Ærlighet i et forhold

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Lurer litt på om jeg er alt for "streng"!!

Jeg traff eksen min på jobben der hun var innleid sekretær. Vi fikk god kontakt, og det ble etterhvert tydelig at vi hadde sterke gjensidige følelser for hverandre. Jeg inviterte henne ut og vi snakket en hel kveld om det å ha et forhold og hva som var viktig. Begge mente ærlighet var helt sentralt. Vi innledet et forhold etter denne kvelden.

Om sin fortid og menn, ville hun fortelle om de åtte siste årene som var perioden etter hun ble skilt. Dette ble en slags "standard" for meg også, og noen dager senere fortalte jeg kort om mine opplegg de siste årene som var to kortvarige forhold og et ONS.

Hun fortalte om et forhold som hadde vart i to år og et annet kortvarig. Om det lengste forholdet snakket hun ganske lenge, også (litt uvanlig kanskje) hvor bra de hadde det seksuelt. Jeg fikk en ubehagelig følelse av at noe ikke stemte. Av grunner jeg ikke skal komme inn på her, kombinert med press fra meg, kom sannheten frem. Dette toårige forholdet var med en gift mann som hun traff ute og ble med på hotellrommet der de tilbrakte natten sammen. Det ble ikke noe sex da han ikke ville være utro. Så gikk to år. Hun så mannen på TV noen ganger, ellers ingen kontakt. Hun treffer han tilfeldig igjen, og de er sammen en natt og har sex. Dette var alt!

Det kortvarige forholdet viste seg å være et ONS.

Jeg var vanvittig forelsket i denne damen, men da dette kom frem ble jeg skremt. På en måte tok fornuften over. For meg ble dette et for stort sprik mellom hva som ble fortalt og hva virkeligheten viste seg å være.

[Gjest Gjest]

Forsto ikke denne helt jeg. Var det langvarige forholdet på to år i virkeligheten en ons eller var den saken med han på tv en ons?

Uansett så skjønner jeg ikke hvorfor det var en så big deal siden det er fortiden hennes... Kanskje hun ikke var så stolt av den så hun prøvde å unngå å komme for mye inn på det?

[Gjest gjesta]

Hva med å drite i fortid? Og kanskje hun var nervøs siden hun kjente deg så dårlig, og alt kom feil ut? Men dumpet du henne på det grunnlaget så er det jo forsendt nå. Kanskje ikke spørre og grave for mye neste gang?

[Annikken]

OK, så det lengste forholdet var den tv-greia, som egentlig ikke da var et forhold? Og det hun sa var et "kort forhold" var en ONS?

Hva er det egentlig som plager deg? At hun ikke sa det akkurat som det er, eller at hun har uttrykket at hun hadde det bra seksuelt med han tv-fyren?

Synes du er streng her ja... tror du må rede ut om det bare er stoltheten din som ødelegger for deg her.

Endret 8. desember 2006 av Annikken

[micia78]

Fortiden er jo det som gjør oss til den vi er idag! Og det er viktig å huske at det er ikke altid at man får dét svaret man gjerne vil høre, når man spør et spørsmål...

Og kanskje betydde det hun hadde med fyren fra tv så mye for henne, at hun betegnet det som mere enn en ONS? Det er det vel ikke noe galt i, er det? Vi er jo alle forskjellige, og det gjør jo også at vi forklarer / betegner ting på forskjellige måter.

Ut fra det du skriver, så vil jeg nok si at du var litt streng, men det kan jo være så mye annet som ligger til grunn for den avgjørelsen du tok, som jeg ikke vet noe om, så...

Men har du evt. mulighet til å snakke med henne igjen? Vil du gjerne snakke med henne igjen? Kanskje hun har mulighet til å forklare litt mere rundt om kring det, så det blir lettere for deg å forstå?

Jeg tror uansett på at ærlighet varer lengst...

Vet ikke om dette hjelper, men håper uansett det løser seg.

Endret 8. desember 2006 av micia78

[Gjest Gjest]

Hva med å drite i fortid? Og kanskje hun var nervøs siden hun kjente deg så dårlig, og alt kom feil ut? Men dumpet du henne på det grunnlaget så er det jo forsendt nå. Kanskje ikke spørre og grave for mye neste gang?

