Frivillig barnløshet

[Gjest Gjest]

Hvorfor har folk så vanskelig for å godta at noen er frivillig barnløse? Som regel smiler jo bare folk litt lett overbærende i starten når man forteller det, og sier at bare vent, du forandrer nok mening. Og etter en stund kommer alltid "når skal dere sette igang dere da"-spørsmålet, uansett hvor mange ganger man har fortalt om sitt standpunkt. Hvis vi derimot "truer" med å gå og sterilisere oss, så blir reaksjonene sterke. Det KAN dere jo ikke finne på, dere VIL jo forandre mening før eller siden... osv. Og folk som har småbarn selv høres ut som om de tar det som en personlig fornærmelse mot sine egne valg at noen prioriterer annerledes. Og så blir man beskyldt for å være egoist selvsagt. Som om det å få egne barn (fordi man selv ønsker det) er mindre egoistisk. Det mest avslørende er egentlig de som mener det må være et tomt og meningsløst liv uten barn, hvor godt kan egentlig de ha det i sine egne forhold/ekteskap?

Det er forøvrig en røys unger på begge sier i familien, så ingen potensielle besteforeldre som skulle behøve å føle seg snytt heller

[Gjest Gjest]

Er også frivelig barnløs og kjenner meg godt igjen i din beskrivelse, men har ingen råd å komme med.

[Gjest Gjest]

Synes det er pussig at noen ikke vil ha barn, men når du nevner sterilisering er jeg omvendt. Jeg reagerer på at de som av ulike grunner er SIKRE på at de ikke vil/kan få barn ikke steriliserer seg. For hvorfor ikke? Det er sikreste prevensjonen som finnes, og om en vil ha angreknapp så er det så vidt jeg vet mulig for mannen å fryse ned sperm i utlandet.

[Gjest Piper]

Hvorfor har folk så vanskelig for å godta at noen er frivillig barnløse? Som regel smiler jo bare folk litt lett overbærende i starten når man forteller det, og sier at bare vent, du forandrer nok mening. Og etter en stund kommer alltid "når skal dere sette igang dere da"-spørsmålet, uansett hvor mange ganger man har fortalt om sitt standpunkt. Hvis vi derimot "truer" med å gå og sterilisere oss, så blir reaksjonene sterke. Det KAN dere jo ikke finne på, dere VIL jo forandre mening før eller siden... osv. Og folk som har småbarn selv høres ut som om de tar det som en personlig fornærmelse mot sine egne valg at noen prioriterer annerledes. Og så blir man beskyldt for å være egoist selvsagt. Som om det å få egne barn (fordi man selv ønsker det) er mindre egoistisk. Det mest avslørende er egentlig de som mener det må være et tomt og meningsløst liv uten barn, hvor godt kan egentlig de ha det i sine egne forhold/ekteskap?

Det er forøvrig en røys unger på begge sier i familien, så ingen potensielle besteforeldre som skulle behøve å føle seg snytt heller 

←

Bestemmer du over din egen kropp, eller lar du andre bestemme over den? Forstår ikke hvorfor du skriver "truer", når det er du selv som velger om du vil sterilisere deg eller ikke. Eller er det andre som bestemmer for deg?

Og det at noen ikke vil ha barn, er kanskje vanskelig å forstå for de som virkelig ønsker barn. Det er vel slik at man skal ha barn, for det er liksom bare slik det er.

Man skal tross alt ha ansvar for et lite menneske i 18-20 år, og det er faktisk ikke noe som passer alle. Men stå for det dere har valgt, men slutt å "true" med noe, for det er da virkelig deres valg.

Jeg steriliserte meg etter jeg fikk minsten, og selv jeg fikk mange reaksjoner. Men er min kropp og mitt valg, og ingen andre har noe med det å gjøre. Jeg vil rett og slett ikke ha flere barn.

Men hadde jeg ikke hatt barn, ville jeg nok tenkt meg godt om før jeg valgte sterilisering. For en vet ikke hvordan en tenker om 10 år, og det er mye vanskelige å bli gravid med nedfryst spermie selv om noen blir det.

Uansett så ville jeg sagt til folk, at de fikk passe sine egne saker fordi du rett og slett er lei av å måtte forklare tingen for de. Og det er faktisk noe ingen utenom din partner har noe med, for det er deres valg og det bør respekteres.

