Han klarer ikke å si når han vil ha barn

[Bree]

Da vi ble sammen for et år siden, synes jeg selv at jeg var veldig klar på at jeg ikke ville ha en kjæreste som ikke kunne se for seg å bli pappa i løpet av et par-tre år.

Det er et paradoks, jeg er ikke så glad i andres barn egentlig, men jeg er 32 og vet at jeg snart må få ut fingeren om jeg vil ha egne barn, og det er jeg sikker på at jeg ønsker (føler meg veldig trygg på at jeg vil elske mine egne). Klokken tikker, og den tikker høyere og høyere...

Han sa da at han ikke hadde tenkt så mye på barn, men at han var sikker på at han ville ha barn, og at det egentlig ikke var så farlig når det skjedde.

I løpet av året som har gått, har jeg latt han få gå og tenke i fred. Vi har småspøkt med barn, særlig når jeg har forbannet skrikerunger på flyet har vi ledd av at vi sikkert hadde vært elendige foreldre osv... Som par gjør.

Vi har vært samboere i et halvt år, og har egentlig bestemt oss for å selge hver vår leilighet og kjøpe noe sammen. Men før jeg gjør det, må jeg jo vite om vi har et potensiale, med barn og greier.

Da jeg tok det opp med han for noen dager siden, syntes han det var altfor tidlig å snakke om det! Han syntes det var sykt at vi liksom skulle bestemme oss for å få barn om to år - da kunne vi like gjerne ha fått det nå, mener han. Han hadde ikke gjort seg noen tnker om det - selv om jeg føler at jeg jo var temmelig klar på det punktet da vi ble sammen!

Han klarer ikke redegjøre for hva som skal til i livet hans for at han skal ønske barn, bortsett fra at han vil ha tid til å ta seg av dem. Om det betyr å ikke behøve å jobbe fulltid, kan vi i hvertfall se langt etter det de nærmeste ti årene.

Vi har god økonomi og et bra forhold, lite krangel, bra sex, mye moro. Og jeg vil ikke ha barn nå, koser meg masse med livet mitt - men skjønner jo det at vi MÅ få barn om ikke lenge (dvs begynne prøvingen om ca 2 år) om vi skal rekke å få to før vi er 40!!

Er så redd for å bli 35 og ha en fyr som fortsatt nekter, måtte bryte opp, lete desperat etter ny mann og kanskje ikke finne han før det er for sent, slik at jeg ikke får barn..?

Noen tanker om hva jeg bør gjøre, kloke medsøstre?

[Nabodama]

At han ikke har tenkt så mye på det å få barn, betyr vel at han ikke er så opptatt av det, selv om du føler at du var temmelig klar på hva du ville da dere ble sammen.

Det er kanskje ikke så viktig for ham da.

Uansett, du har valgt å vente med å få barn til det begynner å haste, og selv om han vil, har du ingen garantier for at du får barn.

I stedet for å vente i to år, burde dere kanskje heller bare sette i gang?

Eller ligner du på henne du har i avatar og brukernavn, som er utrolig detaljstyrt, slik at dere ikke KAN prøve før om to år, fordi du har bestemt at det passer da?

[Scorpina]

Well, etter halvt år ilag kan jeg skjønne at han er litt ambivalent med å skulle få barn ilag. Han er mer relaxed mht reprodusering og du tenker (og hører) tikk-takk-tikk-takk... Så, si hvordan du stiller deg med å få unge. "Jeg ønsker å få mine barn FØR jeg er 40 år"

(Det sa jeg forresten til min mann når vi skulle prøve å lage nr 2, som jo gikk greit da men...) "Jeg orker ikke sitte der 40 år med en nyfødt baby så får vi det ikke til iløpet av en 2-3 år, får det bare være" Han var helt enig i det.