←

Enig i dette. Jeg synes ikke man har så mye med fortiden til den andre å gjøre, jeg, eller hvordan man ønsker å legge den fram. Noen ganger er man kanskje litt usikker på hvordan definisjonen er, man kan prøve å framstille det som man har litt mer/bedre erfaring enn man faktisk har osv. Uten at det ligger noe alvorlig "løgn" i dette. Jeg merker at det er ting jeg ikke har noe lyst til å fortelle samboeren min om, det er MITT privatliv fra før jeg møtte han, og det har ikke med følelser for evt ekser å gjøre, men om JEG føler meg komfortabel med å fortelle alt. Det samme gjelder for han. Dette fungerer fint for oss, og har ingenting å gjøre med om vi kan stole på hverandre eller er ærlige mot hverandre.

[Gjest Bull]

Det virker jo helt snålt å betegne to møter over en periode på to år som et "toårig forhold" og en ONS som et "kortvarig forhold". Dette er jo enten blank løgn eller så har dama en meget overfladisk oppfatning av hva et forhold er. I verste fall har hun en forvrengt oppfatning av virkeligheten.

Jeg synes ikke du var for streng, synes dette virker veldig merkelig. Jeg ville ikke innledet noe med en mann som sa så mye rart. I tillegg ville jeg tenke at hvis dette var alt mannen hadde hatt med det annet kjønn å gjøre (romantisk/seksuelt) på åtte år, så er det skremmende. Det er rett og slett ikke normalt.

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Som trådstarter MÅ jeg presisere følgende:

La ikke dette bli en diskusjon om hva man BØR snakke om mht fortiden. Det er ikke poenget her. Jeg har hatt et annet forold der damen ikke ville vi skulle snakke om sånt, og det var helt greit for meg. Dette temaet har sikkert blitt diskutert en rekke ganger før!!

Her var det damen som selv definerte hva vi skulle snakke om. Vi gjorde altså en avtale om dette. Om en gitt periode i fortiden som jeg for min del fulgte opp.

Temaet er altså spriket mellom "ærligheten"/det som blir fortalt og virkeligheten.

[Gjest lazuli]

Er enig med deg i at det var en snodig måte å definere et forhold på. Det streifer meg at hun har et annet formål med å fortelle på denne måten...Kan det være at "kjendisfaktoren" spiller inn?? At HUN har vært sammen med en kjendis.

Bare en tanke...

[Gjest Gjest]

Tja, jo, det er jo rart at det er såpass stort sprik mellom det hun fortalte i utgangspunktet og det som var sannheten. Kanskje hun hadde "blåst det opp" litt for seg selv, selv om det i praksis ikke var så mye i det. Det hender jo man romantiserer ting i mangel på virkelig action, også har det kanskje gått litt langt, dessuten regnet hun kanskje ikke med at du kom til å få vite noe mer enn hennes første versjon.

Så ja, det er litt rart, og jeg synes det er rart når voksne mennesker "finner på" sånt. Men om dette var den eneste grunnen til at det ble slutt, synes jeg du overreagerer. Regner riktignok med at det var flere ting som spilte inn.

Jeg har selv et familiemedlem som "skryter" av ulike kjendiser de kjenner/har i nabolaget/har møtt gjennom en eller annen - og jeg synes jo det er småkomisk, særlig tatt i betraktning at denne personen både er oppegående og vellykket selv, og etter min mening mye mer å samle på enn en tilfeldig Idol-deltaker... I dette tilfellet tror jeg det er en måte å kompensere for sosial (?) usikkerhet på, og egentlig ganske uskyldig...

[micia78]

Kanskje hun syntes det var flaut å si at hun hadde hatt en ONS og derfor definerte det som "noe kortvarig"?

Eller kanskje det var en veldig kortvarig ONS?

Nei, fra spøk til alvor...

Jeg var vanvittig forelsket i denne damen, men da dette kom frem ble jeg skremt. På en måte tok fornuften over. For meg ble dette et for stort sprik mellom hva som ble fortalt og hva virkeligheten viste seg å være.

←

Du ser dette fra din virkelighetsoppfattning. Hennes virkelighetsoppfattning er jo kanskje en helt aldeles annen... men det behøver jo ikke bety at den er skremmende eller sykelig eller noe å være redd for...

Endret 8. desember 2006 av micia78

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Kanskje hun syntes det var flaut å si at hun hadde hatt en ONS og derfor definerte det som "noe kortvarig"?

Eller kanskje det var en veldig kortvarig ONS?

Nei, fra spøk til alvor...

Du ser dette fra din virkelighetsoppfattning. Hennes virkelighetsoppfattning er jo kanskje en helt aldeles annen... men det behøver jo ikke bety at den er skremmende eller sykelig eller noe å være redd for... 

