Må bare skrive av meg litt frustrasjon

[Gjest Gjest]

Ja først og fremst så vil jeg si takk for alle innspill som vil komme. Dette blir langt forresten

Situasjonen er slik:

I april i år møtte jeg en dame som er 30 år, med 2 små barn (3 og 4 år). Jeg møtte henne i jobbsammenheng. Selv er jeg 22. Hun er virkelig flott, alle jeg snakker med om hun er enig i at hun er veldreid for å si det slik. Hun er ung og frisk til sinns, med en utrolig sjarmerende utstråling.

Hun ble betatt av meg, jeg har alltid vært tiltrekt av henne, men siden hun hadde samboer og barn tenkte jeg at det ikke var på sin plass å gi komplimenter angående verken kropp eller personalitet, enda jeg synes hun var fantastisk flott og sjarmerende.

Hun flørtet åpenlyst med meg, gav meg mange komplimenter som gikk på kropp (jeg trener mye) og at jeg var den perfekte mann osv osv. Selvsagt vanskelig å ikke la seg sjarmere av slik skryt.Mye flørting ble det gjennom meldinger på telefon. Jeg forsto på henne allerede før flørtingen begynte at samboeren hennes ikke tok tilstrekkelig vare på henne, med tanke på følelser. Ellers har hun alt hun trenger som hus, hjem, bil og økonomi. Selv om hun hadde alt dette, hadde hun tidligere (ikke bare til meg) gitt utrykk for at samboeren manglet den følelsesmessige omsorgen for henne, som hun så sårt savnet (hun sa det ikke i rene ord, men med eksempler på hva han sa og gjorde i visse situasjoner gav klart uttrykk for dette)

Ting utviklet seg og i løpet av en måneds tid så var vi begge stormforelsket. Hun ble helt rød når hun så meg på jobb, og vi traff hverandre (i skjul) når vi hadde muligheten, for å snakke og bare beundre hverandres øyne som lyste mot hverandre. Det gikk litt lenger tid før vi begynte mer fysisk, tenker en ca 2 måneder, men bare fordi det aldri passet (hun har mye å gjøre med hjem og unger, siden typen jobber mye overtid, og gjerne jobber med bil, hus eller andre ting når han kommer hjem)

Etter at vi hadde vært sammen fysisk så fikk hun dårlig samvittighet, og det gikk vel opp for henne hvor langt hun hadde gått (hun sa hun bare ville flørte litt med meg, siden det var spennende, i begynnelsen, men at ting utviklet seg på en måte hun ikke kunne noe for)

Vi ble enige om at hun måtte prøve å få ting på plass hjemme, og se om det var følelser igjen å redde i forholdet til samboeren.

Noen uker senere, fortsatt stormforelsket fra begges sider, ble det mer fysisk kontakt, og vi hadde det bare så utrolig bra sammen. Hun trodde ikke det var mulig å være så forelsket, trodde det bare var slikt som skjedde på film, men nå hadde det altså skjedd med henne også. Hun var klar på at hun ikke hadde følelser for samboeren, som heller (sannsynligvis) ikke hadde følelser for henne heller, ettersom han aldri ville snakke om slike ting, eller vise det ved å være god med henne. Eneste fysiske kontakt hun hadde fått med han oppgjennom årene siden de møttes for 8 år siden, var når hun tok initiativ til samleie. Han var en trygg havn fra den splittede familien hennes, og hun ankret opp hos han, ikke pga. følelser for han, men den tryggheten han kunne gi henne.

Samtidig som hun var bergtatt av meg, og sa at hun ville være med meg, sa hun at hun måtte prøve for å se om familien hun hadde laget sammen med denne mannen kunne fungere, uten krangling og med mer initiativ fra hans side om å forandre seg i positiv retning.

De reiste til familierådgivning i trøndelag sommeren 2006 for å se om det kunne gi noen positiv effekt. Resultatet etter at de fortalte om seg selv og hvordan ting var, ble at samboeren hennes fikk grisemye kjeft fra terapeuten som gikk på hvordan han hadde behandlet henne og hennes følelser opp gjennom årene, og da hun gikk gravid med barna. (Han nektet å sitte hjemme med henne, selv om hun tryglet han, da hun hadde bekkenløsning og spydde i 9 mnd. Han stakk ut og jobbet med bil og hus. Samboeren nektet etter dette å gå til mer rådgivning, ettersom de skulle ordne dette selv. Han sa at han innså hvordan han hadde vært, og angret seg.