Når vi fikk første så visste vi jo ikke snøring på hvordan dette kom til å fyke av. Unger kommer ikke med bruksanvisning så det blir prøve-og-feile-metoden til man føler seg mer trygg på "motherhood/parenthood"

En slags plan som dere begge to er enig i. Hvis han sier "mjaaah...jeg vil gjerne vente en 4-5 år før vi får barn", vel så vet du jo hans ståsted. Skjønt, jeg er no av den oppfatning av at i et forhold så møtes man på midten, svelger noen kameler og inngår kompromiss. Han kan ikke vite hva du føler for dette, hvis du ikke har sagt noe.

[Gjest Gjesta]

Jeg skjønner han på en måte; dere har enda ikke kommet dithen at dere har solgt hver deres leilighet og kjøpt noe sammen, også skal han ta stilling til om du er den han vil ha barn sammen med for resten av livet, mens han/dere kanskje mentalt er i fasen "ta stilling til om dere skal formalisere forholdet ytterligere ved å selge og kjøpe sammen". Kanskje han tenker at barn er noe som kommer når alt det andre er på plass, når dere på en eller annen måte har blitt enig om at det er "dere to" og at han føler dere ikke har kommet riktig dit enda? (tid til å ta seg av barn får man jo aldri, det tar man seg når man kommer i situasjonen. ).

Men jeg skjønner deg veldig godt og. Det blir ikke lettere å få barn med alderen, tvertimot. Kroppen trenger mer tid på å komme seg igjen, fysisk orker man mindre etterhvert som man blir eldre, og jeg ville også tenkt på det at jeg forhåpentligvis ville få oppleve å bli bestemor en gang. Jeg ville som deg, ønsket å få fler enn ett barn og det er også et argument i fht at tiden går. Jeg syns det er trist med de som skal ha ALT 100% på plass før de bestemmer seg for å få et barn, for så å oppleve at det kanskje ikke var så enkelt allikevel og at tiden renner ut.

Så hvis jeg hadde vært i dine sko, ville nok ønsket og trangen om å få barn veid tyngre enn fine og edle "hvor bombesikre er vi på forholdet"-tanker, forutsatt at mannen er en skikkelig og ordentlig mann som jeg var sikker på vil bli en god og fornuftig far. Så jeg ville nok satt hardt mot hardt og sagt at jeg ønsket å slutte med prevansjon og begynne prøving nå, og at vi heller må revurdere forholdet hvis vi har totalt ulike ønsker og mål med forholdet. Jeg ville nok ikke følt at jeg hadde tid til å sitte på gjerdet og vente på at han skulle finne ut hva han vil i et par år, for så å risikere at det blir komplisert å få barn eller at dere tilslutt allikevel går hvert til deres.

[Gjest =tentacle=]

Innser at jeg er snart 29, singel og verpesyk, og grøsser hardt.

Å kunne få en familie etterhvert er så viktig for meg at en mann som ikke hadde et mål om det samme, ville vært uaktuell. Skrekken er å oppleve det samme som min venninne; etter noen års samboerskap og forlovelse, fant typen det endelig passende å være ærlig om at han faktisk ikke så for seg å få barn i det hele tatt

Om jeg skal gi noe råd i det hele tatt, så er det å få så stor sikkerhet som du kan for at han ikke "jatter med" når du snakker om barn, mens han selv bare har en ide om at det kan bli barn "en gang" fordi han ikke har tenkt gjennom saken og bare følger strømmen, eller han utsetter å si at han ikke har et barneønske for å ikke komme på akkord med deg.

Det er jo brutalt å formidle at partneren er et middel for å få barn, mer enn et mål i seg selv, og derfor kan bli "avsagt" hvis han ikke stiller opp. Likevel tror jeg at det å ville bli forelder, eller ikke ville bli det, er et så viktig livsvalg at man må få prøve å oppfylle sine ønsker der.

Han sier jo at barn er litt fjernt for ham, og å gå fra det og til å faktisk starte et barneprosjekt som ikke kan reverseres, er en prosess. Og at han ikke vil si noe forpliktende nå, viser i hvertfall at han ikke vil gi deg tomme garantier, men venter, til han forhåpentligvis kan gi deg et ja som han vet at han står inne for. Jeg tror at mange menn ikke ser for seg barn alene, men barn som en pakkeløsning med den rette kvinnen. Og da vil han gjerne trenge mer enn et år på å føle at dette er en setting som er solid nok til å få barn i.

