å jobbe da jeg var 13, og flytta hjemmefra like etter fylte 16.. Mens min storebror begynte å jobbe så smått da han var 13, men bodde hjemme til han var 24.. Da hadde han like høy inntekt som min mor, uten å betale noe for seg hjemme.. Han hadde hele kjelleren til disposisjon, han fikk alt av mat betalt, mobilregningen hans ble betalt, de betalte bilreparasjon for bilen hans på flere 10-talls tusen..

Nå har han akkurat flytta hjemmefra, og jeg mistenker sterkt at mine foreldre har hjulpet han betraktelig som kausjonister, da han har en del inkassoer bak seg, og har vært innom flere nedbetalingsordninger..

Her sitter jeg, fattig student i Oslo, 20 år gammel, og tør knapt å spørre etter penger.. Jeg måtte ringe i dag for å vite om jeg kunne få et lån til julegaver, som jeg skal betale tilbake i januar.. Jeg har 10 000 på konto, men hadde tenkt å bruke de på BSU, og det var greit under tvil.. Men siden pengene skulle spares så var det greit..

Min bror har kastet bort oppimot 20 000 kr i måneden på ingenting, han hadde et billån på en bil han har hatt i 4 år, og på det hadde han betalt ned nesten 15 000 kr.. Han har null i sparekonto, han "skylder" foreldrene mine sikkert 100 000 i smålån, og når jeg ber om et lite lån på 1000 kr, så skal det betales måneden etter, ellers er det ikke snakk om..

De betaler mobilregningen min på 400 kr i måneden da, og det er jeg takknemlig for.. Men jeg er litt misunnelig på han som har hatt disse fordelene under udanning osv.. Han kunne sikkert ha spart seg opp rundt 200-300000 disse årene og likevel hatt en sløsete livstil.. Mens jeg har stort sett gått i 0 hver måned, og likevel forventer de at jeg skal spare 10 000-20 000 i året. Hvordan skal jeg greie det når jeg betaler like mye som de betaler i huslån på en liten leilighet i Oslo, og jeg har en femtedel av hustandens inntekt?

Til sommeren skal jeg kjøpe leilighet her i Oslo med samboeren min, som praktisk talt forsørger meg nå.. Så får jeg se om de kausjonerer like villig til den flittige og selvstendige lisjetausa si, som man skulle tro var mer bortskjemt enn storebror.. Jeg tviler på det, siden de sier at jeg må vente til jeg er ferdig med utdanning..

Men som bestemor, familiens patriark sier; jenter skal ikke være selvstendige, de skal bare sitte stille og holde kjeft... Så derfor burde JEG fått alle fordelene, siden jeg ikke kan fikse de selv, mens min storebror liksom skal være flink og selvstendig.. Blæ.. Uff, ble litt provosert da jeg leste innlegget ditt TS, for jeg kjente meg så mye igjen.. Var ikke meningen og kuppe tråden din, men ville at du skulle vite at det iallefall ikke er uvanlig.. Og jeg tror det er vanskelig å gjøre noe med det og, fordi barn utvikler seg forskjellig, selv med samme oppdragelse.. Jeg ble foreksempel veldig selvstendig, og derfor virker det på mine foreldre som at jeg ikke trenger noe.. Jeg spiser heller nudler en måned, enn å gå til de og spørre etter penger. Og derfor tror de ikke at jeg har behov. Mens broren min ikke er redd for å spørre etter penger, og alltid har vært litt mindre selvstendig enn meg, og dermed er det lettere å se behovene hans.. Så lenge du er obs på problemet, så tror jeg det skal gå fint.. Husk at det ikke er alltid den som ser ut som greier seg best som faktisk gjør det.. Jeg har levd på 600 kr måneden, fordi jeg liksom har vært så stolt..

[Gjest Fliss]

Nei, du er langt ifra noen rettferdighetstyrann

Foreldre SKAL være rettfeferdige - noe annet burde ikke forekomme.

Kun et av barna mine bor hjemme nå - eldstemann har flyttet ut for å studere. Selvsagt gir jeg gjerne yngstemann en hundrelapp nå og da - for jeg vet at jeg også har måttet stikke endel hundrelapper til broren da han bodde hjemme. Men hvis det er snakk om større beløp så gir jeg alltid likt. Dersom eldstemann har lånt penger av meg og hatt problemer med å betale tilbake - så har jeg gitt samme sum til broren. Sånn gjorde mine foreldre og det er en egenskap jeg alltid har satt veldig høyt hos dem

[Minmy]

Hmm, höres ut som om det er et ganske vanlig "problem" dette...

Som flere her sier tror jeg det bunner i store forskjeller i evnen til å klare seg selv, og stolthet.

Jeg er ganske enkelt for stolt til å löpe til mine foreldre hver gang noe er vanskelig, uansett om det er fölelsesmessig eller ökonomisk. Det er også min bror. Klart att det påvirker mine foreldre, det vet jo ingenting om mine problem, men alt om min stakkars sösters .

Det var jo også den forklaring jeg fikk fra mine foreldre, men det jeg ikke riktig forstår er hvorfor de ikke gjör et forsök på å "läre" henne. De synes selv at hun er irriterende iblandt, men forsvarer sine handlinger med at "hun er jo annerledes enn dere andre" underforstått; hun er dårligere egnet til å ta vare på seg selv.

Men jeg mistenker at deres resonemang faktisk ikke stemmer, jenta er den eneste av oss som har höyere utdannelse og kommer selvfölgelig å få igen for denne selv om hun har levd som "fattig student" i noen år nå.

Jeg valgte bort utdannelse blandt annet fordi jeg föler et enormt stress når kontoen er tom hver måned og har derfor valgt å ha full jobb hele tiden.

Uff, jeg blir skikkelig irritert og lei meg når jeg tenker på dette, og spesiellt på det faktum at jeg faktisk har fortalt dem hvordan jeg ser på saken og de fortsatt ikke engang kan spörre "klarer du deg ökonomisk nå som du er arbeidslös og gravid?".

Men nei, sånn er mine foreldre... :icon_frown:

Det ironiske i det hele er jo at de begge to har et dårlig forhold til sine egne foreldre igen, nettopp på grunn av det de mener er forfordeling mellom sösken i voksen alder- noe jeg også har minnet dem om..

Men nei, i deres öyne er jeg "barnslig" når jeg tar opp dette...

Jeg skulle virkelig önske att jeg bare kunne ignorere allt dette og ikke bry meg, men det er vanskelig... Jeg tror det vanskelige er at jeg faktisk alltid har mistenkt dem for å "like" min söster bedre og dette på en måte blir bekreftelsen...