LEKE UTE?

[Rita]

Hei alle sammen.

Hvor flinke er barna deres til å være ute og leke?

Jeg har to barn, hhv 9 og 10 år. Jenta på ni år er glad i å være ute, mens gutten på 10 år nesten må "kastes" ut døra for i det hele tatt å få trukket litt frisk luft.

Vi bor i et strøk med masse barn, kort vei til forskjellige aktiviteter og her er det trygt i forhold til trafikk.

Det later til at dataaktiviteter er mye mer spennende og aktiviserende enn det å være ute i fysisk lek. Jeg hadde selv ikke tilbud om hverken data eller særlig fjernsyn da jeg var liten. Jeg var ute, fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Det var såvidt jeg hadde tid til å spise eller foreta nødvendig dobesøk. Mye moro og mye spennende lek. Ballspill, gjemsel, skirenn, hopprenn, klatring i trær, klatring i fjell, aking etc.

Er det ikke sånn lenger? Er barna pr i dag blitt gjort til late stuegriser? (Tar medansvar i forhold til det!!!) Må også nevne at min sønns kamerater er i samme kategori som han. Data og fjernsyn er det som teller!!

Jeg mener også at barna ikke kan forvente at voksne skal finne på alle deres aktiviteter. Det være seg ute eller inne. Er det blitt sånn at barna er blitt forvent med styrt aktivitet/lek fra de gikk i barnehagen?

Har noen av dere gjort dere noen refleksjoner om dette? Selv har jeg masse tanker rundt dette, men det hadde først vært interessant å høre deres erfaring/mening.

På forhånd tusen takk.

_________________

Rita;-)1212[ Dette Innlegg er endret av: Rita den 2002-03-25 20:02 ]

[OppNed]

Dette var da nifst likt et opplegg som jeg kjenner godt

Har selv en gutt på 10, og det har skjedd noe radikalt det siste året. Han og kompisene har blitt gradvis mer og mer opptatte av dataspill. TV-tittingen er igrunen enklere å begrense. Der har jeg satt strenge grenser. Når det gjelser dataspill (noen av disse er jo faktisk ganske kreative) så har dette kommet så bardus på meg at jeg ikke har fått summet meg helt til å sette spillereglene. Enda. Jeg vil gjerne at han skal henge godt med i dataverdenen, for alle vet at dette er et fortrinn. Han elsker å lage rare ting, fletter Words inn i andre merkelige brosjyrekreasjoner, scanner inn bilder o.l. Men som sagt å har dataspill kommet på banen i en forrykende fart.

Men ja, Rita. Dette går helt klart på bekostning av langt sunnere aktiviteter. Vi hadde jo heller ikke valgmuligheten når vi vr små. Vi SKULLE ut enten vi ville eller ei. Og når du nevner dette med aktivisering av en voksen hele tiden, så nikker jeg ivrig.

Ungene er i bhage fra de er ganske så små, og der er dagen styrt av voksne, stort sett hele tiden. Dette vil ungene automatisk bli farget av.

Jeg kjemper imot. Og har bestemt meg for at PCspill nok har kommet for å bli. Men det må reguleres. Både tider på døgnet og tidsbruken må legges opp, det ser jeg helt klart.

Når du er borte hele dagen selv, så er det vel lett å la ungene få bestemme litt vel mye av ettermiddagene. Og helgene. Litt av kunsten som foreldre er nok å tillate seg å være streng, selv om samvittigheten gnager. Jeg har lite lyst til at gutten skal bli passiv, selv om han er en liten gluping. Jeg vil gjerne dyrke den kreativiteten som han har så mye av.

Men det kan ikke automatisk bety at jeg er med på alt som skjer. De må pushes enda mer, tror jeg. Kanskje de må læres opp til aktiviteter som vi tok som en selvfølge, ikke vet jeg.

Når det gjelder minstejenta så er hun ivrig på å komme seg ut, og refererer til venninnene som stuegrisevennene sine...

Jeg prøver så langt jeg har tid å ta dem med på turer og utflukter, men jeg har et høyt ønske om å bygge opp under impulsiviteten deres slik at det faller dem naturlig å finne på ting ute, uten at jeg hele tiden må oppfordre så sterkt til det.

