Hvordan sier man i fra til sin mor?

[Gjest Gjest_Lise_*]

Jeg gruer meg til jul. Mine foreldre har gitt meg en trygg og god oppvekst, men nå klarer jeg snart ikke å bite i meg mer når det kommer til min mor. Hun er en veldig sterk personlighet som har resten av familien i sin hule hånd. Jeg er usikker på hvor klar hun selv er over dette. Hun har alltid hatt sterke meninger om sine barns valg og ytret dem åpent. Jeg tror ikke hun selv innser hvor stor påvirkning disse kommentarene, og frykten for dem, har. Inntil det siste året har jeg bitt i meg det meste og smilt og vært grei datter. Men det er ikke nok for henne. Hun har forestillinger om at når familien er samlet så skal alt være rosenrødt og den som kanskje ikke er strålende fornøyd og perfekt lykkelig får i etterkant beskjed om at den har ødelagt kvelden/helgen/ferien. Etter å ha fått denne beskjeden i vår har jeg trukket meg unna familien min i håp om å få litt mer avstand som kunne gjøre det lettere å si fra når moren min sårer. Midt oppe i dette fikk jeg meg kjæreste som har et helt annet forhold til sin familie og mor. Han har også veldig bestemte meninger om hva slags forhold han vil ha til "svigers". Han har vært veldig støttende når det kommer til at jeg skal begynne å si fra ,men det er så vanskelig i praksis. Hennes sårende kommentarer, den nyeste om at min kjære er "sær" fordi han liker ting hun ikke liker, kommer så bardus på meg at jeg i stedet for å angripe de så går jeg helt i forsvar og prøver å glatte over. Så jeg gruer meg til jul. Jeg har sørget for minimalt antall dager med familien, men det føles som for mange likevel. Jeg er så lei av å gå i helspenn rundt min mor og ikke kunne være meg selv og det humøret jeg er i. Moren min er ikke så ille. De fleste kommentarene er ment som humor fra hennes side, men jeg har dessverre bitt meg for mye, så nå har dette blitt kjempestort i hodet mitt.

Jeg vet dette ble litt vagt og kanskje litt rotete også, men er det noen der ute som plutselig har fått til å si fra til moren sin eller andre nære som har noen gode råd? Jeg vil jo egentlig ha et godt forhold til henne.

[Gjest lazuli]

Du sier du vil ha et godt og nært forhold til din mor, men skal du få det må begge ønske dette. Jeg forstår at du opplever din mors kommentarer som sårende, og etter min erfaring må du "herdes" der hun klarer å "stikke". Når hun sier at kjæresten din er sær skal du bare svare at det er en av grunnene til at du elsker ham

Du forteller at den som ikke spiller det perfekte medlemmet av den rosenrøde tilværelsen får skyden for å ha ødelagt stemningen. Neste gang dette skjer skal du bare stille deg uforstående til beskyldningen, trekke på skuldrene å late som du ikke skjønner hva hun mener. Gi henne så en klem og spør om noe helt annet enn hva saken angår.

Du kan nemlig ikke rammes der du ikke er rammet fra før er det noe som heter. Dette betyr i praksis at om du så sårt savner aksept fra mor, så vil det hun er misfornøyd med hos deg føles som et nederlag.

Du sier selv at hun slenger dette ut som morsomme kommentarer, prøv å svar i samme tone tilbake.

[Gjest Gjest_Lise_*]

Takk for gode innspill, lazuli. Men jeg er redd de ikke vil fungere for meg. Jeg er nemlig alt for redd for å såre noen til at jeg klarer å svare tilbake i samme tone.

Det jeg er mest redd for er at jeg i nær framtid (type i julen) kommer til eksplodere sånn at det går ut over resten av familien også. Jeg er bare så inderlig lei av å gråte etter telefonsamtaler, prøve å leve opp til hennes standard og samtidig prøve å skape mitt eget liv der jeg bestemmer, men konstant bli motarbeidet.

[hjertesukka]

Jeg har lest ditt innlegg med stor interesse, for jeg har hatt det omtrent på samme måten, med min far som hadde "monopol på sannheten". I likhet med deg, så unngår jeg å såre folk, uansett hva de kommer med av usakligheter. Og det er akkuratt på dette punktet at jeg har tenkt igjennom hva man kan gjøre/si som gjør det mer levelig og som tar brodden av slike hentydninger om at man har valgt feil kjæreste, feil jobb, feil ditt og datt.....