←

Jeg skjønner kanskje hva du mener. Hvis to parter blir enige om ærlighet om et klart definert område, så er de sakene man synes er flaue ikke med i denne avtalen? (wow, jeg kunne f eks bare si at hun stripperen jeg var sammen med bare var en ONS fordi jeg synes det var flaut at vi var sammen et halvt år) Du er i såfall utenfor min målgruppe. Det blir for dumt.

Vel, virkelighetsoppfatning er et interessant emne: her blir det lite relevant....for meg blir temaet mer som når to mennesker har sett det samme og den ene opplever...og den andre....Og spørsmålet blir hvor stort sprik det blir mellom opplevelsene og hva som må anses som et noenlunde objektiv betraktning.

Nei, jeg ser ikke dette fra min virkelighetsoppfatning. (livet er forøvrig fullt av situasjoner der dette kan hevdes om meg og enhver) For å repetere meg selv, så kom sannheten frem (etter press) fra henne, og den avvek sterkt fra hva hun først fortalte. Og for de få som har skjønt poenget, så snakker vi ikke her om mindre nyanser.

[Gjest Gjest]

Her var det damen som selv definerte hva vi skulle snakke om. Vi gjorde altså en avtale om dette. Om en gitt periode i fortiden som jeg for min del fulgte opp. Noen grunn til at du lot henne definere det ...?

Du da ? Hva ville du snakke om?

Utover det, så handler vel dette dypest sett om de følelsene du får. Følelser er ikke rasjonelle. Vær tro mot dem du. Om det gir deg en dårlig følelse, ja så er det sånn. Noen her vil si at du dømmer, jeg tenker at du kjenner tidlig at noe skurrer og det greiene der ville på ett eller annet tidspunkt vise seg.

Det handler om følelsen man får, det virker på meg som om noen her glemmer det og tror at man kan skru på noen fornuftsknapper ? Du har jo din historie med deg også.

Jeg for min del syns det er et pluss at du syns denne storyen skurrer. Det ville jeg syns også.

[Merneith]

Det virker jo helt snålt å betegne to møter over en periode på to år som et "toårig forhold" og en ONS som et "kortvarig forhold". Dette er jo enten blank løgn eller så har dama en meget overfladisk oppfatning av hva et forhold er. I verste fall har hun en forvrengt oppfatning av virkeligheten.

Jeg synes ikke du var for streng, synes dette virker veldig merkelig. Jeg ville ikke innledet noe med en mann som sa så mye rart. I tillegg ville jeg tenke at hvis dette var alt mannen hadde hatt med det annet kjønn å gjøre (romantisk/seksuelt) på åtte år, så er det skremmende. Det er rett og slett ikke normalt.

←

Enig i alt du sier.

Å pynte/redigere sannheten slik er ikke spesielt tillitsvekkende. Lever hun i sin egen drømmeverden..? Ellers ville jeg vært skeptisk til personer som har "forhold" med gifte personer. Etter min mening så er det ikke et forhold hvis det består av hemmelige og tilfeldige møter, gjerne bare for sex.

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Jeg ser at noen her reiser spørsmålet om hva man bør snakke om i et forhold. For min del er det naturlig å snakke om den nære fortid. Så i mitt tilfelle (begge rundt 40) føltes perioden hun ville snakke om ganske naturlig. Men uansett hva man blir enige om, så tror jeg de fleste vil føle seg utnyttet hvis den ene ikke følger opp en inngått avtale. En annen sak som er helt naturlig for meg, er å fortelle om damer jeg har kontakt med. Jeg vil ikke at en kjæreste skal lure på om en venninne er en eks eller ikke. Sånt forteller jeg.

Utover dette så føler jeg at et nært forhold ideelt sett bør ha rom for å snakke om vanskelige ting i livet, f eks om "sår" som preger en i dag. Man vil jo gjerne forstå den man elsker! Men jeg mener også det er tillatt å si når det er noe man ikke ønsker å snakke om.

Nå var ikke det overfor mitt egentlige tema. Jeg reiste mer et spørsmål om hvor stort sprik mellom sannheten og det en partner forteller man kan godta før "varselklokkene" bør klinge. I mitt tilfelle har jeg fasiten. Jeg burde klart å følge fornuften - vi var nemlig sammen lenge etter historiene jeg har fortalt her.

Derfor spør jeg om andres erfaringer med løgn: (samme logikk som hva er for mye drikking, sinne/utagering, egoisme, flørting med andre...etc)

Hva lærer man? Hva har andre lært?

