Forholdet mellom besteforeldre og barnebarn

[Gjest Utlogga]

Noen tanker om det å ha kontakt med besteforeldrene sine...

Jeg synes ikke at den kontakten bare skal gå èn vei, fra barnebarn til besteforeldre. Særlig når barnebarnet er barn er det viktig at besteforeldrene er de som tar initiativ til kontakt utenom når familien treffes uansett- særlig om de vil ha et godt forhold og jevn kontakt med barnebarnet.

Familien min flyttet til en annen kant av landet enn der jeg ble født da jeg var åtte år, antakeligvis fordi mamma ønsket å bo nærmere foreldrene sine. Det har egentlig ikke hatt så mye å si for min kontakt med bestemor og bestefar, for de har utrolig sjelden (kan ikke huske, faktisk) tatt kontakt med meg, bare meg, for f.eks å prate. Alltid har det vært mamma som har pratet med bestemor i tlf f.eks, og så plutselig sagt til bestemor at "*** er her nå, vil du kanskje snakke litt med henne?" og så rakt meg telefonen uten å engang ofre det en tanke at jeg kanskje ikke ville snakke med bestemor akkurat da.

Så dere som er besteforeldre og vil ha god kontakt med barnebarna deres- ta kontakt med dem på eget initiativ.

Og dere foreldre som gjerne vil at barna skal ha kontakt med besteforeldrene- ikke forvent at barna skal være initiativtakere i den kontakten. I alle fall ikke når de er små.

Og dere foreldre- ikke press besteforeldrene på barnebarna, som i eksempelet med telefonsamtalen over. Der og da hadde jeg ikke sjans til å si nei, da hadde jeg jo såret bestemor, og mamma ville blitt sur og begynt å mase om hvorfor jeg ikke ville prate med henne.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Og etter det har bestemor og bestefar aldri ringt meg èn eneste gang. Kan hende det er fordi mamma brukte dem som utløp for sin frustrasjon over at jeg var ganske "vill", tenkte selv og gjorde akkurat hva jeg ville i den perioden... (Inkl. sex, noe mamma mener hører hjemme i et ekteskap, det gjør ikke jeg for å si det mildt...)

Og at de derfor tenkte at nå var jeg ikke liten og søt lenger, så da tør vi ikke ta kontakt? Eller kanskje de tenkte at nå er hun flyttet ut fra familien og "voksen", så da får hun ta kontakt med oss om det er noe... Jeg vet ikke. Jeg synes det er trist at de tilsynelatende ikke tenker på meg. Og da synes jeg det blir litt falskt når mamma kommer og forteller meg at de setter SÅÅÅ pris på å få se bilder av oldebarna sine (mine barn), når jeg aldri hører fra dem.

Burde jeg ta opp dette med mine besteforeldre? Eller mamma?

Jeg er i en fase nå der jeg prøver å få orden i familieforholdene mine, og det er bare disse tre jeg har et litt trøblete forhold til.

Ser jo at jeg burde tatt mer kontakt med dem enn jeg har gjort, men jeg har hatt mer enn nok med meg selv en lang periode, dessuten synes jeg ofte jeg ikke har noe særlig å snakke med dem om. De holder seg hjemme, ser på gudstjeneste på tv hver søndag og løser kryssord. Hva skal jeg snakke med dem om, liksom?

Egentlig har jeg ikke lyst til å åpne meg for bestemor, for hun er nok litt fordømmende ovenfor min måte å leve på (ugift samboer, med barn, lever i synd så å si... synes det er provoserende og latterlig) og jeg ville aldri vært hennes venninne om vi var på samme alder. Samme med mamma. Selv om jeg er veldig glad i mamma, så ikke tvil på det....

Dette ble nok litt rotete. Men håper noen vil kommentere likevel.

[Gjest Gjesta]

Jeg har et godt forhold til mine besteforeldre, men det er ikke ofte de ringer... (Les: så og si aldri. Kanskje en gang hver seg i løpet av de 5 årene jeg har bodd alene.)

De kommer kun når de er invitert, men maser stadig om at jeg skal komme uinvitert...

Tror kanskje det har litt med den genrasjonen og gjøre. De mener at det er langt til meg (under en time å kjøre), men av en eller annen grunn er det ikke like langt andre veien...