Hvorfor er hun sånn?

[pellegrino]

Hjelp! Min merkelige mor har kommet på besøk. Det er veldig sjelden hun kommer, gjerne en eller to ganger i året. Jeg henta henne på flyplassen nettopp, og stilte meg opp sånn at hun lett skulle få øye på meg når hun kom av flyet. Hun så meg tidlig, så vekk, så meg på nytt, og gikk rett forbi! Jeg ropte "heia", hun så på meg og fortsatte rett frem. Jeg hastet etter, kremtet høyt for å være litt humoristisk, da så hun veeeldig dumt på meg... og gikk videre. Etter ei stund, når jeg omsider fikk kontakt med kvinnemennesket, virket hun fullstendig uinteressert. Jeg måtte kjøre henne hele veien hjem til meg, nå er hun hjemme. Jeg dor tilbake på jobb, klarte ikke den forferdelige stillheten og overkjøringen. Hun skal være hos oss i flere dager, og allerede følger jeg at det er nok. Det er alltid nerver i høyspenn hver gang hun kommer/er i nærheten.

Finnes det andre som har lignende erfaringer? Hva kan jeg si/gjøre for at hun skal slutte å oppføre seg så rart? Vet at hun kan ende opp med å låse seg inne "på rommet" hvis jeg ikke klarer å lese tankene hennes til enhver tid, og det er nesten uutholdelig. Som et minefelt. Hjelp!!!! Skal hjem fra jobb snart, og føler meg rett og slett smånervøs bare med tanken på å komme hjem.

[Gjest Fresh]

Har hun alltid vært sånn? Kan det tenkes at hun ser dårlig eller er litt senil? Jeg spør ikke for å være frekk altså...

[Gjest =tentacle=]

Hun må ha et veldig merkelig syn på relasjoner, hvor gjensidighet ikke er et moment i det i det hele tatt.

Jeg tror du har valget mellom å godta at det er sånn og prøve å la det meste prelle av så godt du kan for å opprettholde en viss kontakt, og å velge å ikke ta kontakt med henne.

Jeg kjenner ingen akkurat som henne, men jeg kjenner folk som har kuttet ut en etter en av slekt og venner pga en eller annen gang de har følt seg fornærmet, og som holder isfront og nullkontakt i tiår etter tiår. Om jeg ble møtt på den måten, tror jeg at jeg på et tidspunkt ville gitt opp og gått videre.

[pellegrino]

Nei hun verken ser dårlig eller er senil. Hun har bare alltid vært sånn. Rett og slett umulig å ha med å gjøre. Jeg tenkte tanken selv, om at hun kanskje ikke så meg da jeg hentet henne på flyplassen. Og at hun kanskje var så flau at hun reagerte med å være ganske arrogant og overlegen. Og nedlatende. Jeg tror likevel ikke det. Som jeg sa, har hun alltid vært sånn.

Jeg skulle ønske jeg klarte å innlede en samtale der jeg kunne fått sagt det som plager meg. Men hver gang jeg prøver å si noe, er piggene henne ute på et blunk. Hun blir veldig, veldig defensiv, og legger ord i munnen på meg. Da er jeg paranoid. Og såååå forskjellig fra søskene mine som baaaare er morsomme å være sammen med. Jeg er såååå dønn kjedelig og alvooooorlig, og klarer ikke så se hennes side av nooooenting.

Jeg klarer ikke å nå frem. Ikke engang om det smalt.

[Gjest Gjesten]

Åh, jeg vet ikke hva jeg skal si jeg annet enn at jeg føler med deg.

Har også et meeeeget anstrengt forhold til min mor, og det er enormt vanskelig å vite hva man skal gjøre med saken.

Mange ganger tenker jeg at det beste hadde vært å kutte all kontakt, men jeg føler ikke jeg kan gjøre det heller, for vi bor såpass nærme hverandre.

Det eneste jeg kan si er vel egentlig at jeg tror ikke de vil forandre seg.. Min mor får til og med hjelp, men hun syns ikke det hjelper og sier til meg at det beste hadde kanskje vært om hun hadde flyttet fra pappa... Hva skal man si da, når man blir dratt inn i saken på den måten?

