Lyst å bli psykolog, men...

[Gjest Undrende jente]

Etter å ha lest tråden om helsepersonell og psykisk helse under begynte jeg å tenke veldig på saken, og om jeg egentlig har valgt riktig utdanning.

Tingen er nemlig det at jeg ble voldtatt da jeg var 7 år gammel. Veldig mange tunge år med psykiske problemer (posttraumatisk stresslidelse og depresjon) fulgte. Etter et selvmordsforsøk fikk jeg derimot omsider god hjelp, og 10 år etter var jeg endelig fullstendig symptomfri, altså ingen symptomer på noen av lidelsene som jeg tidligere hadde. Etter overgrepet var ting veldig vanskelig, og jeg tror det var da jeg bestemte meg for utdanningen min. Jeg ville hjelpe folk som hadde opplevd det samme, slik at de forhåpentligvis kunne slippe å ha det så jævlig som jeg hadde det.

Jeg har nå vært fullstendig frisk uten tilbakefall i nesten 9 år, og er ferdig med første semester på profesjonsstudiet i psykologi. Med andre ord blir jeg ferdigutdannet psykolog om 4,5 år om alt går etter planen. Ingen av klassekameratene mine vet hva jeg har gått gjennom, og er ikke så lysten på å fortelle noe med mindre jeg må heller. Jeg føler meg jo helt bra nå, og tenker omtrent aldri på det som skjedde lenger.

Problemet er bare det at da jeg var innlagt etter selvmordsforsøket så var det ved samme sted som der jeg sannsynligvis kommer til å søke jobb når jeg er ferdig. Jeg bor nemlig i en liten by (sammen med samboer), og det er omtrent kun der psykologer jobber her ute. Det vil si at hvis jeg skal få meg jobb i nærheten av familie og bosted så vil jeg sannsynligvis ende opp med å jobbe ved samme sted som jeg en gang var innlagt.

Så da er vel egentlig spørsmålet: Kan de som jobber der på en eller annen måte finne ut at jeg en gang har vært pasient der? Og ikke minst: kan arbeidsgiver finne det ut? Journalene oppbevares jo en god stund så vidt jeg vet.. :S

Jeg vil si at jeg har et veldig avklart forhold til det som skjedde nå. Jeg vet jo at det er fare for at det kan komme til å påvirke meg, men jeg føler at det er godt bearbeid, og er fullt klar over at selv om jeg opplevde det på en måte trenger ikke andre oppleve det på samme måte. Faktisk er det slik at selv om det har vært mange jævlige år så ville jeg ikke endret det som skjedde om jeg kunne. For selv om det hele nesten tok knekken på meg så..vel, det har gitt meg en unik innsikt og empati jeg tror man aldri kan lese seg til, uansett hvor flink man er. Venninnene mine har faktisk oppfordret yrkesvalget mitt hele veien, og mener at jeg vil bli en glimrende psykolog (dem om det:p) og at jeg både er varm som person og enkel å prate med. En av venninnene mine har også opplevd overgrep, og hun mener at fortiden min faktisk vil være en fordel, siden jeg bedre kan forstå hva pasientene har opplevd. På den tråden om psykisk helse så jeg jo at mange var uenige i at det var en fordel å ha opplevd psykiske lidelser selv, så derfor lurer jeg rett og slett på om det beste kan være å holde hele greia for meg selv, både ovenfor sjef, kollega og fremtidige pasienter? Innspill mottas med stor takk

Som dere skjønner er jeg både bekymret for om det jeg har opplevd av en eller annen grunn skal kunne påvirke meg som behandler i fremtiden. Jeg ønsker jo kun det beste for pasientene, og mitt ønske om å hjelpe er jo grunnen til valg av utdanning også. Dermed kommer det et lite spørsmål til slutt: I en situasjon som min, der det ikke har vært noen tilbakefall på så lenge, hadde du backet ut å ansette meg dersom du var arbeidsgiver og fikk kjennskap til det at jeg tidligere har hatt problemer? Selv om personen hadde fungert utmerket i lignende jobb tidligere?

Phuw, det var vel alt. Takk til alle som svarer og som har orket å lese seg ned hit

[Gjest gjesta]

Du må jo ikke jobbe på psykiatrisk avdeling når du er ferdigutdannet psykolog. Mange som jobber innen PPU, forskning, organisasjonspsykologer osv.