Og forresten, det glemte jeg. Etter ca 2 måneder etter at vi traff hverandre, så bestemte hun seg for å reise hjemmefra. Hun ble møtt av en vegg av sinne og med trussel om skeiv barnefordeling (hans fordel) ble hun værende i frykt, for å se om det virkelig kunne løses. Familierådgivningen kom like etter dette. Hun sa det faktisk flere ganger, ettersom han tydelig fortsatte i samme "spor" som han alltid hadde gjort.

Så, siden har de kranglet mindre, hun har ikke samleie med han, pga manglende følelser, men hun sier at det "fungerer praktisk" at de er sammen, med den tryggheten hun trenger så kjært, spesielt med tanke på barna. Hun har fått større frihet, dvs. hun kan jobbe mer, reise å besøke venner, og ta seg til ting for seg selv, uten at han klager på at hun stadig er borte fra hjemmet.

Hun har liksom ingen "grunn" annet enn følelsene sine til å reise, og med tanke på at hun er så familekjær blir hun værende. Ofrende for sine barn.

Mellom oss har forelskelsen forsvunnet, og blitt erstattet av dypereliggende følelser, kalt kjærlighet. Vi har møttes når vi kan, ikke nødvendigvis for å ha sex, men bare snakke, og nyte hverandres nærver.

Så, per i dag så nærmer det seg jul, hun har utrolig mye å gjøre med hus og hjem, og sier at hun vil "Satse i hjemmet", for å se om han virkelig har forandret seg. Hun sier at hun får dårlig samvittighet ovenfor meg, som går og venter, men jeg har sagt at jeg vil, fordi jeg ikke kan tro at han forandrer et liv med uvaner over natten, og at det ikke vil vare.

Samtidig er hun ikke økonomisk uavhengig, hun har ikke 100% stilling der hun jobber, fordi hun vil være med barna i hjemmet mest mulig. Og det har gjort at hun ikke har turd å ta steget å flytte for seg selv. Samtidig er frykten for å se barna mindre enn per i dag, nok til at hun ikke våger seg på noen krumspring ang bosituasjon.

Så, hin dagen når jeg traff henne på jobb. Jeg så på henne at det var noe galt, og hun ville såvidt gi meg en klem. Hun sa det var pga. frykt av andre på jobb som kunne se det, og det er forsovidt sant, vi har snakket om det før. Men jeg ante at det var noe mer, og hun ble tilslutt irritert og lei seg av at jeg spurte rundt det samme hele tiden, men det kom jo fram at hun synes det var vanskelig å være koselig rundt meg når hun skulle sette alle kluter til å prøve i hjemmet, se om hun finne kjærligheten i han igjen.

Hun sier hun er slik fordi hun ikke vil gi meg falske forhåpninger, og at hun holder tilbake masse følelser for meg. Når jeg sier jeg bare har lyst å bære henne rundt hele dagen og være god med henne smiler hun og sier at hun har det på noe samme måte, men at hun klarer å beherske seg og holde tilbake, siden hun er fast bestemt på å prøve hjemme, og at det ville gi meg falske forhåpninger om en framtid sammen som kansje aldri vil komme. Selv sier jeg at jeg forstår, men at hun er så fantastisk at jeg faktisk vil sette livet litt på holdt på kjærlighetsfronten, så jeg er der for henne når hun en dag kansje finner ut at det ikke er noe å satse på.

Hun sier at hennes følelser for meg ikke er forandret, hun er utrolig glad i meg og vil være med meg stadig, men redd for å vise det, nettopp fordi hun er redd for de forhåpningene hun da gir meg.