Nei, kom deg hjem og sett deg ned med henne og si det du trenger å si. Det har jeg gjort. Og da har i alle fall vi alt på det rene ikke sant? Da er det opp til dem å gjøre noe med saken? De er da tross alt mammaene våre, og de har en mamma-jobb....

En stooooor klem til deg!!!!

[Gjest Fresh]

For en trist situasjon...

Jeg synes iallefall at oppførselen hennes var (og er) helt uakseptabel, og hvis hun er så defensiv og lite mottagelig for deg forstår jeg ikke hvorfor hun vil besøke deg. Synes du burde gjøre et alvorlig forsøk på å prate med henne, en gang for alle, og forklare henne hvordan oppførselen hennes føles for deg. Ikke la henne avbryte deg, men si alt du har på hjertet. Hvis hun ikke har noen god forklaring eller overhode ikke klarer å komme deg i møte bør du vurdere hva slags forhold dere bør ha, for din egen skyld. Vet at det ikke er lett

[:-) anna]

Nå kan det hende jeg leser for mye inn i innlegget ditt... men uansett:

Du må aller først fjerne hennes injurierende kraft. Du ser jo hvor vanvittig oppførselen hennes er, men likevel går det innpå deg i slik grad at du opplever samværet som et minefelt. Kanskje må du si til deg selv at "hun er rar, og det kan jeg ikke forandre på. Jeg kan heller ikke forvente at hun skal oppføre seg annerledes. Og fordi hun er rar kan jeg ikke ta meg nær av måten hun oppfører seg på" Rett og slett umyndiggjøre henne litt i ditt eget hode.

Jeg tror at du, for å greie å leve med rarheten hennes, må sørge for at hun ikke er den som setter premissene for hvordan ting skal være.

Husk at det er du som lar henne ha makt over deg. Du er voksen, hun er hjemme hos deg, og der er det faktisk du som bestemmer, selv om hun er moren din.

Du trenger ikke ta en konfrontasjon med henne der du tar opp hvordan oppførselen hennes påvirker deg. Det kan ende opp som en veldig vondt situasjon for dere begge. Men begynn med å være blid og tydelig. Nesten sånn man er med barn. Vær bestemt samtidig som du er positiv til henne, og overse all surmuling. Om hun går på rommet sitt og sutrer, så er det faktisk hennes valg.

Da får du si noe sånt som: "Det er vanskelig for meg å vite hva du tenker når du ikke sier det. Men kan ikke vi prøve å ha det hyggelig sammen når du først er her. Det er jo så sjelden vi sees og jeg hadde gleda meg til dette besøket. Du får komme på stua når du føler deg i form til det, så skal jeg lage til en kopp te til oss"

(en slags voksenversjon av "du får komme ut av rommet ditt når du er ferdig med å furte")

Det er viktig å tilsynelatende være blid hele tida. På den måten gir du inntrykk av å ha kontrollen, og at hun ikke har makt til å påvirke hvordan du føler deg. (At sannheten er en annen trenger ikke hun å få vite.

Det som har redda meg i samvær med slike mennesker er faktisk å se humoren i det. For det er jo strengt tatt ganske komisk når hun overser deg med vilje. Neste gang får du gjøre det samme tilbake. Ta frem mobilen og lat som om du sender en melding, og stå slik til hun finner deg. De som driver med slike tullete ting trenger alltid et publikum. Det er kanskje ikke så morsomt å være nykkete uten noen å være nykkete mot.

Lykke til. Tenk på karma og lønn i himmelen og sånt.

[pellegrino]

Det er ganske fortvilende, ja.

Det er nok barna mine hun kommer for å treffe. Jeg har alltid forhåpninger om at denne gangen kommer til å bli bedre. Hver gang. Huff, dette sliter. Jeg tror jeg satser på å være veldig opptatt med trening og sånnt disse dagene. Jeg tror ikke jeg orker å sitte hjemme og se på ryggen hennes om kveldene.

