Hva gjør jeg?

[Gjest Gjest]

Hei, jeg og samboeren min har vært i lag i ca 12 år og har 2 små barn i lag. Problemet mitt er at han ikke tar initiativ til noe: ikke sex, fysisk kontakt, diskusjoner, finne på noe osv. Slik har det vært i noen år nå, og jeg føler det bare blir verre. Har tatt det opp med han mange ganger, og hver gang lover han at han skal forbedre seg...men ingen ting skjer. Han sier han er glad i meg og vil at vi fortsatt skal være sammen. Hver gang jeg tar opp problemet blir han irritert og har plutselig mye å gjøre. Kjenner jeg stanger hodet mot veggen. Jeg får ALDRI komplementer, aldri et kyss fra hans initiativ, eller en fysisk berøring uoppfordret....kjenner meg skikkelig sulteforet på dette. Det er faktisk så ille at hvis jeg får et kopliment fra en venn eller kollega blir jeg nesten betatt fordi jeg lengter sånn etter å få noe slikt hjemme. Han er heller ikke sjalu, ikke litt engang. Jeg elsker selv og ha sex, men føler jeg må skikkelig mase for å få det. Føler meg patetisk og frustrert. Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg elsker han , men føler at det er så vesentlige mangler i forholdet at jeg snart gir opp. Noen råd?

[Gjest gjesta]

Familierådgivning.

[Gjest Gjest]

Det vil han ikke....

[Gjest Gjesta]

Har du sagt hvordan du føler det da?

Dette høres jo ut som dere er på kollisjonskurs. Fortell han at du savner litt oppmerksomhet. Kanskje dere burde reise på en romantisk ferie uten barna, og bare være kjærester litt igjen.

Han bør jo være villig til å jobbe litt for at du skal ha det bra i forholdet.

[Gjest Pet]

Det vil han ikke....

←

Hvis det har gått helt stå og du er sikker på at du vil dele livet med ham, synes jeg du skulle prøve å overbevise ham til å bli med på et samlivskurs. Legg det fram som det det er, en investering i forholdet deres for framtida!

[Aldebaran]

Om han bare stikker før du er ferdig med å snakke, så kan du jo skrive et brev til han, der du forklarer hva du mener omsituasjonen, og hva du vil gjøre med den. Da må han hvertfall lese gjennom alt. Om han ikke kaster det før han er ferdig da...

[comfort zone]

Om han bare stikker før du er ferdig med å snakke, så kan du jo skrive et brev til han, der du forklarer hva du mener omsituasjonen, og hva du vil gjøre med den. Da må han hvertfall lese gjennom alt. Om han ikke kaster det før han er ferdig da...

Det er mitt råd også. Han er sikkert en av de som hater krangling/kritikk og bare må vekk fra situasjonen. Er han deprimert? Siden han aldri har lyst til å finne på noe?

følg rådet til aldebaran. og alle kunne ha trengt et samlivskurs i ny og ne.

lykke til!

[Gjest Gjest]

Uff, det høres ut som min eksmann. Han var slik i 2-3 år, kanskje lenger, men det var de siste 2-3 årene av ekteskapet som var de verste. Jeg prøvde å nå fram til ham på alle mulige måter og etter en laaaang periode så sluttet jeg med det og håpet at med tiden til hjelp så ville ting bli bedre. Tenkte på at "det går opp og ned i alle ekteskap" og sånn. Selvom jeg faktisk led, slik du beskriver så tenkte jeg ikke på skilsmisse som alternativ. Ekteskap var for meg noe som skulle vare livet ut og spesielt tenkte jeg på barna. Men det gjorde ikke han. Plutselig en dag sa han bare at han hadde bestemt seg for å skilles. Han ville ikke diskutere det på noen måte, hadde bare bestemt det på egenhånd og det kunne ikke endres. Må si jeg føler litt bitterhet i ettertid for å ha levd på den måten i årevis når han faktisk hadde sluttet å invistere noe som helst i ekteskapet og ikke ønsket noe bedring!

Ikke for å skremme deg, men kan det tenkes at mannen din går med slike tanker?

[Gjest Christian123]

Hei, jeg og samboeren min har vært i lag i ca 12 år og har 2 små barn i lag. Problemet mitt er at han ikke tar initiativ til noe: ikke sex, fysisk kontakt, diskusjoner, finne på noe osv. Slik har det vært i noen år nå, og jeg føler det bare blir verre. Har tatt det opp med han mange ganger, og hver gang lover han at han skal forbedre seg...men ingen ting skjer. Han sier han er glad i meg og vil at vi fortsatt skal være sammen. Hver gang jeg tar opp problemet blir han irritert og har plutselig mye å gjøre. Kjenner jeg stanger hodet mot veggen. Jeg får ALDRI komplementer, aldri et kyss fra hans initiativ, eller en fysisk berøring uoppfordret....kjenner meg skikkelig sulteforet på dette. Det er faktisk så ille at hvis jeg får et kopliment fra en venn eller kollega blir jeg nesten betatt fordi jeg lengter sånn etter å få noe slikt hjemme. Han er heller ikke sjalu, ikke litt engang. Jeg elsker selv og ha sex, men føler jeg må skikkelig mase for å få det. Føler meg patetisk og frustrert. Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg elsker han , men føler at det er så vesentlige mangler i forholdet at jeg snart gir opp. Noen råd?  

←

Jeg tror desverre ikke du kan forvente deg noen umiddelbar bedring her med det første. Jeg vet det er vanskelig å bryte ut av et forhold der man fremdeles er glad i hverandre og ting fungerer "greit". Men her må du bare være litt egoistisk, er det virkelig slik du vil leve livet ditt? Det er noen spørsmål du må stille deg selv.. Har du det bedre med han eller alene? Vil du få det bedre med noen andre? Kan han virkelig elske deg så mye som han sier og vise det i så liten grad med unntak av at han faktisk sier det? Ville du blitt sammen med han i utgangspunktet hvis du visste hvordan ting ville bli?

Lykke til, jeg håper du kan finne noen som setter større pris på deg og faktisk VISER at de elsker deg, ikke bare sier det.

[Gjest Gjest]

Vi hadde samme diskusjon igjen i går. Han innrømmet at han ikke hadde gjort noe for å forbedre forholdet, da jeg spurte hvorfor sa han at han ikke visste. Jeg spurte hvorfor han var sammen med meg, og da var svaret at vi hadde det jo bra før, det vil si for 8-9 år siden. har sagt hva jeg føler, ønsker, lengter etter, men når ikke fram. Vet ikke om jeg orker mere....men det er jo så mange konsekvenser hvis jeg bryter opp: selge hus, fordele innbo og ikke minst dette med barne da....huff vet ikke hva jeg skal gjøre....

[Gjest Gjest]

Vil bare si takk til dere som har svart på innlegget mitt..... Du har rett Christian, jeg må kanskje prøve å være mer egoistisk. Er det slik jeg vil ha det resten av livet? Vet jo at jeg ikke kan leve slik....Kjenner jo at det påvirker humør og livskvalitet...