Jeg spurte da om vi aldri skulle være sammen igjen, der hun svarte at "Jeg må se det an, det blir vanskelig om det går greit hjemme, men hvis det går dritt hjemme så går det bra" ...litt rart, men forståelig svar. Går det dritt hjemme skal du reise, tenkte jeg, men jeg forstår liksom hva hun mener. Samvittigheten hennes plager henne i alle retninger, og jeg er den som kansje er lettest å kvitte seg med, ettersom hun har fullt program for hver dag med gjøremål, og jeg lurer litt på om hun prøver å virke litt likegyldig ovenfor meg når vi møtes, slik at jeg skal gå lei, og leve livet videre, ettersom hun ikke klarer å kvitte seg med meg bare ved å si at hun får dårlig samvittighet ovenfor meg siden jeg går og venter på henne og hun ikke vet hvordan det skal gå.

Vi sender småkoselige morgen og kveldsmeldinger til hverandre, og har en utrolig lidenskapelig trekning mot hverandre, og det viser veldig når vi møtes (når vi snakker om hva vi skal finne på i senga, på kjøkkenet, i hagen, vaskerommet, med håndjern, pisk osv hehe. Kan se på hele henne at hun lyser av begjær)

Så.. jeg har ikke den økonomiske tryggheten hun trenger, jeg har ikke eget hus, og har planer om å gå 3 år på skole litt senere i livet, og jeg tror mye har med det å gjøre, grunnen til at hun ikke har reist hjemmefra enda altså, at den tryggheten som er så utrolig viktig for henne holder henne igjen, selv om hun føler seg som i et fengsel i hjemmet. Hun ofrer lett seg selv for barn og hjem, og jeg har egentlig ingen tro på at han samboeren vil forandre seg av andre grunner enn at han beholder hushjelpen, og barnepasseren sin. Derfor velger jeg å "vente på henne" (ikke det at jeg har så mye annet i ilden). Jeg tenker på henne stort sett hele tiden, hvor glad jeg er i henne, hva hun gjør på osv.

Hun sa også forrige gang vi møttes (da det ble en dum stemning mellom oss siden hun følte jeg maste på henne ang ting hun ikke ville snakke om) at når hun møtte meg tidligere i år, var hun helt nede, hun hadde alene vært på visning i en leilighet, og seriøst vurdert å flytte pga. det hun manglet i hjemmet av respekt og omsorg annet enn det økonomiske. Hun angret ikke på meg på den måten, selv om hun har dårlig samvittighet for hva hun har gjort, men er glad jeg er i livet hennes.

Beklager at det ble så langt, jeg må bare skrive fra meg. Og ja, jeg vet at det er utrolig umoralsk av både henne og ikke minst meg, som har havnet i en slik situasjon. Jeg har tenkt utrolig mye på det, men alltid kommet fra det med at "behandler han henne slik, utnytter hennes svake selvbilde og posisjon kynisk for å få henne til å bli, ja da går det slik"..selv om det blir feil.

Takker for alle inspill!

[Gjest Gjest]

Jeg tror kanskje ( og det sier jeg ikke for å være slem) at hun har fått det hun har trengt fra deg, og har funnet styrke i det til å forsøke nok en gang hjemme?

Jeg sier ikke at de kommer til å leve lykkelige resten av livet sitt, men at hun vil prøve igjen. Og at hun derfor trekker seg tilbake fra deg....

Du har kanskje gitt henne tilbake styrken hennes? Og det er jo kjempefint, men hadde jeg vært deg ville jeg ikke ventet på henne. Det tror jeg ikke hun vil heller innerst inne.....

[Gjest Gjest]

Jeg må bare få legge til noe.

Jeg vet ikke om noen av dere er overtroiske eller har noen som helst tillitt til synske, men det har jeg (erfaringsmessig) og derfor velger jeg å ta med noen småting.

Jeg har tatt kontakt med 6 (uavhengige av hverandre) synske som spår over telefon med tarot og andre hjelpemidler. (ikke teletorg, men "proffe" etablerte både damer og menn som er såkalt godkjente og utprøvde)

Med alle disse, må jeg oppgi enten fødselsdato, fornavn, tegn (vær, skytten, kreps etc.) eller ingenting. Det eneste de spør om er hva jeg vil at de skal se på. Kjærligheten sier jeg, og de sier ok, og setter igang med enten tarotkort, kaffegrut eller hva det skal være de bruker (individuelt). Noen bruker ikke slike ting heller, utenom å fastslå datoer etc for nøyaktighetens skyld.

Jeg har vært nøye på å ikke oppgi noen slags form for innsikt i situasjonen, for å forvisse meg om at de ikke snakker etter munnen på meg.