Så, i likhet med Rita, det kunne vært ok å høre hvordan andre tenker rundt dette. Og hvordan dere oppmuntrer ungene på en slik måte at det faktisk blir lystbetont å stikke ut en tur. Ta nå i betraktning at det er forskjell på en 5-åring og en 10-åring. Endringene kommer så fort. Før vi vet ordet av det så har vi noen tamper av noen tenåringer som synes vi er verdens teiteste, og som nekter å la seg rikke (*hjelpemeg*)

Maiken

[fia]

Hei,

selv om mine barn er mindre, så må jeg "kaste de ut" - forferdelig synes jeg. Min datter kom her en dag og proklamerte at "jeg er litt lik pappa jeg skjønner du" - "trives best i sofaen" - har dere hørt!!!!

jeg kjører hardt på hva de får lov å se på tv og hvor mye data de får spille. men det er en forferdelig utvikling ....

[nutta]

Jeg har også barn som til tider har vondt for å komme seg utendørs!Jeg er dessuten småskolelærer og ser at dette er skremmende vanlig. Barna blir fetere og mere passive jo eldre de blir. Gymtimene er for mange et ork.

Når det gjelder mine egene barn forsøker vi å være gode forbilder for dem ved å være ute samtidig med dem. kan liksom ikke vente at de skal bli fristet av å være ute hvis vi henger i sofaen selv. Dessuten er det godt for noen og enhver å komme seg litt ut.

Jeg ser også at det er avhengig av hvilke venner han har med seg hjem om de har det gøy ute eller ikke. Noen er mere kreative enn andre. derfor passer jeg på at han er jevnlig sammen med de som er glade i å være ute. Det er selvfølgelig ikke så lenge jeg kan styre vennene hans, men foreløpig fugerer det greit.

Jeg mener bestemt at det er viktig at vi har klare grenser for bruk av data og tv. Barna vet ikke sitt eget beste! Derfor må vi vise dem det både gjennom ord og handling!

[Rita]

Hei igjen alle.

Kanskje ikke så veldig mange med såpass "store" barn her. Nåvel.

Tusen takk for svar fra dere Maiken, Fia og Nutta.

Kanskje har inneaktiviteter blitt et alminnelig fenomen i denne data- og medieverden. Det er ikke ubetinget negativt, dog brukt på "riktig" måte, hva nå det måtte være.

Jeg er bare redd for barnas helse. Ikke i dag, men på sikt. Jeg har en tro på at de daglige uteaktivitetene gir gratis fysisk fostring og derved en følelse av kroppslig mestring. Jeg har en sterk følelse av at det er utrolig viktig for fremtiden.

Selvsagt er det viktig at vi foreldre går foran med et godt eksempel. Personlig bruker vi mange helger sammen til uteaktiviterer, men hverdagsaktiviteten må de styre selv. De må erfare selv, være kreativ og selv finne ut av egne grenser for fysisk mestring, uten å være avhengig av øyne fra voksenpersoner.

Personlig tror jeg det er sunt med litt skrubbsår, noen rift, litt hull i knærne og andre små spor som bærer preg av at man har utfordret. Det kan være sunt å slå seg litt. Jeg kan faktisk ikke huske at min sønn har kommet hjem med hverken kropp eller klær som bærer preg av å ha utfordret. Da ser jeg selvsagt bort fra perioden i sandkassen.

Grunnen er sannsynligvis at han leker og utfodrer for lite. Det er mye mer behagelig å bruke fritiden foran PC'n. Joda, det er spennende. Masse kreative spill. Gutten er jo fullstendig oppdatert. Det er flott. Det vil han sannsynligvis få bruk for.

Okey, jeg setter grenser. Jeg pusher dem ut. Han og hele kompisbølingen. Jækk!! -"Det er ikke noe å finne på ute!!!" -"Joda, dere finner på noe!" Hele bølingkroppen går i sirup. Ut skal dem, uansett. Ut å bli svett!

De få gangene de er ute noen timer ad gangen, så er de jo egentlig verdens mest lykkelige barn. Når kinnene er røde og hjertet slår litt raskere av fysisk anstrengelse, så har jo barna det utrolig godt. De forstår det bare ikke selv. Så da må jeg ta et voksenansvar. Nettopp fordi det for min sønn og hans kompiser, ikke er en selvfølge at de skal leke ute.

Det hender ofte at jeg også undrer meg på hvordan det skal gå både mentalt og fysisk med barn som er såvidt lite fysisk aktive? Henger ikke dette ganske nøye sammen? Får man ikke utfordret både sinne, frustrasjon, og andre mentale kontrollmekanismer under fysisk lek?

Selv føler jeg at jeg har fått utrolig mye gratis, nettopp fordi jeg var fysisk veldig aktiv som både barn og ungdom. 12