Skal, skal ikke?

[Tili]

Hei alle sammen!

Jeg befinner meg i litt av et dilemma, og ønsker å høre fra andre som kanskje har gjort seg noen erfaringer rundt dette. Jeg er kvinne, midt i tredveårene, har to barn og samboer som ikke er far til barna. Samboeren har to barn fra før han også. Det er bare mine to som bor hos oss.

Nå har temaet om felles barn kommet opp. Vi er begge i tvil om det er det rette for oss. Jeg tenker at mine barn er såpass store nå, at om noen få år vil vi ha mye frihet til å gjøre det vi vil. Det frister jo selvsagt. På den andre siden synes jeg det er ufattelig synd at det viktigste vi begge har, ikke er noe vi deler med hverandre. Jeg tenker også at det å få et felles barn vil være med på å sveise oss mer sammen som en familie. Men det kan også hende at det vil vi veldig slitsomt med et nytt barn nå som vi er litt eldre, og for min del er det veldig lenge siden spebarn-tiden. Det vil jo eventuelt bli som å starte helt på nytt. Jeg føler også at vårt forhold ikke er så "viktig" eller spesielt(sett i andres øyne) ettersom vi ikke har barn sammen.

Så problemet mitt er at jeg slites mellom et sterkt ønske om å dele noe så herlig som det å få barn, med min samboer, og tanken på at nå er det vår tur til å ha litt frihet og alenetid.

Er det noen som har vært/ er i samme situasjon, og som vil gi meg noen tilbakemeldinger på hva dere har valgt og hvordan det fungerer for dere?

Takknemlig for svar.

[BayliZ]

Er ikke i samme situasjon, men har vært i en slik diskusjon med en tidligere samboer som hadde barn fra før av.

For det første så er du veldig ung ennå, så å begynne på nytt vil nok ikke by på de store problemene vil jeg tro.

Men dere har jo tilsammen 4 barn, selv om dere ikke deler noen av de så er de jo liksom alle deres uansett vil nå jeg si da.

Tenk deg fremover at du har dine han har sine, det livet dere har nå, sikkert barne fri annen hver helg muligens. Skal dere få et felles barn, så vil det barnet bli litt utenom ettersom det er det eneste av barna som faktisk har begge foreldrene hos seg og bor sammen med begge. Det vil nok bety større forandring for dere vil jeg tro enn om dere la vær å få et felles barn.

kanskje du ikke helt forstår hva jeg vil frem til, men det ideelle er ikke alltid å ha dine, mine og våres barn. Noen skal dit andre skal dit og den siste blir værende hjemme liksom.

Synes kanskje det er litt viktig å ta hensyn til jeg da. Og som du sier nå er barna så store at friheten deres kommer tilbake. Så herlig a.

Men jeg får håpe du får svar fra noen som faktisk sitter midt i en sånn hverdag:-)

[Gjest Mayamor]

Jeg kan kun svare deg ut i fra min situasjon:

Vi har 5 barn totalt:

Samboer har jente på 12 år, gutt på 11 år og gutt på 9 år fra tidligere ekteskap.

Jeg har gutt på 10 år fra før.

Vi har felles gutt på 3 år.

Og ønsker oss et barn til (dvs jeg 1 - samboer 2...).

Noen sier at dere har jo nok barn, trenger ikke befolke verden alene, hva med oppfølging etc. Men det er jo andres mening og de kan ikke gjøre seg førende for våre valg. Andre kan mene hva de vil, det respekterer jeg. Men da forventer jeg at andre respekterer at vi ser annerledes på det. Om noen år er det for sent for oss å realisere drømmer om flere barn, så vi følger våre hjerter og er enige om dette. Jeg har alltid hatt lyst på 3 barn. Har "bare" to, så ønsket om en til er der. Vi har 3 barn boende her, og 2 på helgebasis.

Småbarnstiden går så fort - at snart har dere "friheten" tilbake igjen...

Slik jeg ser det er det viktigste momentet at du og partneren din er enige. Ikke at det blir mot den enes vilje, men prates om. Lykke til med avgjørelsen (har selv en diskusjon på samme tema, men får nå først bli gravid med en til før vi tar neste diskusjon... ).