De har alle sett henne i livet mitt, hennes tegn. Hennes situasjon, kommer fram med eksempler på ting han har sagt til henne, og hvordan hun følte seg. De ser antall barn, følelsene hennes mot meg og omvendt. De ser landskapet rundt huset hennes, hunden hennes og er rett og slett skremmende nøyaktige på hva de ser med. Jeg har spurt henne om ting som de har sagt hun har gjort/følt i visse situasjoner, og hun sier ja, og hvordan jeg kan vite det, ettersom hun ikke har fortalt det til noen.

Da gir det meg samtidig et lite håp at de ser at vi to skal være sammen, at vi i tidligere liv har vært sammen, at vi har mye å lære av hverandre, og at det er sterke karmiske bånd mellom oss.

Jeg måtte bare ta det med Har du ingen tro på det overnaturlige, trenger du ikke kommentere.

[Gjest Gjest]

Jeg tror kanskje ( og det sier jeg ikke for å være slem) at hun har fått det hun har trengt fra deg, og har funnet styrke i det til å forsøke nok en gang hjemme?

Jeg sier ikke at de kommer til å leve lykkelige resten av livet sitt, men at hun vil prøve igjen. Og at hun derfor trekker seg tilbake fra deg....

Du har kanskje gitt henne tilbake styrken hennes? Og det er jo kjempefint, men hadde jeg vært deg ville jeg ikke ventet på henne. Det tror jeg ikke hun vil heller innerst inne.....

←

Ja, som jeg tidligere har sagt til henne. Jeg gir henne det hun har trengt så sårt, og savnet så sårt, så hun får ny energi til å fortsette å prøve. Hun var egentlig enig i det.

Jeg er enig i deg, disse tankene svirrer i hodet mitt, det er logisk at det er slik, men samtidig kommer det en dag hun igjen trenger omsorg og at noen kan lytte, og det er vel de situasjonene jeg lever for per i dag. Innerst inne vil hun ha kjærlighet i livet, hun vet hvor fantastisk vi ville fått det, men kan ikke få seg til å reise, ettersom om hun kan få den samme kjærligheten fra han, ville ting vært perfekt. Og jeg er enig. Jeg vil henne bare godt, og unner henne en god hverdag resten av livet. Om hun får det hun alltid har ønsket fra han, blir jeg glad fordi hun fortjener det, på måten hun alltid har satt seg selv og sine ønsker til side for å tilfredsstille alle rundt henne om det er på jobb eller hjemme. Hun gir så utrolig mye av seg selv, og fortjener å ha det godt.

Samtidig tenker jeg at om det skjer, så blir jeg lei meg, men at jeg da "slipper" det styret med en dame som har et så høyt forpliktelsesnivå (barn, gjøremål etc.) og kan finne meg en annen og begynne "på nytt" fra samme utgangspunkt, selv om det egentlig er en smal trøst jeg bare bruker for meg selv når jeg ikke har det så bra, siden jeg er så utrolig glad i henne.

[Gjest Gjest]

Du bør også tenke litt på en annen sak...

Du er den hun kan komme til når hun har det vanskelig osv. Vil du være den personen som hun kommer til kun i de situasjonene? Er du sikker på at hun ikke bruker deg litt? Kanskje til og med ubevisst i fra hennes side?

Og er hun en som du kan komme til når du har det vanskelig? Er ikke det en ganske viktig ting?

Jeg hadde vel kanskje ikke villet lagt så stor vekt på hva de mediumene har sagt til deg, og heller ta det som en gledelig overrasskelse om det viser seg at det er deg hun vil ha in the end....

[Rainbow Brite]

Først og fremst en fordi du har det vanskelig!

Når det gjelder menneskene som har sett henne i livet ditt. Selvfølgelig! Hun er jo en stor del av livet ditt! Men man kan ikke spå fremtiden. Man kan si noe om hvordan den kan utspille seg, men alt avhenger jo av hvilke veier vi velger.

Jeg synes du høres ut som en ordentlig fin fyr. Jeg tror du kunne gitt henne all den tryggheten hun trenger og mer. Som du sier, er det nok et problem i forhold til at du ikke er etablert. Hun har jo tross alt barn, og dermed er det prioriteringer i livet hennes som er viktigere enn henne selv!

