Hvordan finne tilbake til hverandre? (langt)

[Gjest Fortvilet]

Hei alle kloke hoder.

Skal prøve å gjøre en lang historie kort:

Jeg og samboeren min har vært sammen i litt over 6 år og vært samboer i 5. Vi er begge i midten av 20-årene.De tre første årene hadde vi det fantastisk sammen; god kommunikasjon, mye kjærlighetserklæringer, sex og gode stunder. For to tre år siden startet det imidlertid å gå "nedover".

Vi har begge helt siden samboerskapet startet vært studenter. Dette har ikke alltid vært lett ("hva skal jeg bli, hvor og hvorfor osv") og særlig for min samboer har det vært vanskelig. Han er dårlig på å takle stress og brenner seg helt ut i eksamensperiodene. Jeg har gått et "lettere" studium på universitetet, og har dermed hatt mer overskudd og "fritid" enn han. Dette har resultert i at jeg har tatt meg av 90% av alle huslige plikter for å avlaste han.

Etter at min samboer gikk ut i jobb for rundt 1,5 år siden, så har det virkelig stått dårlig til. Jobben hans er svært krevende og tapper han for mye energi. I tillegg blir han veldig fort utbrent og deprimert (pga. vanskelig barndom/ungdomsperiode med mye depresjoner/selvmordtanker som han ikke helt "kommer over") og dette har tappet både han og meg ganske mye. For ca et halvt år siden begynte jeg også å jobbe, og har derfor hatt mindre tid og lyst til å gjøre husarbeid.

Nå er det ikke det at han ikke gjør noe i huset som plager meg, men heller signaleffekten av dette: Jeg føler at han ikke bryr seg om meg lenger siden han ikke kan hjelpe meg litt i hverdagen.

Vi har også et totalt motsatt lystmønster når det gjelder sex. Jeg synes sex er kos og kunne gjerne hatt det hver dag, mens han synes det er best å kose og holde rundt hverandre. Det er helt greit for meg også noen ganger, men jeg skulle ønske han var mer lidenskapelig. Dette savnet etter sex har gjort med rimelig desperat og fortvilet til tider, og jeg jeg er bare så lei av å alltid ta initiativ og bli avvist stort sett hele tiden. Dette tærer fryktelig på selvtilliten min. Når vi nå har sex så føles det som en plikt fra hans side og han er ikke så opptatt av min nytelse. Kan faktisk ikke huske sist gang han tok på meg med lidenskap eller kysset meg (tungekyss), ei heller oralsex. Føler meg nesten litt prostituert de få gangene vi har sex fordi det alltid ender med at jeg gjør nesten hele jobben.

Når det gjelder andre fritisaktiviteter er det heller ingen action. Vi har ingen vennepar og ingen felles venner. Med andre ord gjør vi alltid ting på hver vår kant - de få gangene vi faktisk gjør noe, da. Han kommer hjem etter jobb, klager over den, spiller data, klager over at han kjeder seg, jeg foreslår noe, han sier alltid nei eller er skeptisk, jeg trekker meg unna og han fortsetter å spille. Sånn er de fleste kvelder her. I helgene hender det at han tar noen øl med de få kompisene han har, noe som er helt greit for meg for jeg unner han jo å ha det gøy. Dessverre går det på bekostning av "oss". Vi svært skjelden på noe å gjøre sammen, og hvis vi gjør det er det alltid på initiativ fra meg. Han har liksom aldri lyst til noe, og synes alt er teit eller kjedeli eller noe.

Har tatt opp dette tusen ganger og han sier alltid at han vet at han har "issues" som han må ordne opp i. Problemet er bare at han ikke vil snakke med noen om problemene og mener vel som regel at det ikke er han, men verden for øvrig som er problemet. Jeg er tildels enig, men har en litt mer positiv innstilling enn han.

Alt dette og mangelen på kommunikasjon har gjort at mine dårlige egenskaper er blitt mer fremtredende det siste året. Jeg har ingen lunte og kan godt buse ut med noe hvis jeg blir sur. Han derimot hater konflikter og særlig roping. Jeg vet at det aldri kommer noe godt ut av å hisse seg opp, og jobber derfor ganske mye med meg selv for å slutte med dette. Dette tror jeg ikke han ser, og jeg merker at jeg skuffer han når jeg blir sint, tverr og ikke bryr meg om å være snill med han. Jeg på min side orker ofte ikke lenger å gå på eggeskall rundt han og har mest lyst til å bare rope at han må ta seg sammen å tenke på at andre her i verden har det værre enn han.

Dette gjorde jeg tildels i går, og vi hadde en lang samtale om vår dårlige kommunikasjon. Det var godt å få luftet en del ting og jeg føler nå at han vet bedre hva jeg tenker og føler, og jeg likeså.