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Jeg vet, men det er jo kun klinisk virksomhet jeg interesserer meg for.. :S Lurer veldig på hvordan en potensiell arbeidsgiver hadde reagert på bakgrunnen min? Skal ikke være lett gitt!

[Gjest ii nå]

Jeg er selv psykologistudent (8. semester).

Jeg ville ikke sagt at det er en ulempe å ha psykiske lidelser som behandler, men ikke nødvendigvis en fordel heller. Dette er uansett noe du ikke kommer til å dele med pasienter, så det skal du ikke bekymre deg for.

Har du vært frisk i 9 år, så ser jeg heller ingen grunn til at du skal fortelle dette til klassekamerater. Hva skal andre med denne informasjonen....

Arbeidsgivere vet nok at psykologer ikke er untatt psykiske lidelser, så ikke bekymre deg for jobb. Men igjen, er du frisk..så er du frisk. Og skulle du få tilbakefall, så er jeg rimelig sikker på at arbeidsgivere vil forstå det.

[Gjest Gjest]

Vet du hva? Det der var som å lese om en venninne av meg. Hun studerer ogå psykologi og har en vond fortid. Hun tenkte en del på det før hun begynte på studiet, men hun ble oppfordret av den tidligere psykologen sin om å søke. Psykologen mente at hun hadde jobbet seg så godt gjennom det vanskelige, og hadde et såpass avklart forhold til det at hun mente det ville gå bra. Selv om jeg ikke mener at det er noe krav om å ha opplevd vanskelige ting for å bli en god psykolog, så ser jeg at hun ser en del ting på en annen måte enn mange andre, som kan være en fordel. Det eneste hun ser for seg at kan bli vanskelig, er det å få en overgriper i behandling. Men det er ikke så mange overgripere som søker behandling, at man nok kan få dem henvist videre (som ville vært den eneste riktige tingen å gjøre hvis man ikke tror at man klarer å gjøre en god jobb).

Hun ønsker også å flytte tilbake til hjemstedet sitt, og frykter akkurat det samme som deg. Jeg tror nok ikke at de som jobber der kan få tilgang til journalene om deg, da man gjerne skal ha en grunn til å lese i dem, og det å være nysgjerrig holder ikke. Men venninnen min frykter at noen skal kjenne henne igjen, men tror hun tenker at hun bare skal late som ingenting. Men det vil nok bli rart når hun skal delegere oppgaver til sykepleiere/miljøterapeuter som kjenner henne igjen.

Når det gjelder å opplyse om det, så ville jeg absolutt ikke gjort det. Selvfølgelig ikke til pasienter, men nok heller ikke til de man jobber med. Det blir noe som henger ved deg, og jeg tror at man vil angre på det i ettertid. Venninnen min er egentlig for å være åpen, men hun føler at de tingene hun har opplevd er såpass alvorlige at folk vil se på henne på en annen måte.

Når det gjelder PTSD så vil jeg jo si at det er en ganske spesiell lidelse. Det er jo ikke som med depresjoner at de nødvendigvis kommer igjen og igjen (som depresjoner kan gjøre). PTSD, selvmordsforsøk og innleggelse kommer jo som en veldig tydelig følge av overgrep, og jeg syns det blir noe helt annet andre lidelser. Om så en arbeidsgiver hadde fått vite om det, så er det ikke sikkert at de ville holdt det mot deg. De som ansetter psykologer bør jo også ha litt peiling på slike ting. Men for din egen del i det lange løp så ville jeg ikke opplyst om det.

Jeg syns du skal se bakgrunnen din som en styrke. Og da mener jeg ikke nødvendigvis opplevelsene i seg selv, men hvordan du har bearbeidet dem. Jeg traff en del folk på grunnfag som hadde forskjellige problemer som de ønsket å løse gjennom faget, og det ble litt feil. Det er hvordan man håndterer det som betyr noe, mener jeg. Foreleserne våre sier nettopp det samme, at fortiden er uviktig, men hvilket forhold man har til den.

[Gjest gjesta]

Du virker rimelig oppegående og har et klart syn på det du opplevde samt at du føler at du har jobbet deg igjennom det. Jeg som privatperson føler at dette er en fordel. At du har kjennskap til noen av de tunge sidene ved livet.

Du må bare hele tiden være bevisst så du har en profesjonell rolle i ditt samspill med klienter. Det kan godt hende at du får en eller annen reaksjon. Er du i forkant så vet du hvordan du skal handle. Kanskje ha en person som du kan snakke med?