Jeg tror jeg ville gjort det veldig klart at å elske meg, og ikke gi meg barn, ikke kan forenes. Og gi ham ansvar for å forholde seg aktivt til det. Ikke passivt vente på at lysten skal bli overveldende mens han konsentrerer seg om alle livets andre områder, men vie spørsmålene rundt barn mer oppmerksomhet. Om, når, hvordan, med hvem, ønsker for evt tid med barn og så videre. Men jeg ville kanskje ventet med dette et halvår til, slik at dere har hatt et år som samboere. Et år sammen totalt er ikke så lenge, jeg tror ikke det ville gitt meg nok trygghet heller til å vite sikkert at forholdet var så sterkt at jeg ville ha barn med den personen. Å presse ham til å ta en avgjørelse nå, eller presse ham aktivt til å ta den avgjørelsen du vil, blir feil. Men å be ham slippe tanken om barn mer inn i bevisstheten slik at ideen etterhvert modnes eller forkastes, synes jeg må være lov.

Lykke til, uansett

[Gjest Neffi]

Så hvis jeg hadde vært i dine sko, ville nok ønsket og trangen om å få barn veid tyngre enn fine og edle "hvor bombesikre er vi på forholdet"-tanker, forutsatt at mannen er en skikkelig og ordentlig mann som jeg var sikker på vil bli en god og fornuftig far. Så jeg ville nok satt hardt mot hardt og sagt at jeg ønsket å slutte med prevansjon og begynne prøving nå, og at vi heller må revurdere forholdet hvis vi har totalt ulike ønsker og mål med forholdet. Jeg ville nok ikke følt at jeg hadde tid til å sitte på gjerdet og vente på at han skulle finne ut hva han vil i et par år, for så å risikere at det blir komplisert å få barn eller at dere tilslutt allikevel går hvert til deres. 

←

dette var godt skrevet.

Enten så satser man, eller så gjör man det ikke. Litt guts må man få etterspörre!

Satser han på deg - Er dere klare for at det skal bli dere to? Hvis ikke, hadde jeg hevet hodet höyt og sett etter en som gav meg alt jeg drömte om!

[Gjest =tentacle=]

QUOTE(Embla s @ 02.12.2006 (13:57) )

Så hvis jeg hadde vært i dine sko, ville nok ønsket og trangen om å få barn veid tyngre enn fine og edle "hvor bombesikre er vi på forholdet"-tanker, forutsatt at mannen er en skikkelig og ordentlig mann som jeg var sikker på vil bli en god og fornuftig far. Så jeg ville nok satt hardt mot hardt og sagt at jeg ønsket å slutte med prevansjon og begynne prøving nå, og at vi heller må revurdere forholdet hvis vi har totalt ulike ønsker og mål med forholdet. Jeg ville nok ikke følt at jeg hadde tid til å sitte på gjerdet og vente på at han skulle finne ut hva han vil i et par år, for så å risikere at det blir komplisert å få barn eller at dere tilslutt allikevel går hvert til deres. sjenert.gif

*

[Gjest DapperBloke]

Jeg tror selv at jeg har et veldig gammeldags forhold til denne problemstillingen. Før jeg hadde vurdert barn, så ville jeg hatt rammene som det barnet blir født inn i på plass. Selv har jeg vokst opp i et godt, trygt og stabilt familiært forhold, og dette er også noe jeg ønsker å gi til mine egne barn.

Den første tiden i et parforhold skal derfor gå med til å bygge tillit, vennskap og kjærlighet mellom meg og min partner. Forruten dette så skal de mer praktiske tingene være på plass, hva gjelder økonomi og boforhold. Jeg vil med andre ord etablere forholdet før en familieforøkelse kommer på tale.