Så er det jo det med å være tredjepersonen da. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er du en person som har kommet mellom to mennesker. Til tross for at forholdet deres virker som det er av det mer praktiske planet, er det en grunn til at de ble sammen i utgangspunktet, og man kjemper gjerne litt ekstra for nettopp de menneskene man har et langt forhold til. Spesielt når det er barn i bildet.

Du er i en ordentlig kinkig situasjon! Du kan ikke stille krav, der du står. Det er meget mulig at hun venter på at du skal miste besinnelsen over hennes ubestemmelighet, slik at hun kan fortelle seg selv, at du ikke er noe å satse på og at hun skal fortsette å prøve hjemme. Det er jo skummelt å bryte ut av noe trygt, for noe nytt. Man vet jo tross alt ikke om det er noe som kommer til å vare. Vil man sette alt man har på spill for det?

Jeg kan ikke gi deg noen råd og fortelle deg hva jeg synes du skal gjøre. Jeg skjønner at du har det vanskelig nå, og jeg håper at situasjonen løser seg til det beste for alle involverte parter! Uansett hva som skjer, så lærer man noe viktig man kan ta med seg resten av livet. Man skal ikke kimse av de erfaringene. Man har tross alt betalt ganske dyrt for dem!

Stor og god

[Gjest Gjest]

Takk for det!

Ja det er en utrolig vanskelig og slitsom situasjon. Tidligere var det så mye mer verd det, ettersom hun av og til hadde til å komme på besøk osv, men det blir vanskeligere nå i julestria, og hun synes det er litt skumelt siden jeg bor med flere andre i samme hus (les romkamerater)

Nei jeg har ingen bestemmelse over hvordan hun skal oppføre seg, og jeg må bare ta det jeg får for å si det slik, eller la være. Jeg vil ikke la være helt enda, siden jeg er evig optimist og tror ikke forholdet vil holde (les hun ikke vil få følelser for samboeren, og tilslutt finner ut at det er best om hun endrer bosituasjon).

Vi har snakket om hva som hadde skjedd om jeg en dag skulle finne ut at jeg ikke orker å gå å vente, da svarer hun at hun ville blitt utrolig lei seg fordi det ikke ble oss, og at hun fortsatt ville vurdere hjemmesituasjonen ut i fra hvilke valg samboeren tar framover, vil han gå tilbake til slik han var tidlegere, eller har han virkelig forandret seg.. Også sa hun at det i såfall bare måtte være sånn, og at hun fikk komme over meg så godt hun kunne, for hun kunne jo ikke bestemme at jeg skulle vente på henne, og at hun egentlig ikke vil det heller, siden det gnager på samvittigheten å ha meg på gress.

Samtidig sa hun at om jeg hadde funnet meg ny dame i mellomtiden, og hun brøt ut av hjemmet, var det hennes tur til å vente, så lo vi litt . Og at den dagen hun fant ut at hun ikke kunne bo sammen med han samboeren så var det ikke værre enn å ta opp telefonen og ringe meg så vi kunne møtes også knips så var vi tilbake der vi var..det viser jo en stor tro på de følelsene vi deler

Jeg skal snart jobbe med henne igjen, og jeg tenker at jeg skal være hyggelig og alt dette, men samtidig ta såpass avstand fra henne at hun skjønner at det er noe galt. Derpå skal jeg si at jeg synes hun var litt slem med meg når hun var så kald mot meg forrige gang vi møttes, og at hun godt kunne sagt fra at det gav hun dårlig samvittighet å kysse meg og være seg selv og flørtende med meg. Jeg fikk det jo ut av henne tilslutt, men ikke før hun ble lei seg fordi jeg "ikke forsto hva hun sa" og spurte igjen om det samme siden jeg merket at noe var galt, og det var det jo. Situasjonen blir liksom vridd slik at jeg blir dummingen fordi jeg presser på med spørsmål og hun såvidt ser på meg når vi er sammen.

