Stemødre/stefedre - jeg trenger tips!

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg er sammen med verdens beste mann, og forholdet er topp på alle måter. Han har barn fra et tidligere ekteskap, og pga avstander har det ikke vært veldig aktuelt at jeg har skullet møte dem før. Men nå har dette blitt et tema.

Jeg har selvfølgelig visst om ungene fra dag 1. Jeg har egentlig aldri sett dem som noe "problem". Jeg jobber med unger, omgås dem daglig, og har masse venninner med barn, og får utelukkende positive tilbakemeldinger fra dem om hvordan jeg er med ungene, at ungene er så glade i meg osv (og jeg i dem, selvfølgelig).

MEN: nå er jeg plutselig livredd for å møte ungene hans. Og jeg klarer ikke engang å forklare hvorfor... Delvis kanskje at jeg er redd for at jeg ikke skal like dem, eller de ikke skal like meg... Delvis at forholdet jo blir "annerledes" med barn til stede. Jeg mener ikke "dårligere", men "annerledes". Jeg har aldri vært stemor før, og vet ikke hvordan man gjør dette...

Jeg er IKKE villig til å la dette bli et problem for oss. Jeg vil ha ham, og jeg VET at jeg kommer til å bli glad i ungene hans også (jeg tar deres side allerede i diskusjoner osv, i saker som f.eks. har med samvær, ham og eks'en hans å gjøre). Men jeg klarer ikke ta meg selv i nakken og bare "hoppe i det" og møte dem. Jeg skulle ønske vi bare kunne hoppe over denne "bli kjent fasen", og være i den fasen hvor alle er vant til hverandre og kjenner hverandre - hvis det er mulig å skjønne hva jeg mener...

Jeg har ALDRI hatt problemer med å få kontakt med unger, eller bli kjent med dem. Jeg trives med unger, og liker å ha dem i livet mitt. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg reagerer som jeg gjør nå...

Min kjære er heldigvis forståelsesfull, han skjønner at det ikke er barebare å skulle få 3 unger i livet sitt. Samtidig er han jo trist, fordi de er det viktigste i livet hans, og han vil dele det med meg - noe jeg godt forstår. Jeg vil jo også det - jeg tør bare ikke...

Vi fyller hhv. 30 og 34 i år, så jeg burde da være rimelig "voksen". Må legge til at jeg ikke har egne barn.

Ungene hans er 7, 3 og 2 år...

Har noen vært i lignende situasjoner? Hva gjorde dere, i så fall? Er jeg "slem" som føler som jeg gjør?? Jeg ser selv at det er irrasjonelt, men har problemer med å gjøre noe med det. Jeg snakker ALDRI stygt om ungene hans, og vil gjerne høre om dem - men jeg tør altså ikke møte dem...

Håper noen kan svare meg og sortere tankene mine litt

[Gjest Turi]

Skjønner deg godt jeg.... Jeg er også stemor og lurte veldig på hvordan jeg skulle takle dette.....

Bor dere sammen? Bor barna mye hos faren sin? (I ferier og slikt?)

Hvordan knyttet er de til pappa?

Samboeren min har en stesønn som han hadde annenhver helg og hver onsdag (mer nå). Han var 3 1/2 da jeg møtte ham første gang. Han var så liten da, at han ikke helt skjønte dette med kjærester og sånn.

Vi bestemte oss for å møtes på "nøytralt sted" de første gangene. Dvs. at jeg ble med de en time eller to når barnet var hos pappa. Vi gjorde morsomme ting - barnebondegård, kafebesøk, tur i parken osv. Dermed tok jeg ikke tiden bort fra barnet, men vi ble samtidig kjent. Jeg ble ikke presentert som noen mors-/omsorgsperson, men ble vel heller en "lekevenninne" i starten. Vi bodde heller ikke sammen, så jeg invaderte ikke guttens hjemmeområde, og dersom han ikke hadde villet være sammen med meg, kunne han sagt at han ville hjem.

Etter en stund kom de av og til hjem til meg først - før vi gikk ut. Etter enda en stund var jeg på besøk hos dem - ETTER at gutten hadde spurt om jeg ikke kunne komme og se på rommet hans. Jeg overnattet ikke der mens gutten var der før han ba meg om det. Og vi flyttet sammen da junior ikke lurte på om jeg ville bo hos dem. Hele denne prosessen tok over 2 år. Men det var det verdt - vi har et veldig godt forhold.

Prisen vi betalte var to hjem med flere mil imellom i lang tid. Kostnader, styr, og savn. Men vi valgte å sette barnet først, og sørge for at han hadde trygghet i pappaen sin, og var sikker på at han var viktigst.

Først når jeg flyttet "inn til dem" satte jeg regler, og det fungerer godt.

Dette kan du jo gjøre for de to minste barna? Med eldstemann må dere nok forklare litt mer - barnet vet hva kjærester er og kan ha utviklet en sterkere eietrang enn de små barna. Eldstemann husker også at mamma og pappa var sammen en gang (det husker ikke stesønnen min), og kan ha uavklarte ting i forhold til dette.