En kvinne som behandler meg som en spermdonor kunne jeg ærlig talt ikke forholde meg til. Det å produsere et barn er noe helt annet enn å oppdra det. For meg er det viktig at oppdragelsen skjer i en familie bestående av både mor og far, og der begge er foreldre på de samme premissene. Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en plikt å gi barnet en god oppvekst.

Når jeg blander inn alt dette i forbindelse med innlegget ditt, så er det fordi at jeg oppfatter det som sterkt egoistisk. Det virker på meg som om at ditt ønske om å få barn er sterkere enn ønsket om å bygge en familie. Mitt generelle inntrykk er at barn for mange bare føyer seg inn i rekken av selvrealiserende mål her i livet, på lik linje med utdannelse, karriere og en overpriset leilighet i byen.

[Gjest =tentacle=]

Jeg tror selv at jeg har et veldig gammeldags forhold til denne problemstillingen. Før jeg hadde vurdert barn, så ville jeg hatt rammene som det barnet blir født inn i på plass. Selv har jeg vokst opp i et godt, trygt og stabilt familiært forhold, og dette er også noe jeg ønsker å gi til mine egne barn.

Den første tiden i et parforhold skal derfor gå med til å bygge tillit, vennskap og kjærlighet mellom meg og min partner. Forruten dette så skal de mer praktiske tingene være på plass, hva gjelder økonomi og boforhold. Jeg vil med andre ord etablere forholdet før en familieforøkelse kommer på tale.

En kvinne som behandler meg som en spermdonor kunne jeg ærlig talt ikke forholde meg til. Det å produsere et barn er noe helt annet enn å oppdra det. For meg er det viktig at oppdragelsen skjer i en familie bestående av både mor og far, og der begge er foreldre på de samme premissene. Det er ingen menneskerett å få barn, men det er en plikt å gi barnet en god oppvekst.

Når jeg blander inn alt dette i forbindelse med innlegget ditt, så er det fordi at jeg oppfatter det som sterkt egoistisk. Det virker på meg som om at ditt ønske om å få barn er sterkere enn ønsket om å bygge en familie. Mitt generelle inntrykk er at barn for mange bare føyer seg inn i rekken av selvrealiserende mål her i livet, på lik linje med utdannelse, karriere og en overpriset leilighet i byen.

←

Problemet er at synkende fruktbarhet med økende alder gjør at kvinner har begrenset tid på seg. Å satse lenge på en mann som viser seg å ikke ville ha barn, kan bety å miste muligheten til å få barn for alltid. Jeg synes ikke det er egoistisk å ikke ville gi opp sjansen til å skape en familie mens en kan. På et eller annet tidspunkt er det for sent for oss å få barn, uansett hvor "på plass, tillitsfullt og solid" alt rundt oss blir. Det er ingen menneskerett å ha en partner heller. Og ingen plikt å være partner for en som kan stå i veien for å få barn. Det er egoistisk å få barn, men det er også det biologiske poenget med vår eksistens. Å bare få barn hvis man er gift, bor i enebolig med hage, har gode jobber og er i akkurat den rette alderen, er unaturlig.

[Gjest Neffi]

Embla s @ 02.12.2006 (13:57)

Guts og guts.

Et evt barn fortjener vel trygghet for at foreldrene har lagt mye omtanke ned i partnervalget, slik at de har gode sjanser for å få foreldre som holder sammen, eller i det minste har stor respekt for hverandre om det skulle komme et samlivsbrudd senere?

Det er ikke gitt at en som tar betenkningstid satser mindre enn en som stuper inn i ting. Å satse er jo ikke alt, man skal følge det opp i ettertid også. Det er jo et eventuelt barns fremtid også

.

Jeg har da ikke sagt at barnet ikke fortjener en trygg oppvekst Eller foreldre som ikke respekterer hverandre.