De gangene vi har klart å komme oss gjennom noen dager sammen, har hun alltid hatt et prosjekt å holde på med. Noe hun kan hjelpe til med, hvor hun føler at hun gjør noe nyttig. For andre, ikke for meg. De som trenger hjelp til husvask, stryking av klær, eller andre større ting får mer enn gjerne hjelp. Jeg får kun beskjed om at jeg får klare meg selv, "Jeg er heldigvis ferdig med unger og klesvask for lenge siden". Jeg føler meg rett og slett ikke verdsatt. Hjepe meg, nå syns jeg faktisk synd i meg selv (så dypt kan man altså synke ).

[Gjest Gjesten]

Pellegrino da...

Det er lov å synes synd på seg selv.

Jeg hadde ikke klart å være blid og overbærende. jeg mener fortsatt det beste er å ta opp problemet og gi vedkommende en sjanse til å rette opp ting. Gi klar beskjed om at hun også må gjøre noe for forholdet mellom dere. Og spør henne rett ut hva hun mener du gjør galt.

Kjenner jeg blir hissig av moren din jeg....

[Gjest Fresh]

Jeg synes også du burde prate med henne, greit nok at hun kanskje har en spesiell personlighet men det hun gjør er rett og slett uhøflig og frekt og det skal man ikke godta selv ikke fra sin egen mor.

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg blir virkelig sjokkert over at en mor kan oppføre seg slik

Hvis hun bare skal oppføre seg demonstrativt overfor deg burde hun vel ikke kommet på besøk? Og hvis det handler om barnebarna, kunne hun heller invitert dem til seg selv?

Du antyder at det bare er deg hun er slik mot, og at hun har et annet forhold til søsknene dine. Har du forsøkt å snakke med dem om det? Hva sier de i så fall til det? Dersom søsknene dine også merker at deres mor oppfører seg annerledes mot deg, kunne det være en ide at de prøvde å snakke med henne om dette?

[pellegrino]

Dere er så greie, det er fantastisk å kjenne at noen gidder å bry seg litt. Takk for oppmuntrende svar.

Nå drar jeg hjem fra jobb. Føler meg litt redd, som en unge som har gjort noe galt. Får håpe dett ikke går rett i dass (igjen), oppdatering følger i morgen.

[Gjest Miss Guided]

Å jeg skjønner deg så godt. Og det er ikke lett å være den som skal prøve å være den voksne og late som ingenting og være smørblid og pedagogisk riktig når du egentlig har lyst til å geipe til hele dama og være skikkelig fjortis.

Jeg for min del prøver gang på gang å prøve å umyndiggjøre min mor inni hodet mitt, noen ganger går det og andre ganger ikke i det hele tatt. Vi har kun familien felles, hun har alltid vært hjemmeværende og kunne aldri dratt noe sted uten at mannen har kjørt henne. Jeg har jobbet samtidig med barn og hus og har aldri hatt problemer med å reise alene med ungene mine hvis jeg måtte, for selvfølgelig er det fint å reise sammen som en familie. Vi har ikke noe å snakke om, og hun er generelt negativ og livredd for å bruke penger og veldig opptatt av helsen sin.

Jeg fortsetter å trene på å umyndiggjøre henne i hodet mitt, for vi er tross alt familie. Og det er trist når kjemien ikke stemmer familiemedlemmer i mellom.

Så jeg skjønner deg, uten at det blir noe enklere for deg av den grunn. Skaff deg en punchingball i kjelleren som du kan slå ut frustrasjonen på når det blir for ille.

[Gjest Gjesten]

Lykke til hjemme!!

Håper det går greit..

[Elbereth]

Så tragisk! Fryktelig trist at en mor kan være slik mot sin egen datter...

Min mor hadde et litt anstrengt forhold til sin mor, som var kontrollerende overfor henne. Som barn så jeg hvordan det slet på henne og kom på en måte i en lojalitetskonflikt mellom mor og mormor.

Det beste du kan gjøre er nok å følge rådene over her om å tilsynelatende ha kontrollen og ikke la henne få gjøre deg så vondt. Hun høres jo nesten ut som et vanskelig barn, og må vel behandles deretter.

Stor til deg.