[Bernina]

Synes det er pussig at noen ikke vil ha barn, men når du nevner sterilisering er jeg omvendt. Jeg reagerer på at de som av ulike grunner er SIKRE på at de ikke vil/kan få barn ikke steriliserer seg. For hvorfor ikke? Det er sikreste prevensjonen som finnes, og om en vil ha angreknapp så er det så vidt jeg vet mulig for mannen å fryse ned sperm i utlandet.

←

Det kan være mange grunner til at man ikke vil sterilisere seg - selv om man vet at man ikke vil ha barn!

Min grunn er at jeg har en venninne som har sterilisert seg og som etterpå har hatt en del komplikasjoner som har ført til at hun måtte igjennom en periode med flere operasjoner og mye smerter. Det er ikke sikkert dette skjer med meg - sannsynligheten er sikkert veldig liten - men så lenge spiralen sitter der den skal og ikke gir meg komplikasjon eller bivirkninger ser jeg ingen grunn til å sterilisere meg.

Sterilisere seg gjør man forresten ikke for å bevise overfor andre at man virkelig mener at man ikke vil ha barn.

[L.v.b.s]

Det er vel nesten klisjeaktig synes jeg...

-ja,når skal dere flytte isammen?

-Ja,når skal dere gifte dere da?

-når skal dere få barn da?

-og ikke nok med det,når barn nummer en har ankommet så begynner folk å spørre- når skal dere ha nr. to da?

Det kunne like gjerne omhandlet været..

-ja,hvordan er været der da?

[Gjest Gjesta]

Hvorfor har folk så vanskelig for å godta at noen er frivillig barnløse? Som regel smiler jo bare folk litt lett overbærende i starten når man forteller det, og sier at bare vent, du forandrer nok mening. Og etter en stund kommer alltid "når skal dere sette igang dere da"-spørsmålet, uansett hvor mange ganger man har fortalt om sitt standpunkt. Hvis vi derimot "truer" med å gå og sterilisere oss, så blir reaksjonene sterke. Det KAN dere jo ikke finne på, dere VIL jo forandre mening før eller siden... osv. Og folk som har småbarn selv høres ut som om de tar det som en personlig fornærmelse mot sine egne valg at noen prioriterer annerledes. Og så blir man beskyldt for å være egoist selvsagt. Som om det å få egne barn (fordi man selv ønsker det) er mindre egoistisk. Det mest avslørende er egentlig de som mener det må være et tomt og meningsløst liv uten barn, hvor godt kan egentlig de ha det i sine egne forhold/ekteskap?

Det er forøvrig en røys unger på begge sier i familien, så ingen potensielle besteforeldre som skulle behøve å føle seg snytt heller 

←

Grunnen til at de som bryr seg om dere reagerer når dere forteller at dere vurderer sterilisering, er vel fordi man erfaringsmessig har sett at mange har endret mening rundt dette temaet før. Det er så mange eksempler på mennesker som har vært 100% sikre på at de ikke skal ha barn, men så skjer det noe og plutselig er trangen til å få barn der. Da er det utrolig trist hvis dette ikke er mulig pga et selvvalgt inngrep. Og de som er glad i dere, tenker nok at det å ikke kunne få et barn hvis man ønsker seg det, er litt verre enn å måtte avstå fra andre ting man ønsker seg men ikke kan få. Når trangen til å få barn først kommer (sier ikke at den nødvendigvis gjør det for dere!) kan det virke som om dette blir et ønske som overskygger det meste og som man vanskelig kan kompensere med andre ting.

Skjønner at det må være slitsomt å få innblandinger på dette som er så privat og personlig, men de er nok bare veldig redd for at dere skal gjøre noe i dag som dere kan angre bittert på om noen år. Og som sagt; erfaringsmessig vet man at standpunkt man har i dag kan endres i morgen. Selv om det ikke nødvendigvis skjer for dere. Det dumme er at man kan faktisk ikke vite hva man vil føle og tenke fram i tid. Og når det gjelder tema barn virker det i allefall som om det er et tema mange kan endre holdning og syn på, uansett hvor sikker man har vært.

[Gjest Gjest]

Det kan være mange grunner til at man ikke vil sterilisere seg - selv om man vet at man ikke vil ha barn!

Min grunn er at jeg har en venninne som har sterilisert seg og som etterpå har hatt en del komplikasjoner som har ført til at hun måtte igjennom en periode med flere operasjoner og mye smerter. Det er ikke sikkert dette skjer med meg - sannsynligheten er sikkert veldig liten - men så lenge spiralen sitter der den skal og ikke gir meg komplikasjon eller bivirkninger ser jeg ingen grunn til å sterilisere meg.