[Bernina]

Hvis jeg i løpet av en periode hadde hatt et ONS og to flyktige møter med en gift mann ville jeg ikke har referert til dette som to forhold!

Hadde jeg blitt sammen med noen og blitt enig om at vi skulle fortelle om våre erfaringer og forhold i en bestemt periode så hadde jeg IKKE referert til disse to mennene som menn jeg hadde hatt et forhold til. Jeg ville ha referert til dem som et ONS og en gift fyr som jeg var så dum å bli litt interessert i - men det ble aldri noe mer av det.

Jeg hadde vel hørt noen varselklokker i denne forbindelse hvis jeg var deg TS.

Det virker som om hun overdrev noe da hun sa at hun hadde to forhold - og så i en presset situasjon innrømmet hun hvordan det egentlig var. Selv om det ikke er noen grov løgn så er det jo alt annet enn ærlig. Spesielt når det var hun som i utgangspunktet ville at dere skulle fortelle om hva dere hadde gjort. Jeg ville spurt meg selv - overdriver hun tilsvarende om andre ting? Hva er årsaken til at hun føler at hun må overdrive? Er det fordi hun føler at hun må leve opp til en spesiell standard i forhold til meg? Føler hun at hun egentlig ikke kan være ærlig mot meg? Kan vi ikke ha tillit til hverandre? Ja... mange spørsmål ville ha kommet inn i mitt hode.

Nei - jeg synes man kan kreve såpass ærlighet i et forhold at man ikke juger på seg forhold man ikke har hatt!

[Gjest Gjest]

Nå var ikke det overfor mitt egentlige tema. Jeg reiste mer et spørsmål om hvor stort sprik mellom sannheten og det en partner forteller man kan godta før "varselklokkene" bør klinge. I mitt tilfelle har jeg fasiten. Jeg burde klart å følge fornuften - vi var nemlig sammen lenge etter historiene jeg har fortalt her.

Derfor spør jeg om andres erfaringer med løgn: (samme logikk som hva er for mye drikking, sinne/utagering, egoisme, flørting med andre...etc)

Hva lærer man? Hva har andre lært?

←

Jeg skjønner på en måte tankegangen din, og du virker jo reflektert og alt. Dessuten skjønner jeg at det oppfattes som merkelig at hun løy om dette hun selv hadde vært interessert i å prate om. Løgn er ikke greit i mine øyne, og jeg ville hatt problemer med å være sammen med en som framstilte ting annerledes enn det som var sannheten. Samtidig lurer jeg litt på om dette var "det eneste" hun løy om? Eller om du opplevde at hun løy om/i andre situasjoner også?

Om dette var det eneste vil jeg tro at akkurat det området av livet hennes var litt sårt/føltes pinlig e.l, og at hun egentlig ikke var så interessert i å snakke om det. Selv om dere hadde blitt enige om det - kanskje hun var mest interessert i å vite ting om din fortid..? Man er ikke alltid helt rasjonell sånn. Men jeg må jo også si jeg reagerer på at en 40 år gammel dame har behov for å oppføre seg sånn, og jeg regner med at eventuelle samtaler om hvorfor også strandet?

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Takker for innspill. La meg tilføye noe på bakgrunn av spørsmål i de siste innleggene. Lyvingen fortsatte, dessverre. Det ble nærmest et mønster i at en løgn alltid ble etterfulgt av nye. Jeg fikk nærmest en følelse av at hun ikke selv skjønte hvorfor hun løy. Jeg fikk skjelden noen forklaringer som ga noen mening. Heller aldri noen beklagelser. Mange av løgnene var helt absurde. Det var liksom slik at om en fortelling kunne hatt to utfall, så valgte hun den usanne. Selv om det var umulig å forstå at det ene eller andre utfallet kunne høres bedre eller dårligere ut. Jeg har stillt meg de samme spørsmålene som Bernina nevner uten å finne noen logiske svar.

[Ciara]

Jeg skjønner godt at du reagerte, TS.

Jeg hadde også blitt forbauset og sjokkert om en kjæreste så på dagdrømming og ONS som et to år langt forhold. Som deg hadde jeg lurt på hvordan virkelighetsoppfatningen var der i gården. Skjønner ikke at det er så rart for mange andre her å skjønne. Så da jeg var forelsket i en mann i tre år uten at det ble noenting av, hadde vi da liksom et tre år langt forhold? Tror nok ikke det