De siste dagene siden dette skjedde har jeg ikke vært så koselig på meldinger som jeg pleier. Avslutter alltid med glad i deg, kos fra prinsen din eller noe lignende søtt noe. Nå har det bare vært et smilefjes eller ingenting, men hyggelig. Antar at hun skjønner at jeg synes hele situasjonen ble dum, og vil sikkert spørre meg når jeg skal på jobb med henne igjen...siden jeg føler det litt var hennes feil, som ikke var helt ærlig med meg på forhånd, selv om jeg skjønte at noe var galt.

Så går nok hele greiene på at hun tror det for meg bare er å knipse, så har jeg meg ny dame, ettersom hun skryter uhemmet av utseende mitt, personligheten min osv. Men jeg er ikke typen til å "sjekke" damer på byn osv., er i grunn enten på jobb eller hjemme (jobber mye),og i helgene drikker jeg som regel bare med kamerater om jeg er på fest i det hele tatt. Hun vil at jeg skal ha noe for meg, ikke bare sitte å vente på henne, og jeg forstår jo det rimelig godt, men jeg vil ikke si at det ikke er så lett for meg å bare finne meg noen andre (ikke det at jeg vil det heller akkurat nå, men av og til er tanken fristende), jeg gjør meg vel kansje litt kostbar på den måten, at hun tror jeg bare kan ordne noe over natten, og jeg ikke benekter det, men sier at jeg holder meg unna andre damer, fordi jeg er glad i henne, og ikke kunne tenke meg noen andre...

Velvel, takk for klemmen, den gjorde godt

[Gjest Gjest]

Og nei, jeg tar egentlig ikke de synske så veldig alvorlig. De sier selv at fremtiden blir til pga våre egne valg, og at alle har fri vilje. I dette tilfellet var det mest frykt som gjorde henne handlingslammet, men at hun ikke ville kunne tenne i et bål som var brent ut for lenge siden, eller få følelser tilbake for han for å si det slik. Jeg velger å ha i allefall "litt" tillit til de, siden de tydeligvis har noe for seg, siden de forteller ting de umulig kan vite om både henne, meg, barna hennes og samboeren.

Han har nok mange fine kvaliteter, god far, pliktoppfyllende, flink å holde det praktiske vedlike i hus og hjem, men det hun trenger som varme, omtanke og ømhet har aldri vært der, og hun ser etter at hun møtte meg at det er en nødvendighet for henne. Han sa til henne når hun sa at det ikke gikk lenger, at hun ikke hadde noen grunn til å ville reise, han hadde jo ikke slått henne. Så sa han at om hun ikke klarer å være fra barna en liten uke engang, så ville hun aldri klare lengre perioder, fast.

Men..jeg kan ikke helt se at barna skal ha det bedre i et hjem der alt det praktiske er på plass, enn i et hjem der det praktiske pluss kjærlighet mellom foreldrene er på plass. Barna merker vel slikt, og blir vel i større eller mindre grad preget av dette. De skal jo vokse opp og lære hvordan foreldre skal være. Om foreldrene verken gir hverandre klemmer eller annen synlig omsorg for hverandre, tror vel de at det er slik det skal være?

Og, han har aldri vært noe lidenskapelig av seg, mens for hun er det sensuelle en nødvendighet. Hun sier så pent at hun var glad om det ble noe på henne 3 ganger i uken, men da strakk hun strikken. Så hun gav litt opp hele den biten, og gikk til anskaffelse av egne hjelpemidler for noen år siden, og tok imot det lille hun fikk fra han utenom på den fronten.

Per i dag sier hun at hun ikke har sex med han, siden det blir vanskelig uten de riktige følelsene for han. Han tar det opp til tider, men jeg vet ikke om det blir krangler osv om det. Forrige gang de kranglet som hun fortalte meg om (litt over en mnd. siden) gikk det på barnefordeling, der han sa at hun aldri ville få noe mer enn 50-50, hun gråt og gråt gjennom hele diskusjonen, og det endte med at han slo i veggen så hun ble vettskremt og droppet hele samtalen.

Jeg synes dette er utrolig stygt gjort mot en som prøver å være den beste moren for barna sine, og en som han vet skyr krangler. Hun har opplevd så mye negativt oppgjennom barndommen at hun blir usikker med en gang noen hever stemmen, og det er nok en av grunnene til at hun prøver å få til en kjernefamilie, å lage sin egen perfekte familie på en måte, så kan resten av slekten hennes bare bråke og ordne seg selv.