fungerer skattesystemet vårt etter intensjonen?

[Gjest gjesta]

leste dagbladet her om dagen ang leilighetsgaver og hvilke beløpsgrenser de setter. Feks kan de rike gi større gaver enn de fattige, siden de forholder seg til vesentlighetsgrenser. nåvel, dette er ikke så mye å ta på vei for.

Verre synes jeg det er at skattemyndighetene mener det skal være avgiftsfritt å gi penger til barna til deres bryllup (!), mens feks gi penger til barna for å investere i bolig er avgiftspliktig. Hvem er det man ønsker å straffe i dette landet? De som er flittige sparere eller de som øser ut penger til personlig forbruk? De som har råd til å gifte seg skal få enda mer å rutte med, mens de som ikke engang har høy nok inntekt til å få lån i banken må straffes for en gaveoverføring/forskudd arv. Når man arver huset etter sine foreldre må man ut med arveavgift. Selv om den har vært i familien i generasjoner og den skal fortsette å være det, blir man skattlagt utfra markedsprisen. Og markedsprisen svinger som kjent, så dere bør huske å be foreldrene deres dø når boligprisene er lave...

Kunne tatt så mange andre eksempler. Feks hva man kan trekke fra som avdrag og ikke kan trekke fra som avdrag. Hvem som har mulighet til å bli stilt i annen skatteklasse osv.

Skattesystemet har nå blitt så innfløkt, og det er litt tilfeldig hvem som har klart å kjempe til seg fordeler på vegne av andre grupper. Det offentlige bestemmer hva som er "fornuftig" pengebruk (feks bruke penger på dyre brylluper), og straffer de som ikke lever etter denne normen (feks ikke får barn). Næringslivet og ikke minst rederne truer med å flytte utenlands, så da får de store fordeler. De ansetter dyre advokater til å trikse og mikse (feks opprette selskaper kun for å bruke dem til overføring av utbytte, fusjoner osv), så slipper de unna store skatter. Telenor vant en skattesak i høyesterett: det var 1,5 mrd de nå får tilbakeført.

Så hvem står igjen som "taperne" i velferdssystemet? Jo, de som står ut i jobben sin uten en sykedag eller uten å bli trygdet. De som er ansatt i det offentlige som ikke har samme frynsegoder og muligheter for lønnsopprykk. De som tilhører middelklassen, som verken har kjempet til seg trygdeytelser eller pensjonspoeng for å gå hjemme og heller ikke er så rike at de kan true myndighetene med utflagging.

Jeg har alltid betalt skatten min med et ønske om at det skal gå til det beste for fellesskapet. Da jeg var 12 år betalte jeg tom 50% skatt, siden man som barn ikke har lov til å tjene mer enn noen tusenlapper i året pga frykt for barnearbeid men når jeg ser hvordan pengene forvaltes blir jeg mer og mer skeptisk. Er vi tjent med et sånt system, og hva er alternativet? Er et amerikansk system å foretrekke? Er det mulig å ha et skatte- og trygdesystem som ikke blir utnyttet og tjener enkelte grupper på vegne av andre?

Kjør debatt!

[Gjest gjesta]

Først vil jeg si at jeg skjønner tankegangen din, og kjenner noe av frustrasjonen selv - f eks i forbindelse med arveavgift på hus og gaver har jeg egen erfaring, og synes selvsagt det er surt at man kan "miste" mye av verdien på arven fordi man ikke har lest og tolket innfløkte skatteregler grundig nok i forkant. Jeg synes vel også egentlig at nedre grense for arveavgift burde ligge høyere enn i dag, og at reglene burde vært enklere og mer entydige, ideelt sett.

Samtidig tenker jeg som så at akkurat dette har egentlig ikke så mye å gjøre med velferdssystemet eller at man blir en "taper". Tross alt er det man får av arv en ekstra bonus, om enn foreldre/besteforeldre har tjent og bygget opp verdier i løpet av livet. For min del har det f eks gitt meg endel tusen kroner i overskudd selv om jeg også har betalt noen. For andre er det f eks sykt høy verdi på huset, som når boplikt er fjernet fra bolighus i attraktive hytteområder, eller at man har mange søsken som må kjøpes ut eller ha sin del, som avgjør om man kan beholde et hus eller få stor arv (og staten blir på en måte et ekstra, usynlig søsken..). Og jeg ser egentlig ikke helt linkene mellom de andre punktene du nevner i innlegget - om man har jobbet hver dag uten å bli trygdet får man f eks full pensjon, det er jo en bra ting, som HAR med velferd å gjøre?

Selv er jeg selvstendig næringsdrivende i liten skala og betaler høyere trygdeavgift enn lønnsmottakere, og full skatt fra første inntektskrone. Jeg har ganske mye dårligere vern ved sykdom. Så jeg synes igrunn ikke så synd på vanlige lønnsmottakere. En fast jobb gir økonomisk trygghet selv om den ikke gir romerske søyler foran villaen, etter min mening er det bare de mest lavtlønte gruppene av lønnsmottakere som kan regnes som "tapere" i noen grad. Så lenge man sammenlikner seg med andre vil man alltid finne noen som har flere fordeler og som har kommet lettere til ting enn en selv.

[Gjest Turi]

Jeg tror vi er tjent med systemet, og at det ikke finnes så mange gode systemalternativ. Jeg er i mot det amerikanske systemet, da jeg foretrekker å skatte og bo i en "velferdsstat" fremfor at de som har råd skal kunne forsikre seg for å oppnå det samme, mens de som ikke har det får klare seg sjæl.

Men vårt skatte/avgiftssystem bærer preg av å være lappet på i årtier uten at noen har tatt en "totalservice", og det kunne vi trengt.

Du trekker trygdesystemet inn på slutten, og det er jo en HELT annen diskusjon - men du virker på meg som en av de som er glade i å være systemkritikere?

Du syns dessuten det er greit nok at rike kan gi bort mer enn fattige,men sliter med den stakkars middelklassen? Jeg lukter et eller annet her, men er litt usikker på hva. Hva vil du egentlig frem til?