Sterilisere seg gjør man forresten ikke for å bevise overfor andre at man virkelig mener at man ikke vil ha barn.

←

Nei, jeg har ikke påstått at det er noe man skal gjøre for å bevise noe heller

Jeg har bare sagt at JEG forstår ikke at noen er villige til å utsette seg for spiral og/eller hormoner når det finnes et alternativ som svært, svært sjelden gir komplikasjoner, spesielt for menn. Så når det er et stabilt forhold, begge er innstilt på at barn ikke skal i hus, så klarer jeg ikke forstå at det er så mange som velger å la det vær. Men klart, så lenge paret har tatt en risikoavveining når det gjelder farer for problemer, og fare for graviditet ved alle muligheter, så får jeg bare gå ut fra at de fleste har havnet på det som fungerer best for de. Men at det skal være så få som har problemer med hormoner/spiral i forhold til hvor få som får problemer etter en sterilisering tviler jeg på. Antar det er for lite informasjon fra leger ang sterilisering som et alternativ, og det hjalp nok ikke heller at egenandel ble innført for noen år tilbake.

[Cata]

Noe svar kan jeg ikke gi deg, trådstarter, for jeg lurer på det samme selv. Jeg er en av dem som "alltid" har visst at jeg ikke vil ha barn. Og folk har tidvis følt seg kallet til å kommentere det. "Klart, du kommer til å forandre mening." "Bare vent til venninnene dine har fått". "Jamen, du kommer til å elske dine egne." "Du kommer heeeeeelt sikkert til å angre når du sitter på gamlehjemmet og ingen besøker deg."

Jojo, jeg er ikke moden for "hjemmet" riktig ennå, men er i allfall blitt så gammel at det ikke er en selvfølge at jeg kan få barn lenger - om jeg skulle prøve. Og den biologiske klokka har ennå ikke gitt fra seg et eneste lite "pling" i sakens anledning.

Må også innrømme jeg tenker et par skadefro tanker innimellom når jeg hører om stressede småbarnsforeldre som sukker over sine søte, men akk så aktive små. Prøver å klistre igjen munnen som best jeg kan i slike tilfeller og lykkes stort sett, men ser ikke bort fra at det en gang i blant har sneket seg ut et "Du har tross alt valgt det selv. " Til tross for det så respekterer jeg at andre faktisk velger å få barn, og da synes jeg de skulle respektere mitt valg også.

[Bernina]

Det er vel heller få frivillig barnløse som overfor folk som vil ha barn prøver å få disse til ikke å ville ha barn. Jeg kunne aldri tenkt meg å nærmest stille folk til veggs og provosert dem til å legge ut om sine innerste tanker og følelser for å forsvare det at de vil ha barn.

Men når det er andre veien så er dette helt akseptabelt. Ihvertfall slik jeg har opplevd det når jeg sier at jeg ikke vil ha barn. Og her snakker vi vennefester, familiselskap, tilstelninger hvor det kanskje er mange jeg ikke kjenner og som ihvertfall ikke kjenner meg. Det er på en måte helt legitimt å "kryssforhøre" og forsøke å "omvende" en som har tatt et standpunkt om å ikke ville ha barn!

Til tider synes jeg dette er rimelig frekt!

Det er som regel unge nygifte som ennå ikke har fått barn eller småbarnsforeldre som er de største "pådriverne". Av folk som viser forståelse og som forsøker å få samtalen over på noe annet er det faktsisk ofte tenåringsforldre, dvs. de som har fått litt distanse til babyperioden sin.

De fleste som har tatt beslutningen om at de ikke vil ha barn har tenkt seg grundig om og har tatt et veloverveid og personlig viktig valg!

Selvfølgelig vet jeg at dagen kan komme hvor jeg plutselig får trang til å bli mamma. At noe merkelig hormonelt plutselig tar styring i meg. Jeg håper at det ikke skjer. Til alle dere velmenende som bruker som argument at vi frivillig barnløse kan komme til å skifte mening en dag: Det sier dere mest av alt fordi dere selv er så oppheng i hvor koselig dere selv synes det er å ha et barn. Jeg sr ikke den kosen!!! Forstå det!!! Vi vet at livet kan forandre seg! Men per i dag vil vi ikke ha barn. Noen er så sikre på sitt standpunkt at de steriliserer seg. Respekter det! Argumentet med at "vi er bare glad i deg og vil ikke at du en dag skal stå der å angre på det du bestemte deg for" holder ikke - det kan du heller si til en 16-åring som tatoerer seg!