Jeg elsker han utrolig mye og håper vi kan ha en framtid sammen. Han elsker meg også, men sier at han ikke kan ta noen stilling til framtiden nå og at vi bare må ta ting som de kommer. Han understreket likevel at han elsker meg og at han vil være sammen med meg. Å legge framtidsplaner/ha ambisjoenr har aldri vært noe for han , så det kom ikke som et sjokk at han sa det han sa.

Er det noen som har vært igjennom noe lignende og som har noen råd til hvordan vi kan takle dette? Jeg er redd for at jeg i min redsel for å miste han igjen kommer til å ofre meg og bli utbrent. Og jeg er også redd for at han ikke skjønte alvoret i det jeg sa om at jeg TRENGER at han viser meg oppmerksomhet og ikke trekker seg unna meg.

Huff...jeg er både positiv og negativ nå, kjenner jeg. Positiv for at vi har lagt kortene på bordet, men også negativ fordi jeg vet hvor dårlig han er til å jobbe med slikt og hvor dårlig jeg er til å takle at han ikke vil jobbe med det...

Noen som har gode råd?

[Gjest Gjest]

Emh... Jeg synes han høres ut som han kunne trengt en tur til psykolog, jeg. Dessuten MÅ han begynne å prioritere annerledes om forholdet skal forandre seg. Han høres "kjedelig", tafatt og ganske negativ ut, synes jeg. Riktignok kjenner jeg igjen noe fra forholdet jeg er i, men ikke den graden. Dessuten valgte samboern min å skifte jobb fordi han ble psykisk sliten av den han hadde, noe som medvirket til at han var veldig passiv og dels negativ og "sytete" på hjemmebane en periode. Vi har det fint nå - han er blidere og har mer overskudd til meg og venner, og jeg får den oppmerksomheten og "hjelpen" jeg trenger.

[Gjest Elfrida]

Jeg har følelsen av at han er deprimert. Egentlig kan jeg jo ikke vite det, men slik du beskriver ham minner det om slik jeg selv var i en periode jeg jobbet altfor mye. Null overskudd og tiltakslyst, lite å gi andre og følte at jeg ikke engang orket å tenke på å ta tak i problemene.

For min del var jeg så heldig at forholdene på jobben rettet seg til slutt, slik at jeg kunne begynne å hente meg inn igjen. Det tok lang tid. Og etterpå har jeg jobbet endel med mine egne reaksjoner på stress og umulige krav blant annet. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser for meg selv og si nei.

Hvis han ikke er villig til å ta tak i problemene, eller innse at han/dere har problemer, er det lite du kan gjøre.

[Gjest Fortvilet]

Takk for svar.

Joda, han er deprimert og han innrømmer det. Han har vært det så lenge han kan huske...

Psykolog vil han ikke gå til fordi han sier at han er jo klar over hvilke problemer han har og at han ikke ønsker å gå på antideppressive midler. Det siste støtter jeg han i, så jeg har tenkt på å foreslå å gå til familierådgivning/samlivsterapeut ol. Kanskje han der innser at han MÅ jobbe aktivt med problemene sine, og ikke bare akseptere at slik er det...

[Gjest Elfrida]

Det hjelper ikke stort å være klar over problemene når man verken har ressurser eller verktøy til å ta tak i dem med. Og det er der en terapeut kommer inn, en som kan se situasjonen utenfra og kanskje hjelpe med å se muligheter og løsninger i stedet for bare problemer.

Hvis han ikke ønsker å snakke med noen - kanskje han kan lese seg til noe, og finne måter å jobbe med seg selv på ut i fra det? Jeg anbefaler å finne en bok om kognitiv terapi. Søk på cognitive therapy på Amazon f.eks.

[Gjest Fortvilet]

Jeg gir kanskje et vel ensidig bilde her av samboeren min. Han er jo relativt ofte glad (utenpå) og han er en av de moromste menneskene jeg vet om. Dessverre er hans glede aldri langvarig, og det ender alltid opp med at ulike hobbyer og lidenskaper til slutt ikke er noe stas lenger.

Det negative overskygger alltid det positive...

[Gjest Elfrida]

Dessverre er hans glede aldri langvarig, og det ender alltid opp med at ulike hobbyer og lidenskaper til slutt ikke er noe stas lenger.

