Bortkasta energi?

[AlmaCity]

Jeg har hatt et relativt turbulent forhold til eks. Sterke følelser, real love, intensitet, lidenskap og hele pakka. Vel vi var nødt til å lande før eller senere, og jeg må innrømme det var tøft. Vi greide liksom ikke å justere oss til hverandre, fikk problemer med kommunikasjon og hadde mange dumme krangler (eller det kan vel mer eller mindre ikke kalles krangler heller). Vært slutt en gang, før vi ble sammen igjen.

Er det mulig å bli sammen igjen med x, og at det går bra? Eller er toget gått når det først har vært slutt ett helt år?

(Nei Pusa, blir ikke det, hehe!)

[Rainbow Brite]

Jeg hadde et slikt forhold. Frem og tilbake i åresvis. Grøss. Anbefaler det ikke for noen, men du må jo selvfølgelig gå de rundene du trenger. Men spør deg selv, om det er sånn du har lyst til å leve livet ditt!

[Gjest Gjesta]

Enkelte ganger er det slik at man ikke får til å fungere sammen uansett hvor hardt man forsøker.

Jeg har et forholdet bak meg som varte et lite år, der jeg helt i begynnelsen sa til ei venninne at jeg hadde en følelse av at det ville bli et: kan ikke leve uten,kan ikke leve med forhold. Og det ble det i høyeste grad. Vi var vannvittig forelska i hverandre men kom fra to forkjellige planeter, og hverdagen var preget av blandt annet stadige misforståelser, kommunikasjonsproblemer og sjalusi.

Vi forsøkte å være konsekvente og si at nå trenger vi en dag eller to fra hverandre, men vi klarte det ikke. Så lenge vi var på hver vår kant var det hjerteskjærende savn og de gangene vi var sammen var helvete løs. Det var ufattelig slitsomt og til slutt gikk det ikke lengre og jeg valgte å gå. Den vanskeligste avgjørelsen jeg noen gang har tatt og også det vanskeligste bruddet jeg noen gang har måttet takle. Jeg var så langt nede at ingen kunne hente meg opp igjen og alt jeg gjorde var å grine.

Jeg traff han igjen for litt siden etter 3 år, og vi snakket fremdeles to forskjellige språk. Og nå snakker vi ikke om å forsøke igjen, men vi møttes over en pizza og cola et par timer. Og ganske raskt i løpet av de to timene fant jeg ut at bruddet også var det mest riktige å gjøre, uansett hvor vondt det var der å da. Så enkelte ganger er det ikke liv laga uansett hvor mye lidenskap det er inne i bilde. Det kommer til et punkt hvor selve lidenskapen roer seg, og klarer man ikke å fungere sammen da blir hverdagen ufattelig tøff.

[AlmaCity]

Det er et klassisk "kan ikke leve uten, heller ikke med" forhold!

Og det er absolutt ikke følelsene det skorter på, jeg er nesten livredd for å gå videre for jeg vet at jeg alltid kommer til å savne han. Han betyr så mye for meg!

Samtidig kan han gjøre meg uendelig svak. Hvis vi har en dårlig periode, er liksom alt mørkt og trist, og er alt bra så er det ikke på måte hvor lykkelig jeg er. Det er ganske slitsomt...Jeg bestemmer ikke over mitt eget følelsesliv på en måte.

Men det må sies at han er min første store kjærlighet. Kanskje jeg ikke vet bedre, rett og slett. At jeg klamrer meg til et dødsdømt forhold fordi jeg ikke har hatt noe annet?

Men nå har det vært slutt i ett helt år. Vi har hatt sporadisk kontakt grunnet store avstander. Men nå har vi gjenopptatt kontakten så til de grader. Lange samtaler minst to ganger i uka og reiser for å treffe hverandre. Blir liksom aldri ferdig med kjærlighetssorgen over han. Kan skylde på meg selv selvfølgelig...

Hvorfor gjør jeg dette når det faktisk er så sinnsykt vanskelig?

Nå må det bare nevnes at søsteren hans er ei av bestevennene mine, så jeg kommer liksom aldri utenom han. Nesten så jeg må kutte ut henne om jeg vil kutte ut han for godt... Det er så sinnsykt vondt at hun har så god kontakt med han, jeg vil liksom ikke vite hva eksen tar seg til når jeg prøver å komme over han...

[Gjest Pax]

Jeg har også vært i et "kan ikke leve uten, kan ike leve med-forhold". Fryktelige saker. Det tok meg to år å komme over forholdet, men det var verdt det.