[Gjest Pax]

Grunnen, tror jeg, er at det er temmelig utradisjonelt, og folk underes på hvorfor dere har tatt dette valget, og antar at du/dere vil forandre mening om noen år.

Jeg vil heller ikke ha barn.

Endret 9. desember 2006 av greensky

[Gjest Qha]

Jeg er også en av disse som til stadighet får høre samme leksa som deg trådstarter.

Og jeg må bare si at det gir meg gnagsår i øra.

Dette er en av de tingene jeg vil bestemme selv, når,hvis og om jeg skal ha barn.

Nå begynner jeg å bli heller "gammel" til å bli førstegangsfødende, og jeg har ikke angra et sekund på det valget jeg har tatt. Selv om mange har hatt store problemer med det.

Men i grunnen er det vårt eget valg, og det er vi som må stå for de valgene vi har tatt.Ikke de andre.

Hva som skjer den dagen jeg sitter på eldresenteret,det bekymrer meg ikke i dag.

Og jeg har ingen planer om å bli pressa inn i et A4 liv med 2,3 barn, hund og bo i byggefelt. Nei takk, jeg tror faktisk jeg står over - og lever livet mitt sånn som det passer meg

[Gjest Gjest]

Det er vel heller få frivillig barnløse som overfor folk som vil ha barn prøver å få disse til ikke å ville ha barn. Jeg kunne aldri tenkt meg å nærmest stille folk til veggs og provosert dem til å legge ut om sine innerste tanker og følelser for å forsvare det at de vil ha barn.

←

Viktig poeng! Det skulle tatt seg ut om vi hadde svart med samme mynt til nybakte eller vordende foreldre. "Er du nå SIKKER på at du vil ha den ungen? Du vet jo ikke hva du føler om 10 år, når du kanskje sitter der med DEN rampungen? Da er det for sent å angre "

[Gjest Gjest]

Grunnen til at de som bryr seg om dere reagerer når dere forteller at dere vurderer sterilisering, er vel fordi man erfaringsmessig har sett at mange har endret mening rundt dette temaet før. Det er så mange eksempler på mennesker som har vært 100% sikre på at de ikke skal ha barn, men så skjer det noe og plutselig er trangen til å få barn der.

←

Er det virkelig mange som opplever den problemstillinga? Det er mulig det er fordi jeg er for ung (30) og med for få å sammenlikne med, men jeg kjenner mange godt voksne barnløse (i hvert fall delvios frivillig pga valgt livsstil o.l), og har aldri fått inntrykk av at det er "vanlig" å angre spesielt mye på sterilisering. Om man virkelig vil ha barn seinere er det mulig å adoptere, selv om det er en lang og tøff prosess. Og om man begynnrå angre først når man er femti - vel, da bør man jobbe med å virkelighetsorientere seg, for da HAR toget gått... men for all del, det kan sikkert likevel være tungt.

Jeg er barnløs selv, frivillig, og opplever egentlig ikke mye mas fra omgivelsene, annet enn sporadiske spørsmål og ikke vi har tenkt å få barn snart. Men ingen maser eller spør inngående, så jeg synes ikke det er noe stort problem. Vi er kanskje heldige som har famile og venner som aksepterer at folk er forskjellige og prioriterer forskjellig. Snart blir jeg tante, og gleder med veldig til det - for meg kan det hende det holder å ta ansvar for nevøer og nieser

Rent biologisk er det faktisk også endel som tyder på at ikke alle individer "skal" bli foreldre - det er vanlig at nære slektninger og flokkmedlemmer tar seg av andres barn eller utfører andre jobber som også trengs. På den måten sikrer man (ideelt sett) at de barna som blir født får bred omsorg og at andre ting enn det som har med formering å gjøre også fungerer. Er man i ganske nær slekt med barna blir jo også endel av ens egne gener videreført selv om det ikke er ens egne unger.

[Gjest Gjesta]

Er det virkelig mange som opplever den problemstillinga? Det er mulig det er fordi jeg er for ung (30) og med for få å sammenlikne med, men jeg kjenner mange godt voksne barnløse (i hvert fall delvios frivillig pga valgt livsstil o.l), og har aldri fått inntrykk av at det er "vanlig" å angre spesielt mye på sterilisering. Om man virkelig vil ha barn seinere er det mulig å adoptere, selv om det er en lang og tøff prosess. Og om man begynnrå angre først når man er femti - vel, da bør man jobbe med å virkelighetsorientere seg, for da HAR toget gått... men for all del, det kan sikkert likevel være tungt.