I tillegg til å ha den frykten du omtaler, var jeg heller ikke vant til barn. Jeg var redd for barn i alminnelighet - ante ikke hva jeg skulle gjøre med dem. Det viste seg å bli en fordel, for alt gikk på juniors premisser. Det tror jeg er viktig.

Det er enklere tror jeg å bli kjent med små barn enn store. Du bør derfor ikke vente lenger enn nødvendig. Et konkret råd er å la barna styre. Ikke sett dere i en situasjon der dere må være sammen i 48 timer f.eks. Det blir for voldsomt for de fleste av oss å være så lenge sammen med fremmede mennesker som vi egentlig ikke helt forstår hvem er.

Lykke til!!!

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar!! Jeg satte utrolig pris på det!!

For å svare på spørsmålene dine: nei, vi bor ikke sammen. Og eldstemann vet at pappa har kjæreste, det har han fortalt ham. Gutten svarte "okei" og "javel", og virket til å ta det helt naturlig, i følge kjæresten min. Men han er jo såpass stor at man ikke vet helt hva man tenker.

Eks'en til kjæresten min vet også om meg, og tar det - ihvertfall tilsynelatende - uproblematisk. I det hele tatt virker det som om det meste ligger til rette for at dette skal gå bra.

Og du har helt rett - det er vel egentlig ikke de to minste jeg er "bekymret" for... Det er eldstemann... Hadde han KUN hatt toåringen hadde jeg nok møtt ham for lenge siden.... Samtidig er eldstemann i en alder som jeg er VELDIG vant til - jobber på det trinnet på en barneskole... Men det "hjelper" liksom ikke...

Nøytral grunn er et krav fra min side første gang vi møtes, ja... Og gjerne litt i "forbifarten" helt i starten... Liksom litt "tilfeldig" - og at jeg har sagt fra til kjæresten min på forhånd at jeg går igjen etter forholdsvis kort tid. Så får jeg heller bli hvis det skulle føles riktig...

I teorien er dette forholdsvis greit... Men så er det praksisen da... Jeg klarer ikke si "okei, på lørdag møtes vi", for eksempel...

Som dere, har vi to boliger, 1 times reisevei imellom oss, mye utgifter, både i bolig og pendling... Vi drømmer om å flytte sammen i løpet av høsten/vinteren - så jeg bør komme igang med å bli kjent med dem så fort som mulig... Selvfølgelig vil vi ikke gjøre noe før barna - eller eldstemann da, fortrinnsvis - virker å være klar for det...

Kanskje jeg skal ta meg selv i nakken... Om 14 dager har han barnehelg igjen... Kanskje jeg skal prøve da??? :-?

Igjen, tusen takk for svar, det føles så bra å vite at noen har vært i samme situasjon, og har kommet gjennom det

[Gjest Turi]

Prøv om 14 dager. Det blir ikke noe bedre av å vente.

Husk at barn sjelden har utviklet antipatier for mennesketyper - det er lite sannsynlig / usannsynlig at de ikke liker deg fordi du er deg. Dersom du møter motstand er det sannsynlig at det er fordi du "tar pappan" fra dem. (dette vet du jo sikkert).

Jeg er selv skilsmissebarn og har hatt stemor som taklet meg dårlig. Jeg var 8 år da hun kom inn i bildet. Hun gjorde ALT feil ifølge meg. Først da hun og pappa skilte lag - 10 år senere, kom vi overens.

Hvorfor? Jeg så pappan min veldig sjelden (bodde langt unna). Når jeg først var der, ville jeg (og søstern) ha fokus. All fokus. Men han var forelsket... Og de var jevnbyrdige. Vi var "bare barn".

Det var ikke noe godt utgangspunkt - og det er noe jeg lærte mye av...

[Gjest Anonymous]

Takk igjen!

Jeg skal virkelig prøve... Hvis han synes det passer osv... Men det gjør han sikkert, hvis jeg sier at jeg tror jeg er klar...

Jeg er fullstendig klar over at ungene kommer først. Jeg har ikke noe problem med det, det skulle bare mangle. Han og jeg har vår voksentid ellers når de ikke er der. Når de er der, er det de som er i fokus. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å "dumme meg ut" der...

Jeg har prøvd minst mulig å gjøre det vanskelig for ham å ha samvær med dem. Han bodde hos meg i en periode (2 mnd) mens han ventet på å kunne flytte inn i egen leilighet, og jeg holdt meg borte hjemmefra sånn at han kunne ha samvær med barna i min leilighet. Eldstemann vet altså både at jeg finnes, og hvor jeg bor. De yngste også, så klart, men de tenker jo ikke over sånt...

Så det er nok på tide, ja... Bare å lukke øynene og kaste seg uti det. Jeg vil jo absolutt bare det beste for disse ungene, og det uten at jeg kjenner dem, engang... Så det vil vel helst gå bra

[Murvel]

Jeg har vært stemor i to år nå. Jeg har blitt glad i begge ungene.

For jenta på 15 har jeg blitt en voksen hun setter pris på og som hun kan snakke med alt om. Det synes jeg er kjempekoselig.

