Religion - den egentlige anakronismen?

[Gjest kenneth]

Begrepet anakronisme benyttes mest i.f.m. kongehuset. For meg er religion også et avlegs konsept, som jeg i stor grad mener tilhører en tidsepoke vi ikke lenger befinner oss i.

Kirken i Norge fremstår i stor grad som en tradisjonell institusjon, fremfor en basert på faktisk religiøsitet. Både dåp, konfirmasjon og bryllup er ritualer og tradisjoner som i kirkelig forstand (i stor grad) er utgått på dato.

Jeg savner at avskaffelsen av religion settes på dagsorden. Dette er naturlig nok et langsiktig prosjekt, men jeg synes vi bør begynne. Prosessen har jo strengt tatt begynt, i den forstand at vi er ganske så sekulære, men "konseptet" henger igjen i større grad enn hva andel troende skulle tilsi. Det snakkes stadig om at Kirken må tilpasse seg samfunnet for øvrig, men det er jo et tegn på at den faktisk har utgått på dato.

Når kristne uttaler seg negativt om homofile, er det ikke religionen det er noe feil med - men de som står for slike holdninger. Og da må Kirken tilpasse seg. Liberale prester fremheves som moderne og (politisk) "korrekte", mens de gammelmodige og tradisjonelle blir uglesett.

Religionen har noen skyggesider som jeg mener veier tungt i.f.t. dette. Den fungerer bl.a. som styrings- og manipuleringsverktøy overfor svake sjeler, og eksemplene er mange. Når det gjelder de gode verdiene, så har heller ikke Kirken patent på disse.

Jeg er ikke blind for de gode og myke verdiene som Kirken formidler, men jeg ser ikke den naturlige koblingen mellom disse og religionen for øvrig.

[Tabris]

Du sier "avskaffe religionen", men utfra innlegget ditt virker det som om det er statsreligionen du vil til livs? I så tilfelle er jeg enig, jeg mener man bør skille kirke og stat, men jeg ønsker ikke å bo i et samfunn med religionsforbud, det minner meg for mye om en kommunisme. Jeg mener individets frihet er veldig viktig, og man må få lov til å tro på hva man vil. Og når man kan tro på hva man vil, så faller det seg også naturlig at man etterhvert organiserer seg med kirker, templer, bedehus osv.

At man ikke skal få statstøtte blir en annen debatt. Så jeg er litt usikker på hva det egentlig er du vil avskaffe? Statsstøtte eller religionsfrihet?

[Gjest kenneth]

Du sier "avskaffe religionen", men utfra innlegget ditt virker det som om det er statsreligionen du vil til livs? I så tilfelle er jeg enig, jeg mener man bør skille kirke og stat, men jeg ønsker ikke å bo i et samfunn med religionsforbud, det minner meg for mye om en kommunisme. Jeg mener individets frihet er veldig viktig, og man må få lov til å tro på hva man vil. Og når man kan tro på hva man vil, så faller det seg også naturlig at man etterhvert organiserer seg med kirker, templer, bedehus osv.

At man ikke skal få statstøtte blir en annen debatt. Så jeg er litt usikker på hva det egentlig er du vil avskaffe? Statsstøtte eller religionsfrihet?

←

Tja. Jeg ble litt usikker på hva jeg selv mener

Min vinkling var vel mer av generell art. Jeg ønsker en debatt om religion som "konsept", uavhengig av Stat/Kirke-debatten, selv om det temaet selvsagt ikke er irrelevant.

Jeg mener at religion rett og slett ikke lenger er en naturlig ingrediens i Norge, og undres på om den noensinne vil dø helt ut. Den er, som hevdet, ikke lenger representativ for folket, og overlever i mine øyne kun fordi den er såpass innarbeidet som institusjon og tradisjon.

Jeg vil ikke avskaffe religionsfriheten, men religionen i seg selv. Jeg mener den er en krampeaktig anakronisme.

[Tabris]

Jeg har selv overhodet ikke sansen for de som (mis)bruker religionen i tradisjonens navn, men vet ikke helt hvordan man skal få til en slik "avskaffing" i praksis, når du ikke ønsker religionsforbud. Kirken blir jo nå mer og mer utvannet, noe som tradisjonsbruken har noe av skylden for, så det er godt mulig den går den veien av seg selv.

Men religion i seg selv mener jeg er høyst levende, og har vært og er en såpass naturlig del av mennesket selv at jeg kan ikke se for meg hvordan vi skal kunne bevisst avskaffe det. Jeg ser heller ikke formålet med det. Selv om samfunnet i dag ikke akkurat oppmuntrer til dypsindige, spirituelle tanker og opplevelser, så betyr ikke det at mange ikke har det, eller har en del av noe religiøst. At du trådstarter anser religionen for ikke lenger å ha en funksjon er langt fra god nok grunn til å foreta seg noe spesielt.

