HJEEELP

[erlhan]

Jeg er ny i dette forumet, og fant veldig mye fin lesing og råd her.

Jeg sliter veldig med et venninneproblem for tiden og har lyst til å høre andres synspunkter på dette.

Altså for 8 år siden flyttet jeg , mann og barn hit som vi bor. Etter en par år traff jeg en jente som jeg etterhvert ble veldig god venninne med. Vi har brukt utrolig mye tid sammen. Vi har barn på samme alder, mennene våre går godt overens, og vi har vært på flere turer sammen både i inn og utland. Vi har mye samme interesser, og jeg har følt at vi har fortalt hverandre så og si alt. Da hennes far døde og hennes mann var syk var jeg som en av de få som stillte opp for henne, noe jeg vet hun satte pris på og fortlte flere ganger at hun nå så hvem som var hennes ordentlige venner.

For et år siden fikk de barn nummer to, og mannen min og jeg ble spurt om vi kunne vi ville være faddere til dette barnet noe vi selvfølgelig ville.

Vi har hatt fin kontakt dette året hun har vært hjemme, jeg har ofte vært på lunsj hos henne i lunsjpausen min, men plutselig i våres, da vi hadde halveis avtale om å treffes, fikk jeg en melding hvor det sto at hun kom til å bli veldig opptatt de to neste ukene, men at hun hadde lyst på besøk.

Siden dette har vi hatt mye mindre kontakt enn vanlig. Hun har kun vært hos meg på bursdager og jeg hos henne da de har hatt bursdager.

Da vi avtaler at nå skal vi få tid til å teffes er det alltid et hvis, Vi kan treffes hvis de har fått malt ferdig stuen vasket ferdig ..... osv. Det har ikke blitt så vi har truffet hverandre utenom bursdager og klubb(vi er med i samme kluibb), men etterpå har jeg fått høre at hun har hatt tid og anledning til å treffe andre, og å ha de på besøk.

Jeg kan legge til at jeg ikke har så mange venninner og at dette virkelig gjør vondt. Jeg vet ikke om jeg har gjort eller sagt noe som har såret henne. Og jeg er redd for å ta det opp med henne for jeg er redd at vennskapet blir slutt og det ønsker ikke jeg. Hvis hun ønsker det så synes jeg hun kunne sagt det.

Før var hun veldig oppmerksom, og sendte mye meldinger og ringte, og vi trefdes flere ganger pr. uke

Jeg forstår at hun har mer å gjøre nå med et barn til, men det virker som hun har tid til alle andre.

Jeg må si at vi er voksne begge to, og dette er noe jeg tenker mye på.

Har noen av dere opplevd det samme, eller har dere gode råd til meg så er jeg svært takknemlig.

[Gjest Filla]

Om jeg skal være helt ærlig med deg, så virker det som om hun prøver å fase deg ut. Enten prøver hun å kutte deg helt ut, eller så ønsker hun å ha et vennskap på et annet plan enn deg. Dessverre for deg. Sånn er det. Vennskap varer ikke alltid evig. Og det er fryktelig vanskelig å si at en ønsker å "gjøre det slutt" med venninner, så jeg tor hun prøver å gjøre det på en mer skånsom måte (i hvert fall for henne selv). Prøv å omgås andre mer, er mitt råd til deg.

[Gjenglemt sykkellås]

Jeg synes du absolutt skal ta det opp med henne. Det kan være vanskelig, men tenk så greit å få svar på det du har lurt på i et halvt år. Det er vel bare å ta det opp "tilfeldig" i en samtale? "Tenk så rart at vi nesten ikke har sett hverandre det siste halve året da" eller lignende. Er hun en god venninne, kan det ikke være så vanskelig å spørre om noe slikt? Du trenger jo ikke spørre direkte om "du har gjort noe", eller "om hun er lei av deg", det vil du sikkert ikke få et ærlig svar på uansett. Og det kan jo være at de faktisk har hatt det veldig travelt?

Ikke vær redd for å ta det opp på grunn av at du er redd for å miste vennskapet i hvert fall.

[Gjest Lise32]

Oj, stakkars! Det er ikkje ein artig situasjon på nokon måte, nei. Det høyres dessutan litt merekeleg ut at de har vore så "close" i så mange år, og først no prøver ho å droppe deg.

Eg trur nesten at det er noko som har skjedd som har gjort at ho held avstand, for ellers ville ho har forsøkt å unngått deg mykje tidlegare. Det er vel liten tvil om at ho iallefall tidlegare har likt deg svært godt sidan de har vore så mykje i lag, reist mykje og ikkje minst at de har vore fadder til hennar barn.

Dersom du er bombesikker på at det ikkje er noko du eller mannen din har sagt eller gjort kan det jo hende at de er offer for ryktebørsen. At det td går rykter om dykk, sanne eller usanne, som har fått dette venneparet til å fjerne seg.

Du kan jo spørje henne om det går rykter om dykk, for "naboen" har begynt å oppføre seg så rart i det siste. Eller noko i den dur.

Huff; ikkje greit i det heile å føle at dei ein er glad i minskar kontakten...

Klem til deg Lise

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Det er godt å få noen utefra å se det hele i et annet perspektiv enn en selv.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har "gjort" eller sagt noe som har såret henne, men man kan jo ikke være 100%.

Å jeg har med hånden på hjertet aldri snakket noe negativt om henne til noen.

Igjen takk for svar.

[Gjest Gjest]

Kan vel bare fortelle at jeg opplevde noe (litt) lignende i fjor. En av mine beste venninner tok gradvis mindre kontakt. Vi hadde kjent hverandre i 5-6 år og vært mye sammen. Jeg tok det opp etter ca 6 måneder, og det var rett og slett utrolig skummelt. Min venninne ble bare snurt, og d det tok faktisk litt tid før vi hadde en brukbar tone igjen. Likevel er jeg glad for at jeg sa fra. Jeg har det bedre med meg selv, og er nå forsonet med tanken på at vi aldri blir close igjen. Nå møtes vi en sjelden gang på cafe, og ellers i større sosiale sammenhenger. Vi trener for eksempel på samme treningsstudio, men hun tar aldri initiativ til å trene med meg, selv om vi trente masse sammen før. Hun spør aldri når jeg skal og har null fleksibilitet når det gjelder å utsette/fremskynde treningen. Jeg prøvde å få til litt fellestrening men har nå gitt opp. Syns det er skuffende og rart, men har vel på en måte akseptert at hun heller trener alene (for hun kjenner ingen andre som trener der…) enn å gjøre avtale med meg.

Og at hun prioriterer sosiale aktiviteter med folk hun bare har kjent i måneder fremfor å treffe meg selv om vi ikke har sett hverandre på veldig lenge..

Jeg har heldigvis litt flere venner så livet går videre. Men trist at et vennskap tydeligvis er verdt så lite.

Mitt råd: Si fra! Kanskje du er heldigere enn meg og får en forklaring eller kanskje til og med en mulighet til å ordne opp i ting. I det minste får du ro i forhold til henne, selvom ting er trist.