Et større problem har det vært med jenta på 6. Der gikk alt greit, helt til jeg begynte å ta del i grensesettingen. Det har ikke vært helt vellykket, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.

Det er ikke så enkelt hverken for barn eller voksne å få slike relajoner til å fungere. Det viktige er vel å snakke sammen, og forklare hvordan situasjonen er. Det er ofte vanskelig for barna å forstå hvorfor foreldrene ikke kan bli sammen igjen.

Å være steforelder kan vel aldri bli helt problemfritt. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg kan blande meg i og ikke. Heldigvis har jeg og samboeren pratet mye om dette, så vi er stort sett enige

[Gjest Mayamor]

Ja det er ikke enkelt dette med barn fra tidligere...

Min nåværende samboer har 3 barn fra sitt tidligere ekteskap, og jeg har et barn fra et tidligere samboerforhold. Så du kan si; vi har et ledd ekstra...

Kjenner til den følelsen som jeg hadde før jeg møtte barna hans.

Kom hjem til dem en lørdagskveld og laget taco. Mellomste spurte; "pappa, når skal hun gå? " Gjett om jeg følte meg velkommen...

Søndagen møttes min samboer + hans 3 barn og jeg + min sønn. Først gikk vi på kino, etterpå gikk turen på kinarestaurant. Etterpå gikk vi en lang tur. Denne dagen var kjempekoselig, men mellomste var fremdeles veldig skeptisk til meg...

Her var det min samboer som ble forlatt, og moren hadde funnet seg en ny. Mellomste gutten håpet at moren ville flytte tilbake til faren, og naturlig nok så han på meg som en hindring til dette.

Nå har vi vært sammen i snart 2 år, og forholdet til alle tre barna hans, er helt ok. Mellomste gutten vil til og med flytte til oss når han får bestemme selv. Nå er han 8 år, men det kommer muligens en lovendring som gjør at barn kan få bestemme fra fyllte 7 år (ikke 12 år som blir praktisert i dag...)

Gutten min og den mellomste gutten til samboeren min er blitt "bestekompiser" og vi har vanlig søskenkrangling mellom alle 4...

Mitt råd til deg måtte i så tilfelle være:

* Vær deg selv...

* Ikke prøv å være mor (de har en allerede...)

* Vær lekekompis, ikke "oppdrageren"...

* Ikke legg "elsk" på kjæresten din - for det er jo pappaen deres... (vær heller ordentlig kjærester når barna ikke er til stede...)

Du virker som du er moden nok til det ansvaret det vil si å være stemor.

Lykke til :D

Klem fra Maya30 (ikke innlogget)

[@lfa]

Jeg var også ganske reservert mot det å møte barna til sambo...

I vårt tilfelle så er det hans barn (2 stk) og mitt barn.

Ungene hans var 5 (gutt) og 7 (jente) da jeg møtte de første gang.

Min er yngre, så jeg var heller ikke vant til så "store" barn.

I mitt tilfelle ble det et "brutalt" første møte.

Ikke noe tid å forberede meg på (hadde jo psyket meg opp en stund, men trakk meg bestandig unna i siste øyeblikk).

Han hentet ungene på skole og barnehage, og jeg satt hjemme og ventet...

Ikke akkurat en ideell måte og gjøre dette på, men det gikk faktisk bra.

Jeg tok ikke noe spesiell kontakt med de der og da. Lot de bestemme tempoet. Fikk jo en del spørsmål, men ingenting tydet på at de ikke ville ha meg der.

Nå er de jo vant til at moren har hatt en del kjærester etter bruddet, kan jo sikkert spille inn det også. Men de har i alle fall vært vant til at pappa var alene når de har vært der.

Det gikk litt fort i svingene hos oss, så det gikk ikke så lang tid før jeg flyttet inn...

Det gikk også over all forventning.

I dag har vi et topp forhold alle fem. :D

Når det gjelder å blande seg opp i regler og oppdragelse, så har alt gått helt automatisk hos oss.

Barna har ingen problemer med å adlyde verken meg eller ham.

Jeg synes du skal prøve om 14 dager.

Ikke noe poeng i å utsette det uungåelige. :blunke:

Ikke mas eller stress for å få kontakt.

Snakk med de der det faller seg naturlig, lytt til det de har å si, hold deg litt i bakgrunnen og vær deg selv.

Ikke ha for høye forventninger.

Det er sjelden kontakten stemmer hundre prosent ved første møte.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Til maya 30

Må rette på deg. Barn har fra fyllte 12 rett til å bli HØRT, IKKE bestemme selv hvor de skal bo, lovendringen som muligens kommer er at barn fra fyllte 7 skal bli hørt :blunke:

[Gjest Mayamor]

Tar til meg den rettingen... :oops:

Men i vårt tilfelle blir nok gutten hørt siden far er oppegående...

Han er skikkelig pappagutt selv om han er glad i mamma; liker han seg ikke der han bor nå fordi han blir mobbet siden han snakker bergensk...

Ikke lett for en liten gutt...

Krysser fingrene for at den lovendringen går igjennom.

Klem fra Maya30