Grudde meg til hver eneste jul - det var bare noe man måtte komme seg igjennom. En gang eksploderte jeg også, men det hjalp jo ingenting- for da var det jeg som "var gal" og ikke taklet situasjonen. Jeg har ikke noe enkelt fasitsvar, men etter å ha tenkt lenge over dette og prøvd litt i praksis, så vil jeg si at den eneste måten å overleve, at man på en humoristisk måte spiller på samme lag. Ja slik som lazuli foreslår,: "det er akkuratt derfor jeg elsker ham, særingen min"......

Det blir iallefall mer behagelig for en selv i det minste, og man tar som sagt brodden av det verste.

Jeg husker iallefall at min far mistet litt fotfeste og skyndte seg å skifte tema.

[Gjest Gjest-Kiki]

Hei!

Jeg synes dette var veldig interessant å lese! Jeg har det nemlig akkurat (nesten) på samme måte. Jeg sitter nå og har planer om å si fra, men hver gang jeg kommer hjem til mamma så feiger jeg ut fordi jeg er så redd for å såre henne.

Mamma har sine meninger om hvordan min type burde være, hvordan jeg burde føle det alltid, og hvordan jeg burde ha det 50 mil unna familien.

Det siste halve året har vært et tøft halvår for meg, jeg har vært veldig lei studiestedet mitt, vært ganske rastløs og ønsket meg vekk. Dette har gjort til at jeg ikke har hatt det særlig bra, men når jeg sier det til mamma, som selv har hatt depresjoner i sitt liv, så er det akkurat som om hun avfeier det som en bagatell, jeg kan skjønne hvis hun ikke vil innse at datteren har det vondt, men noen ganger trenger jeg bare at hun innser det og er der ubetinget liksom. Jeg har hatt en kjæreste i over 1 år nå, og det er veldig lett for mamma å skylde på han. Hun sier: "du hadde det jo bra når du var alene", "kom deg vekk fra han, du liker vel ikke fotball og sånn", sånne ting sier hun samtidig som hun sier :"jeg vil bare at du skal være lykkelig, og det er dine valg hva du gjør". Så da sitter jeg igjen med et inntrykk som er sånn, jeg skal ha det bra, men på hennes premisser?? Det som sitter igjen hos meg er jo ikke at jeg burde ha det bra, men jeg begynner å lete etter feilene til min kjære fordi mamma mener det er det at vi er sammen som er problemet. Og jeg er vant til å alltid please henne, det har vært et mål i seg selv å gjøre henne stolt. Men jeg er 23 år nå, burde jeg ikke selv vite hva som er bra for meg eller ikke, og faktisk tørre å stå for det? Og innse at mamma og jeg ikke alltid kommer til å være enige. Vi er to mennesker tross alt, ikke symbiose av en.

For at dette skal ta slutt, og mamma kanskje være litt var det hun sier, så må jeg konfrontere henne med det, men jeg er redd for å såre henne, redd for at hun ikke gjør dette med vilje, at hun ikke mener noe vondt med det. Men hun burde kanskje uansett bli klar over hva det gjør med oss barna, det grepet hun har hvertfall på meg uten at hun egentlig vet det selv.

Dette var ikke mye til råd, men hvertfall for å si at det er flere i samme båt

-Kiki-

[Lib]

Jeg gruer meg til jul. Mine foreldre har gitt meg en trygg og god oppvekst, men nå klarer jeg snart ikke å bite i meg mer når det kommer til min mor. Hun er en veldig sterk personlighet som har resten av familien i sin hule hånd. Jeg er usikker på hvor klar hun selv er over dette. Hun har alltid hatt sterke meninger om sine barns valg og ytret dem åpent. Jeg tror ikke hun selv innser hvor stor påvirkning disse kommentarene, og frykten for dem, har. Inntil det siste året har jeg bitt i meg det meste og smilt og vært grei datter. Men det er ikke nok for henne. Hun har forestillinger om at når familien er samlet så skal alt være rosenrødt og den som kanskje ikke er strålende fornøyd og perfekt lykkelig får i etterkant beskjed om at den har ødelagt kvelden/helgen/ferien. Etter å ha fått denne beskjeden i vår har jeg trukket meg unna familien min i håp om å få litt mer avstand som kunne gjøre det lettere å si fra når moren min sårer. Midt oppe i dette fikk jeg meg kjæreste som har et helt annet forhold til sin familie og mor. Han har også veldig bestemte meninger om hva slags forhold han vil ha til "svigers". Han har vært veldig støttende når det kommer til at jeg skal begynne å si fra ,men det er så vanskelig i praksis. Hennes sårende kommentarer, den nyeste om at min kjære er "sær" fordi han liker ting hun ikke liker, kommer så bardus på meg at jeg i stedet for å angripe de så går jeg helt i forsvar og prøver å glatte over. Så jeg gruer meg til jul. Jeg har sørget for minimalt antall dager med familien, men det føles som for mange likevel. Jeg er så lei av å gå i helspenn rundt min mor og ikke kunne være meg selv og det humøret jeg er i. Moren min er ikke så ille. De fleste kommentarene er ment som humor fra hennes side, men jeg har dessverre bitt  meg for mye, så nå har dette blitt kjempestort i hodet mitt.