[pellegrino]

Da var dag 1 overstått. Det ble mye sammenbitte tenner og telling-til-ti. Men jeg prøvde så godt jeg kunne å tenke umyndiggjørings-tanken, være blid og overse fullstendig de signalene som jeg ikke klarer å skjønne fnugget av. Tror det hjalp litt, for hun pratet mest om vanlige ting istedenfor å kun prøve å "oppdra" meg.

Denne gangen klarte jeg ikke å komme i mål med husarbeidet før hun kom. Jeg var likevel ganske fornøyd med alt jeg hadde fått tid til de foregående dagene, men jeg har nå skjønt at huset mitt rett og slett er et katastrofeområde!! Så nå har hun et "prosjekt" å holde på med. Bra det, og det er til og med hennes initiativ. Ikke noe jeg har bedt om eller hintet om. Det er kanskje det som er selveste nøkkelen her; å la henne finne et prosjekt selv, hjemme hos meg, når hun er på besøk Som jeg har skrevet ovenfor, har hun aldri gjort ting for meg når jeg trenger hjelp til noe. Denne gangen tror jeg hun prøver å fortelle meg at "sånn kan det ikke se ut, kan du skjønne... og rett før jul og alt, ungene tror vel snart at det skal være sånn". Hmm, kan det være at hun ikke har følt seg vel tidligere fordi jeg vanligvis klarer å ha kontroll på både hus, mann og barn? Kanskje hun har følt at hun ikke har vært "behøvd" og dermed overflødig? Jeg ser jo nå at når hun får lov å komme og "få ting på plass" og drive "kaoskontroll" går ting mye bedre. Jeg skulle nok ha vært psykolog her!!!

Ja, temperaturen hjemme er adskilling bedre nå enn den har vært tidligere når hun har vært her. Skal prøve å fortsette den hjelpesløse, smilende stilen, late som ingenting og bare være glad for at jeg endelig får litt hjelp og at det ikke bare er stillhet mellom oss. Minefeltet er der fremdeles, det må innrømmes. Føler meg nervøs for ettermiddagen, håper jeg klarer å finne nok samtaleemner til å holde igang en hyggelig samtale kvelden ut. Ja, dette MÅ gå bra, jeg MÅ få det til denne gangen.

Takk for alle oppmuntrende ord

[Gjest rabrabara]

Huff, så slitsomt, men du er flink som ikke mister besinnelsen, det hadde sikkert jeg gjort.

Lykke til ikveld!

[fil]

Huff for et kvinnemenneske. Jeg blir så sint, at noen kan oppføre seg slik.

Jeg har også et menneske i familien som jeg ikke kommer godt overens med. Når jeg er sammen med dette vesenet prøver jeg å holde meg et "nivå" over personen.

La usaklig kritikk vedkommende kommer med bare prelle av. Vær høflig slik at personen ikke har noe å ta deg på. Svar saklig tilbake hvis vedkommede er ute etter å ta deg, eller le av det og si noe slikt som at "Ja, det kan du si. Det var en ny ide." Ikke la deg fyre opp.

Selv har jeg mange ganger hatt lyst til å brøle i øret på familiemedlemmet, men jeg vet at gjør jeg det har vedkommende meg i sin hule hånd. Da kan personen liksom "ha rett til" å furte i mange dager (månder!). Så lenge jeg klarer å beherske meg er det jeg som har makta og kontrollen.

[:-) anna]

Så flink du er!!

Du kan jo såklart prøve "sukker istedet for eddik-metoden". Kjøpe med en blomsterkvast hjem til henne og takke henne overstrømmende for at hun har rydda/vaska eller hva det nå er hun har gjort.

Si at "vi har hatt det så hektisk i år, at jeg ikke har greid å komme helt ajour, og jeg setter veldig pris på at du har gjort dette". Om du virkelig vi ta i, så kan du jo si noe om at "Jeg merker at jeg har vokst opp med en dyktig mor, for selv om jeg vet at det noen ganger er vanskelig å holde tritt med alt som skal gjøres på jobb og hjemme, Så merker jeg at jeg legger lista på det du får til og fikk til da vi var små".

Mest sannsynlig så føler hun seg truet av at du tilsynelatende fikser alt mulig. Kanskje det er godt for henne at du roser det hun har gjort.