←

Det er jo et veldig typisk teng på depresjon da, at ting man liker og interesserer seg for plutselig ikke gir noe lenger. Og selv om man er deprimert er man ikke sur og lei seg hele tiden, så klart ikke. Men man har ikke noe ekstra å gå på, og man er liksom ikke helt seg selv på et vis, særlig i forhold til interesser og sånt. Jeg er ikke psykiater eller psykolog så jeg vet ikke alle kriteriene for å gi en diagnose om depresjon, det kan hende jeg tar feil. Men jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

[Gjest niomi]

Man får ikke anti-depresiva bare fordi man går til psykolog, da. Og grunnen til at man går til psykolog er ikke nødvendigvis for å finne ut hvilke problemer man har, men for å løse de. Så jo, psykolog høres ut som en god ide her. Evt. "hjelp til selvhjelp"s-kurs gjennom Mental Helse.

For som du selv sier - noe må gjøres. Og dersom han fortsatt ikke vil ta tak i problemene sine, kan det bli lange, tunge og stusslige neste 50 år sammen...

Jeg syns det høres merkelig ut at dere ikke har felles venner og gjør ting sammen etter så lang tid som par. Kanskje noe å jobbe med? Er ikke verre enn å introdusere vennene for hverandre, f.eks. ved at dere inviterer deres nærmeste venner på vorspiel/fest/ et-eller-annet.

[Gjest gjesta]

Det første jeg også tenkte på var at han hørtes deprimert ut. Men det virker jo ikke som han er villig til å jobbe med det i det hele tatt? Tror han at det går over av seg selv hvis han sitter og venter på det?

Du må begynne å stille litt krav til han. Jeg har stor forståelse for at han kanske ikke orker å gjøre noe som helst, og derfor blir det naturlig at du må ta mye av byrden. Men han må jo gjøre noe til gjengjeld, du må jo få se at han jobber med det, og kanskje etterhvert blir bedre. Det er ikke noe rart at du blir frustrert og utbrent når du må gjøre alt mens han sitter på rompa og er deprimert. Hvis han ikke kommer seg til en psykolog, kommer det jo heller aldri til å bli noe bedre. Vet han hvor mye du faktisk gjør, og at depresjonen hans går ut over deg?

Endret 14. desember 2006 av ayrabeth

[Gjest Fortvilet]

Jeg syns det høres merkelig ut at dere ikke har felles venner og gjør ting sammen etter så lang tid som par. Kanskje noe å jobbe med? Er ikke verre enn å introdusere vennene for hverandre, f.eks. ved at dere inviterer deres nærmeste venner på vorspiel/fest/ et-eller-annet.

←

Vi har vel aldri hatt så mange venner noen av oss... Et par, tre vennepar har vi forsøkt å ha, men vi er ikke så sosiale av oss at det blir noe mer enn et par treff i året. Vi har prøvd å ta tak i dette, men jeg har mest single venninner og han har opptatte kamerater.. Vi tør liksom ikke å invitere folk hit...Da ser de jo hvor kjedelige vi er...sjenert:

Jeg prøver jo å si til han at han ikke nødvendigvis blir medisinert hvis han oppsøker hjelp, men han er skeptisk siden han som liten ble tvunget av moren sin å gå til psykolog. Der nektet han å si noe og det tror jeg kanskje han fremdeles vil gjøre.

[Gjest Gjest]

Om du ikke får han til å gå til psykolog, er jeg enig i at samlivsterapeut eller noe sånt kan være lurt. Det er veldig sant som andre her sider at man trenger redskaper til å forandre seg, ikke bare være klar over at man burde. Jeg har ikke gått til psykolog selv, men kjenner flere som har, og det er ingen automatisk sammenheng mellom psykolog og antidepressiva; de færreste jeg kjenner har blitt medisinert, i hvert fall.

Det høres jo ut som han er en fin fyr egentlig - da er det verdt å jobbe for å finne mer av "den fine personen". Det er litt som med samboeren min; når han er sliten eller langvarig stressa blir han uinteressert og kritisk til alt mulig (ikke meg, men alt på tv, forslag til å gjøre ting, verden osv). Når han er blid og avslappet er han den nydeligste i verden med masse utstråling og smittsom energi. (Det samme gjelder sikkert meg...) Så det gjelder å finne tilbake dette Men han må altså ville det selv. Fint at dere har lagt kortene på bordet!

[Gjest Fortvilet]

Takk for svar, alle sammen!

I går hadde vi en fin dag sammen. Istedet for at han satte seg ned foran PC'n etter jobb, så satt vi sammen i sofaen og koste oss med en film. Dette gjorde meg veldig glad, og det virket som om dette var et initiativ fra hans side.

Resten av kvelden var jeg derfor veldig glad, noe han også kommenterte.

Jeg svarte at jeg var glad fordi han hadde tatt initiativ til kos og for at jeg synes dette var positivt. Merker at jeg selv tar mer initiativ når han gjør det, så nå er jeg faktisk ganske positiv til at vi kan snu den negative trenden.

Får bare håpe vi er bevisste på det framover begge to.