Jeg vet dette ble litt vagt og kanskje litt rotete også, men er det noen der ute som plutselig har fått til å si fra til moren sin eller andre nære som har noen gode råd? Jeg vil jo egentlig ha et godt forhold til henne.

←

Kunne like gjerne vært min mor du skrev om. Jeg har lært meg å snakke henne etter munnen, si og gjøre ting som jeg vet hun liker eller mener er riktig (riktig=måten hun gjør ting på). Og det gjør meg ingenting egentlig, for jeg hever meg over det. Egentlig er det bare synd på henne, og jeg slipper heldigvis å bo sammen med henne lenger. Får flashback fra min egen tenåringstid når jeg er hjemme på besøk, og mamma og min lillesøster krangler så busta fyker. Da er jeg glad for at jeg kan reise tilbake til min rolige lille leilighet !

Jeg har kanskje valgt den "feige" måten ved å si ting jeg vet hun vil høre, men det gjør meg ingenting å ofre det for familiefreden. Jeg har ikke noe i mot å lyve litt for henne, i motsetning til at vi skal krangle hver gang jeg kommer hjem. For det hadde skjedd om jeg ikke "gav meg". Dette er litt i forhold til mine yngre søsken også, er ikke interessert at de skal tenke at jeg er "hu som kommer hjem og lager bråk"

til deg !

[Gjest lazuli]

Takk for gode innspill, lazuli. Men jeg er redd de ikke vil fungere for meg. Jeg er nemlig alt for redd for å såre noen til at jeg klarer å svare tilbake i samme tone.

Det jeg er mest redd for er at jeg i nær framtid (type i julen) kommer til eksplodere sånn at det går ut over resten av familien også. Jeg er bare så inderlig lei av å gråte etter telefonsamtaler, prøve å leve opp til hennes standard og samtidig prøve å skape mitt eget liv der jeg bestemmer, men konstant bli motarbeidet.

←

Jeg skjønner hva du mener. Problemstillingen er et kjent fenomen, og for de aller fleste veldig vanskelig å mestre

Dette handler om "den usynlige navlestrengen" som skal kuttes mellom barn og omsorgsperson etterhvert som barnet blir voksent. Fra barnsben av er vi avhengig av foreldrenes aksept og kjærlighet for å føle at vi er verdt noe, men normalt sett skal vi på egen hånd utvikle et egenverd ubetinget av hva andre måtte mene. I denne utviklingen skal foreldrene gradvis slippe barnet etter hvert som det utvikler seg (klippe navlestrengen). Her oppstår det mange typer konflikter avhengig av hvem som ikke "slipper", dvs barn eller forelder.

Du bør for din egen del utvikle en mestringskompetanse der du merker at din mor sårer deg. Om du ikke gjør dette, vil du etter all sannsynlighet gå å "lagre" på ting og til slutt eksplodere i sinne når det er fullt. Det er vel dette du også kjenner nå.

Etter min mening handler det ikke om at du skal såre henne ved å "slenge" sårende bemerkninger tilbake. Det handler kun om at du gir en tilbakemelding til henne om at du vet hva du gjør, og samtidig viser i handling at hennes mening i saken det er snakk om ikke er så viktig. Når du oppfører deg på en sånn måte vil hun antakelig bli veldig klar over at du har blitt et voksent og selvstendig individ og etterhvert føle sine egne kommentarer som "dumme".

[Gjest Gjest]

min mor kan minne litt om det du sier. men jeg sier rett fra, og hun tåler så.. enkelt og greit. jeg orker ikke å gå rundt å høre på alt det fjaset, så jeg velger heller å si ifra..

[Gjest mata]

Man banker i bordet og sier sin mening, og er like blid dagen etterpå.

Det kan føles håpløst, men det virker, jeg har opplevd det selv, og kom ut av det med æren i behold.

Ikke angrip person, men saken.

Endret 16. desember 2006 av mata

[Gjest Gjest_Lise_*]

Hei igjen og tusen takk for alle svar.