I denne situasjon er det faktisk slik at TS ikke föler at hun har all verdens tid på seg, så om ikke mannen har den "gutsen" (Les; i denne situasjonen; ikke har bestemt seg/ikke er kapabel til å ta et valg) som trengs hadde jeg ikke ventet lenge på at han skulle bestemme seg. - For et barn trenger foreldre som önsker de velkommen. Det er TS som föler klokken tikke - så den må man nesten ta hensyn til

[Gjest Neffi]

Og dessuten vil jeg bare få kommentere at jeg ikke synes det er spesielt egoistisk å få barn

[Gjest Gjest]

Hva hvis det viste seg at mannen ikke kunne få barn, ville Bree droppet ham da? Jeg synes det blir litt feil å si at barn er en ting man ikke kan vike på. For hvis man vil dumpe mannen hvis han ikke vil ha barn så elsker man ham ikke. Og hvis man ikke elsker ham bør man ikke få barn med ham. Er nå min mening.

[Gjest Gjesta]

Hva hvis det viste seg at mannen ikke kunne få barn, ville Bree droppet ham da? Jeg synes det blir litt feil å si at barn er en ting man ikke kan vike på. For hvis man vil dumpe mannen hvis han ikke vil ha barn så elsker man ham ikke. Og hvis man ikke elsker ham bør man ikke få barn med ham. Er nå min mening.

←

Mulig det. I mine øyne er det forskjell på å dumpe en mann fordi han ikke kan få barn og å dumpe en mann fordi han ikke vil ha barn (med deg).

[comfort zone]

Klokka tikker og klokka går.

Om 2 år. hvem kan forutsi hva som skjer om 2 år? fortell ham om dine ønsker om å få barn. Hvor viktig dette er for deg.

Et av ønskene dine er å få barn. hvis han ikke kan se for seg dere med barn, kanskje du skal velge mellom en usikker barnløs tid med ham, eller prøve å finne en du kan få dine ønsker sammen med.

kanskje litt hard her. Jeg selv er lykkelig mor til 2 av verdens deiligste unger. men har 2 venninner som sitter igjen med ulykkelige forhold og barnløse, fordi mennene hele veien har vært usikre og vil vente med barn. Begge venninnene ville gladelig hvisket bort de siste årene med disse mennene og realisert drømmene om barn.

Ellers vet jeg om/og hørt om de som har lurt mannen med at ops pilla virka ikke(eks diarè, eller at kondomen sprakk). kanskje ikke å anbefale, men det er noen som realiserer drømmen om barn uten å tenke på den andre parten.

Uansett. Lykke til. håper det ordner seg for deg.

comfort zone

[Gjest Gjest]

At han ikke har tenkt så mye på det å få barn, betyr vel at han ikke er så opptatt av det, selv om du føler at du var temmelig klar på hva du ville da dere ble sammen.

Det er kanskje ikke så viktig for ham da.

Uansett, du har valgt å vente med å få barn til det begynner å haste, og selv om han vil, har du ingen garantier for at du får barn.

I stedet for å vente i to år, burde dere kanskje heller bare sette i gang?

Eller ligner du på henne du har i avatar og brukernavn, som er utrolig detaljstyrt, slik at dere ikke KAN prøve før om to år, fordi du har bestemt at det passer da?

←

Takk for hyggelig og konstruktivt svar!

For det første, jeg har ikke "valgt å vente med å få barn før det begynner å haste", det har igrunnen ikke vært noe valg, i og med at jeg ikke har funnet noen jeg kunne ønske meg å få barn med før nå. For meg er det viktig å få barn med noen som man kan se for seg å leve resten av livet med, fordi jeg ønsker at mine barn skal vokse opp med en mor og en far som bor sammen og elsker hverandre.

Og at jeg sier at jeg ønsker å snakke med min samboer om å ha barn om et par år, må da vel ikke bety at jeg er en kontrollfreak som MÅ ha alt planlagt. Det betyr bare at jeg (som han) synes at å bringe barn inn i livet vårt nå, er unødvendig tidlig. Det er hyggelig å kunne kose seg sammen noen år før man setter igang med baby-styret.

Ellers, tusen takk for gode svar.