Religionen i dag er høyst levende i de fleste steder i verden. At kirken i Norge (og kanskje andre steder også) blir utvannet bl.a pga tradisjonsbruk er en helt annen debatt, og der er jeg helt enig.

[Gjest Ulva35]

Har ikke hørt maken til tull. Man kan da ikke avskaffe folks tro ved lov

Om du tror eller ikke er en privat sak og ingen kan bestemme om du skal tro eller ikke.

Dette ser jeg på som et ønske om å avkristne Norge og det gjør meg

[Gjest kenneth]

Har ikke hørt maken til tull.  Man kan da ikke avskaffe folks tro ved lov

Om du tror eller ikke er en privat sak og ingen kan bestemme om du skal tro eller ikke.

Dette ser jeg på som et ønske om å avkristne Norge og det gjør meg

←

Ingen har hevdet at religionen skal avskaffes ved lov. Du kan selvsagt tro (på) hva du vil for meg, men hvis religionen dør ut, vil jo også din tro sannsynligvis gå samme veien. Å bli sur fordi jeg ønsker å avkristne Norge må du få lov til.

[Gjest kenneth]

Jeg har selv overhodet ikke sansen for de som (mis)bruker religionen i tradisjonens navn, men vet ikke helt hvordan man skal få til en slik "avskaffing" i praksis, når du ikke ønsker religionsforbud.(...)

Ikke jeg heller. Forslag mottas med takk

Men religion i seg selv mener jeg er høyst levende, og har vært og er en såpass naturlig del av mennesket selv at jeg kan ikke se for meg hvordan vi skal kunne bevisst avskaffe det. Jeg ser heller ikke formålet med det. Selv om samfunnet i dag ikke akkurat oppmuntrer til dypsindige, spirituelle tanker og opplevelser, så betyr ikke det at mange ikke har det, eller har en del av noe religiøst. At du trådstarter anser religionen for ikke lenger å ha en funksjon er langt fra god nok grunn til å foreta seg noe spesielt.

Jeg mener at Kirken forsåvidt er levende - via de ritualer og handlinger den foretar seg, men religionen mener jeg i stor grad har utspilt sin rolle. Kirken er en naturlig institusjon i samfunnet - ikke p.g.a. religionen den er tuftet på - men p.g.a. tradisjonen.

Jeg understreker at jeg ikke har noen klare forslag til hvordan vi skal oppnå 100% sekularitet, men jeg synes temaet er interessant.

[Tabris]

Og jeg mener omvendt - jeg anser kirken som nærmest død, mens religionen er veldig levende.

Og når jeg sier "religion", så betyr det "religion" - kristendommen har ikke monopol på å være en religion.

Selv om man skiller kirke og stat, og kanskje i en fjern fremtid til og med "avskaffer" kirkene og menighetene i Norge, så vil nok ikke religiøsiteten forsvinne av den grunn. Den vil bare gi seg utløp i nye former. Slik har det alltid vært i menneskenes historie.

[Gjest Bellatrix]

religionen mener jeg i stor grad har utspilt sin rolle.

←

Selv om religion ikke er viktig for deg er den det for mange andre.

[Gjest Vilja :-)]

Tro/religion er jo et filosofisk og eksistensielt orientert forhold, og en del av menneskearven, som vi har båret med oss fra dag èn, så og si. Jeg anser det som totalt utopisk at religion og tro noensinne skal kunne avskaffes. Tro tjener en funksjon for mennesket, selv de som ikke vedkjenner seg noen bestemt religon, har et privat trosfundament. Det er alltid noe å tro på. Religion beskjeftiger seg med de store spørsmålene i livet, spørsmål som alle har et behov for å finne et svar på, som gir mening for den enkelte. Rammer og riter rundt troen, selve religionsutøvelsen, er også en "nødvendighet" for mennesket; hadde ritualene blitt avskaffet "ved lov" ville vi ha innført de på nytt. Mange, (de fleste?) nordmenn har idag et løst forhold til kirken; ritualene står tilsynelatende sterkere enn troen og refleksjonene over hvorfor det er blitt slik er det kanskje også så som så med. Det er vel en konsekvens av det individualiserte samfunn. Men Vesten er likevel i mindretall idag. I alle andre verdensdeler er religion en drivende faktor for menneskene. Vestlige mennesker bruker kanskje kirken og de tradisjonelle ritualene først og fremst fordi det gir en "ramme" rundt en ellers ganske flytende tilværelse? Èn teori. Jeg tror uansett de fleste har sin "ledestjerne" hva gjelder tro/livssyn/religion. Vi opponerer mot kristendommen, men det er ikke dermed sagt at vi er ikke-religiøse.