Jeg har fått noen gode tips som jeg absolutt skal prøve ut. For meg hjalp det bare å skrive ned frustrasjonen min her, så jeg ser litt lysere på ting for øyeblikket. Godt også å høre at det ikke bare er min mor som strever med å kutte navlestrengen!

Så takk!

[Gjest Gjest]

Veldig vanlig problemstilling dette her. Jeg irriterer meg over min mor og min mor irriterer seg over sin mor

Min mor er pedant og opptatt av å ha ting på stell. Jeg har mange små barn, og klarer utrolig nok å gjøre en bra innsats i huset. Får tilbakemelding fra venner og naboer på at de er overrasket over hvor ryddig og fint vi har det selv med så mange små rotekopper i hus Men det hjelper ikke meg, for i min mors øyne så kan jeg alltids gjøre noe bedre.

Hun kommer med kommentarer som: "_Har_ du ikke ditt og datt til ungene?????!!!" "_Vil_ du virkelig gjøre det slik???!!!!!!!" "_Er_ det ikke best om du heller gjør det slik og slik!!!!!?" og kommer med gode råd jeg overhodet ikke ønsker.

Det verste er når jeg finner henne på hodet nedi skittentøyskurven min og hun endevender vaskerommet. Da kjenner jeg hvordan det begynner å koke. Vårt skittentøy er privat og jeg ønsker ikke å ha henne hverken der eller på soverommet.

Den mest effektive måten for meg å få ryddet og vasket på er når jeg hører at hun er på vei hit. Da kaster jeg meg rundt og vasker, rydder, lukker igjen dører, går over badet og alt er tipp topp, tror jeg..... Hun finner alltids noe å sette fingeren på og jeg er i helspenn.

I år skal jeg, min mann og ungene feire jul for oss selv. Det blir fantastisk. Da må mine foreldre ha min mors foreldre på besøk og så prøver hun å ringe meg for å fortelle meg at "det er så dumt dere ikke vil feire med oss fordi dere vet jo hvordan bestemor og bestefar er!!!!" Ergo, hun gruer seg like mye til en helkveld med sine foreldre som jeg gjør med mine

Men da sa jeg til henne at det er da jammen hennes foreldre og ikke vårt ansvar å stelle i stand jul fordi hun ikke vil være alene med sine foreldre. Hun blir superstresset av sin mor og jeg blir superstresset av min

Når ting blir for ille så sier jeg til henne at jeg regelrett gruer meg til å ha henne på besøk og at hun begynner å ligne på sin mor......

Da tar hun hintet og roer seg en stund.

Veldig glad i mine foreldre og besteforeldre men i små doser.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv en mor som sliter mye med seg selv, og dette lar hun gå utover sine nærmeste og spille offer i stedet for å skaffe seg hjelp. Det har vært sure miner i alle år. Og når jeg selv begynnte å slite orket jeg ikke snakke med henne om det fordi alt bare blir blåst ut av sine proposjoner. Derfor ga jeg klar beskjed om at dette ikke var noe jeg ivlle prate med henne om, og da startet rabalderet om hva hun hadde gjort feil i oppveksten min. Om det var hun som hadde ødelagt meg osv. Det var utrolig vanskelig!! Jeg er da vel ikke ødelagt? Hvilke følelser er det meningen jeg skal få av de uttalelsene? At jeg føler meg mere mislykket selvfølgelig, siden hun sier hun har ødelagt meg. Da kan jeg umulig være noe værdt?

Så noen dager etterpå ringer hun meg og vil "fikse" forholdet vårt for hun vil også ha et veninneforhold til sin datter slik andre hun kjenner har... Jeg forteller henne da at det kommer vi aldri til å bli, og om hun vil ha et godt forhold til meg må hun først skaffe seg hjelp, og så må hun gjøre noe for forholdet selv. Vi satt lenge og pratet og jeg fikk ut masse og hun grein selvfølgelig. For hun er jo skyld i at jeg har blitt så "mislykket og ødelagt"..

Etter dette har hun vært blid og sånn, men er håpløst usikker på seg selv, og jeg blir gal av det. Jeg har ikke bruk for en mamma som ikke vet hvordan hun skal oppføre seg selv jeg. Jeg trenger en mamma som er der for meg, og som jeg kan prate med, men det kommer jeg aldri til å ha...

Men det hjalp å fortelle henne alt jeg har sittet inne med. Jeg tok ikke hensyn til at hun har det vanskelig for tiden, for det er hennes verk, ikke mitt. Hun må løse detselv slik alle andre må...

Åh! Dette var godt å lufte..