Som psykolog så får man vel innsikt i historer som kan være ganske traumatiske. Har ikke psykologer veiledningstimer? Eller andre måter å snakke om det man opplever. Jeg vet at sosionomer og barnevernspedagoger har det. Ikke pga utdannelse, men pga jobb innen psykiatri, sosialkontor, barnevern etc.

Endret 12. desember 2006 av Persille

[Gjest gjesta]

En av de mest profilerte psykologene nå om dagen er jo ..... (hmrf, husker ikke navnet) og hu har jo en lang historie med schizofreni bak seg...

Kan jo beskrive dama: Langt rødt hår, pannelugg... vært på forsiden av psykisk helse - bladet, skrevet bok om hvordan det var å være innlagt i psyk. institusjon ol.

Så lenge du er kompetent til å utføre jobben din så tror jeg folk først og fremst vil se på det og tenke at bakgrunnen din har gitt deg økt innsikt.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med de andre. Dersom du har jobbet deg gjennom dette, og har vært frisk i mange år, synes jeg ikke det er problematisk at du skal bli psykolog. Jeg tror heller ikke du skal frykte at noen kjenner igjen deg og vet hva som har skjedd ( om det blir aktuelt går det kanskje an å ha et møte med de det gjelder og fortelle at du er frisk, litt på samme måte som du beskriver det for oss her. Dette er i tilfelle noe du bør finne ut av om er lurt eller ei, kanskje det ikke er noe godt forslag en gang..).

Ellers tror jeg det er vanlig (om ikke rutine?) at psykologer har "terapi"samtaler med andre psykologer, så du vil få mange muligheter til å vurdere tingenes tilstand når du er ute i arbeidslivet. Det gjelder bare å ta de sjansene til selvreflektering og utvikling

[Gjest Gjest]

Eneste er jo at studiet kan bli fryktelig tøft for deg og kanskje rippe opp i gamle sår. Men om sårene er bearbeidet godt så skjer gjerne ikke dette. Usikker...

[Gjest Gjest]

Eneste er jo at studiet kan bli fryktelig tøft for deg og kanskje rippe opp i gamle sår. Men om sårene er bearbeidet godt så skjer gjerne ikke dette. Usikker...

←

Dersom det er sånn at studiet eller caser man møter underveis ripper opp i sårene må man vel ta det som et tegn på at ting ikke er ferdig bearbeidet, og DA vil jeg påstå at det kan være litt problematisk. I såfall synes jeg studenten burde ta kontakt med behandler (kanskje den/de som har behandlet en tidligere), og diskutere det derfra. Det viktigste er at man har et avklart forhold til dette når man begynner å jobbe, for det skal ikke gå utover pasientene.

[Gjest Gjest]

En av de mest profilerte psykologene nå om dagen er jo ..... (hmrf, husker ikke navnet)    og hu har jo en lang historie med schizofreni bak seg...

Kan jo beskrive dama: Langt rødt hår, pannelugg... vært på forsiden av psykisk helse - bladet, skrevet bok om hvordan det var å være innlagt i psyk. institusjon ol.

Så lenge du er kompetent til å utføre jobben din så tror jeg folk først og fremst vil se på det og tenke at bakgrunnen din har gitt deg økt innsikt.

←

Arnhild Laueng heter dama

har skrevet en veldig bra bok som heter "I morgen var jeg alltid en løve"

[Mary_H]

Jeg vil tro det er en fordel at du har personlig erfaring selv. Føler det er lettere for deg å sette seg inn i andre sin situasjon, og se hva de trenger.

[Gjest Gjest]

Jeg vil tro det er en fordel at du har personlig erfaring selv. Føler det er lettere for deg å sette seg inn i andre sin situasjon, og se hva de trenger.

←

Her kan man gå i den fella at man setter seg selv i andres situasjon; dvs at man tror andre har de samme problemene og behovene en selv hadde. Mens det i virkeligheten kan være helt andre ting pasienten har behov for. Nå tror jeg ikke trådstarter er spesielt i faresonen jeg, da.

[Gjest gjesta]

Dersom det er sånn at studiet eller caser man møter underveis ripper opp i sårene må man vel ta det som et tegn på at ting ikke er ferdig bearbeidet, og DA vil jeg påstå at det kan være litt problematisk. I såfall synes jeg studenten burde ta kontakt med behandler (kanskje den/de som har behandlet en tidligere), og diskutere det derfra. Det viktigste er at man har et avklart forhold til dette når man begynner å jobbe, for det skal ikke gå utover pasientene.