Angående det med å dumpe han hvis han ikke kan få barn, så er det noe ganske annet. Kan gjerne adoptere om vi ikke får det til naturlig, det er ikke spermen hans jeg ønsker, men å stifte en familie sammen. Hadde jeg bare ønsket å bli mor, så tro meg, det kunne jeg klart for lenge siden.

[Gjest Gjest]

Ellers vet jeg om/og hørt om de som har lurt mannen med at ops pilla virka ikke(eks diarè, eller at kondomen sprakk). kanskje ikke å anbefale, men det er noen som realiserer drømmen om barn uten å tenke på den andre parten.

Uansett. Lykke til. håper det ordner seg for deg.

comfort zone

←

Det er noe av det mest forkastelige jeg hører om, og jeg ville aldri, ALDRI gjort noe slikt mot noen.

[Gjest =tentacle=]

Ellers vet jeg om/og hørt om de som har lurt mannen med at ops pilla virka ikke(eks diarè, eller at kondomen sprakk). kanskje ikke å anbefale, men det er noen som realiserer drømmen om barn uten å tenke på den andre parten.

Uansett. Lykke til. håper det ordner seg for deg. Happy.gif

comfort zone

*

Enig med siste gjest. Det slutter ikke å forundre meg at kvinner som normalt er lovlydige og behandler folk rundt seg på en ålreit måte, kan tillate seg å gjøre dette mot en kjæreste/samboer/mann som elsker dem og stoler på dem. Hvor mange som benytter seg av muligheten aner jeg ikke, men at det går an å si sånt mellom kvinner uten å bli sablet ned, det skjønner jeg ikke. Det må skyldes at grumsete holdninger til dette er relativt utbredt. I mine øyne blir det en form for overgrep.

(Og nei, comfort zone sier ikke at hun støtter praksisen, så dette er ikke et angrep mot henne)

[Gjest Gjest]

Det merkelige er at det ikke er noe lovforslag som beskytter menn mot å bli fedre hvis de ikke ønsker dette. Å lure partneren sin slik burde faktisk få konsekvenser mener nå jeg. Det er jo overgrep!

[Gjest Neffi]

Hva hvis det viste seg at mannen ikke kunne få barn, ville Bree droppet ham da? Jeg synes det blir litt feil å si at barn er en ting man ikke kan vike på. For hvis man vil dumpe mannen hvis han ikke vil ha barn så elsker man ham ikke. Og hvis man ikke elsker ham bør man ikke få barn med ham. Er nå min mening.

←

Man kan bli foreldre på mange måter! Man må ikke ha sex for å få barn

[Bree]

Takk for hyggelig og konstruktivt svar! 

For det første, jeg har ikke "valgt å vente med å få barn før det begynner å haste", det har igrunnen ikke vært noe valg, i og med at jeg ikke har funnet noen jeg kunne ønske meg å få barn med før nå. For meg er det viktig å få barn med noen som man kan se for seg å leve resten av livet med, fordi jeg ønsker at mine barn skal vokse opp med en mor og en far som bor sammen og elsker hverandre.

Og at jeg sier at jeg ønsker å snakke med min samboer om å ha barn om et par år, må da vel ikke bety at jeg er en kontrollfreak som MÅ ha alt planlagt. Det betyr bare at jeg (som han) synes at å bringe barn inn i livet vårt nå, er unødvendig tidlig. Det er hyggelig å kunne kose seg sammen noen år før man setter igang med baby-styret.

Ellers, tusen takk for gode svar.

Angående det med å dumpe han hvis han ikke kan få barn, så er det noe ganske annet. Kan gjerne adoptere om vi ikke får det til naturlig, det er ikke spermen hans jeg ønsker, men å stifte en familie sammen. Hadde jeg bare ønsket å bli mor, så tro meg, det kunne jeg klart for lenge siden.

←

Det er noe av det mest forkastelige jeg hører om, og jeg ville aldri, ALDRI gjort noe slikt mot noen.

←

Disse var meg (glemte visst å logge meg inn).