←

Er vel ikke så mye eldre enn deg, men kjenner til mange som har skiftet mening om både det å få barn og andre livsvalg ja. (når det gjelder mennesker som angrer på sterilisering kjenner jeg ingen, så vidt jeg vet. Jeg snakket altså om å forandre mening ang det å ønske barn generelt).

Hvis jeg hadde en barnløs venninne på 25 år som ønsket å sterilisere seg, ville jeg nok rådet henne til å vente litt. Hadde hun derimot vært 35 ville jeg nok ikke brydd meg på samme måte. Kjenner absolutt også de som aldri har ønsket barn og som lever utmerkede liv som barnløse. Folk får gjøre og velge som de vil for meg, jeg prøvde bare å besvare ts sitt spørsmål på hvorfor omgivelsene reagerer når de sier de vil sterilisere seg som barnløse; det er nok av omsorg selv om det er feilslått og til irritasjon.

[Gjest Neffi]

Saken er vel at den som faktisk vet og har erfart hva et barn gir en i livet - er nettopp disse som har fått barn.

De har også en gang värt barnlöse - mange skulle ALDRI ha barn. Men så skjedde det som ikke skulle skje. Det er vel de som mener de sitter med fasit på svaret?

Selv om du mener noe annet. Hver sin virklighet sier nå jeg

Selv har jeg en venninne... Og ja, hun er forandret! Uansett hvor mye det faktum irriterer og sårer.

[Gjest Gjest]

Ja, det er jeg enig med deg i Embla S. Jeg tror nok endel som ikke i det hele tatt kan se for seg at de vil ha barn når de er 25 (og forsåvidt 30), kan komme til å skifte mening. Like mye som endel ikke gjør det. Jeg ville heller aldri rådet en på 25 til å sterilisere seg, med mindre det virkelig var skikkelig seriøse greier som lå bak. Heller velge sikrest mulig prevansjon, og ikke slurve.

Min erfaring, altså som frivillig barnløs selv så langt, er at mye kan endre seg ved endret livssituasjon. Kanskje man har sett for seg et liv med bestemte økonomiske eller praktiske rammer - eller man så langt har fungert på en viss måte i forhold. "Plutselig" kan dette endre seg - for noen, i hvert fall. Har selv ei venninne som for noen få år siden var ganske sikker på at hun kom til å fortsette å leve bohemliv og i forhold hvor det ikke var plass til barn - nå skal hun gifte seg og de ønsker seg unger (selv om de fortsatt er "bohemr" yrkesmessig).

Jeg tror kanskje mine oppfatninger er litt preget av at jeg ikke tenker på folk som "helt barnløse" før de er så voksne at det i de fleste tilfelle er for seint å få barn. Og da tenker jeg, i hvert fall hos de som er det frivillig, at dette er noe de har valgt bort hele veien og dermed oftest (?) har et ganske avklart forhold til. Men da dette gjerne er et tema man ikke snakker så veldig mye om kan det godt hende jeg tar feil også.

[Gjest Pet]

Selv har jeg en venninne... Og ja, hun er forandret! Uansett hvor mye det faktum irriterer og sårer.

←

:klø: Den skjønte jeg ikke.

[Gjest Sumiko]

Jeg har lurt på dette lenge og tror ikke vi kommer til få få noe svar med det første.

Enkelte greier ikke å akseptere andres valg og ser ikke at det som er rett for dem ikke er det rette for alle andre.

[Merneith]

Jeg har ikke barn, og skal nok ikke ha barn på mange mange år. Bare så det er sagt.

Men jeg har erfart at mange frivillige barnløse er rimelig defansive i måten de svarer på spørsmålet om barn. Svaret er ofte ikke bare "nei", men heller "nei, aldri i verden! Det kunne jeg ALDRI tenkt meg!".

Samtidig så er det nok vanskelig for mange med barn å forstå at noen ikke vil få barn. Har til dags dato ikke møtt noen som angrer på at de fikk barn, selv om det absolutt ikke var planlagt. Og hvem har ikke venninner som sverget på at de aldri skulle bli mødre som plutselig blussende forteller at noe er på gang

Så rom for mer forståelse fra begge parter vil jeg si