←

Uavhengig av hva man har opplevd av traumer tidligere er det jo ikke uvanlig for psykologistudenter å begynne å kjenne etter de symptomene de leser om, og mange av dem føler da også at de har disse. Akkurat som legestudenter kan bli hypokondere av å lese om alle sykdommene.

Så at jeg leste startinnlegget ditt feil TS. Jeg tror ikke du skal bekymre deg, og jeg synes ikke du skal fortelle noe til de du ev jobber sammen med. Ikke fordi det er flaut, men fordi det ikke er relevant og noe du har lagt bak deg.

Og uansett vet jo psykologer nødvendigheten av å oppsøke hjelp hvis man trenger det (slik du også gjorde det), og at alle kan trenge hjelp innimellom.

Lykke til med studier og jobb

[Jane How]

Jeg tror du vil bli en god psykolog, det virker som du har god innsikt.

Det er mange som opplever overgrep og andre ting som gir psykiske problemer i ettertid, og jeg vil tro at en god del psykologer også har opplevd noe slikt. De fleste har nok ikke opplevd så store konsekvenser som du har, men mange sliter nok noe når de opplever noe av seg selv hos klientene sine. Jeg regner med at arbeidsgiver har et støtteapparat der man kan få tømt seg slik at man ikke brenner seg helt ut. Men det kan nok bli tøft for deg, når yrket ditt på en måte blir personlig der du må forholde deg profesjonelt. Jeg tror du vil klare det uansett, du virker sterk. Bare pass på deg selv slik at du ikke blir deprimert. Kanskje andres opplevelser går særlig sterkt innpå deg, slik at du får en sterkere reaksjon enn du regnet med.

Dessuten så er det ikke noe galt med deg selv om du har hatt ptsd. Det er jo en normal reaksjon når noe veldig traumatisk har skjedd, ikke en abnormalitet hos deg personlig. Nå vet ikke jeg hvordan rutinene er ved ansettelse, jeg ville tro at en tilbakelagt ptsd heller virker positivt enn negativt. At du har klart å komme så langt, til tross for store hindringer.

Endret 13. desember 2006 av Jane How

[Gjest gjesta]

Arnhild Laueng heter dama

har skrevet en veldig bra bok som heter "I morgen var jeg alltid en løve"

←

Takker! :bukke:

[Gjest Stud.med]

Til TS.

Jeg går nest siste året på medisin og har også gjort meg en del tanker rundt yrkesvalg og egen fortid (har vel egentlig forsatt alvorlig anoreksi).

Jeg har kommet frem til at når det gjelder mine pasienter så tror jeg det er en fordel for som du skriver vi har en forståelse og empati det ikke går ann å lese seg til.

Skulle gjerne ha jobbet med psykisk syke pasienter da de ofte ikke møtes på en seriøs måte i helsevesnet, men dessverre er det ofte ikke så mye jeg som lege vil kunne gjøre for dem. Pga dette så tror jeg at det vil bli for tøft for meg å jobbe med psykiske pasienter, vil så gjerne hjelpe men kommer ikke til å strekke til.

Derfor har jeg valgt meg bort fra allmenn medisin ol.

Er også redd for at hele tiden bli minnet på mine problemer gjennom pasientene's problemer kan bli for mye.

Du sier at du har jobbet deg helt gjennom dette og da kan det jo godt hende at du

klarer å møte pasienter som vekker minner og ripper i din fortid. Dette er det bare du som vet noe om.

Klarer du å møte pasienter uten at det går utover deg selv så tror jeg ikke at din fortid vil være annet enn en fordel for både dine pasienter.

Men som en anne skriver lenger opp, du trenger jo ikke å jobbe med pasienter med problemer som ligner dine.

Det finnes utallige jobb muligheter som psykolog og er sikker på at du kan gjøre en utrolig god jobb selvom du velger å unngå situasjoner som minner deg om din fortid.

Når det gjelder at du har vært innlagt på samme sted som du jobber så vet jeg ikke hvordan dette vil slå ut, selv unngår jeg bevisst de stedene jeg har vært i kontakt med som pasient.

Kanskje psykolog foreningen (ikke sikker på hva foreningen dere heter ) kan hjelpe deg med info, kan jo umulig kun gjelde deg.

Ønsker deg uansett lykke til.

Ta vare på deg selv oppe i alt, det er det eneste jeg ville ha bekymret meg for