Jeg ønsker et samfunn hvor statsreligioner ikke lenger eksisterer, sånn sett har religionen utspilt sin rolle, i mine øyne. Ift. sin dominerende status i samfunnslivet med dertilhørende påprakking av kristendommen på norske borgere som et "ideal". Er man humanetiker idag blir man fortsatt, av staten, regnet som avviker. Jmf. kristendommen som statsreligion. Egil Svartdahl har sitt program på tv på søndagene, "hviledagen", i kristen regi. Skal man få kunnskap om andre trosretninger/livssyn må man bedrive oppsøkende virksomhet. Skolene har dog komme mer på bane her med å avskaffe kristendomsfaget.

Du skriver at "kirken er en naturlig institusjon i samfunnet, pga. dens tradisjoner", mens religionen ikke skulle være naturlig i samfunnet (?). Dette finner jeg meget pussig, da det jo er menneskets tros/religions-behov som gav grobunn for kirken i utgangspunktet. Uavhengig av kirkens historie som tidligere makthavende institusjon, så hadde kirken aldri fått såpass solid fotfeste om ikke behovet for å ha en kirke var der i utgangspunktet (dvs. kirken som arena for å utøve sin religion).

[Gjest kenneth]

Selv om religion ikke er viktig for deg er den det for mange andre.

←

Joda, men hvis du trekker fra all ikke-religiøs bruk av kirken (som f.eks. å gifte seg kirkelig uten å være troende), så tror jeg ikke andelen står i stil med det tradisjonelle omfanget for øvrig.

Vi nærmer oss jul, men hvor mange ser på jula som en kristen høytid? For meg er 99% av gevinsten relatert til at jeg har fri. (Skulle jeg velge mellom et sekulært Norge uten høytids-fri, og et kristent Norge med slike ferier, så hadde jeg nok landet på sistnevnte )

[Gjest kenneth]

(...)Jeg ønsker et samfunn hvor statsreligioner ikke lenger eksisterer, sånn sett har religionen utspilt sin rolle, i mine øyne. Ift. sin dominerende status i samfunnslivet med dertilhørende påprakking av kristendommen på norske borgere som et "ideal". Er man humanetiker idag blir man fortsatt, av staten, regnet som avviker. Jmf. kristendommen som statsreligion. Egil Svartdahl har sitt program på tv på søndagene, "hviledagen", i kristen regi. Skal man få kunnskap om andre trosretninger/livssyn må man bedrive oppsøkende virksomhet. Skolene har dog komme mer på bane her med å avskaffe kristendomsfaget.

Ting tyder på at mange folk har behov for å tilhøre et fellesskap i større grad enn meg. Jeg har nemlig stusset på hvorfor folk f.eks. enten er medlem i Statskirken eller er med i eksempelvis Humanetisk forbund. Hvorfor må man tilhøre et slikt fellesskap?

Når det gjelder Svartdahl, så har jeg sett litt (ikke mye) på programmene hans. Han fremstår jo for meg som en relativt åpen og tolerant person, og jeg synes det er behagelig å se på sånn "slow-TV", som gir tid til ettertanke. De gangene jeg har sett på, kan jeg ikke huske at det kristne budskapet har vært nevneverdig tilstede. Han er jo en god lytter, og jeg synes det er flott med de verdiene han står for. Men jeg tenker som så at kirken har jo ikke monopol på disse verdiene. For meg har nestekjærlighet og de andre gode verdiene ikke noe med religion å gjøre.

Du skriver at "kirken er en naturlig institusjon i samfunnet, pga. dens tradisjoner", mens religionen ikke skulle være naturlig i samfunnet (?). Dette finner jeg meget pussig, da det jo er menneskets tros/religions-behov som gav grobunn for kirken i utgangspunktet. Uavhengig av kirkens historie som tidligere makthavende institusjon, så hadde kirken aldri fått såpass solid fotfeste om ikke behovet for å ha en kirke var der i utgangspunktet (dvs. kirken som arena for å utøve sin religion).

←

Det jeg mener er at kirken er mer naturlig enn religionen. Altså, det er jo mange u-kristne som gifter seg i kirken. Med andre ord er kirken mer tradisjonell enn religiøs - for folk flest.

Religion er jo et vidtspennende begrep, og jeg forenkler det kanskje litt vel mye da jeg tenker utelukkende på å enten tro på Gud eller ei. Jeg vil våge den påstanden at det for flertallet ikke er naturlig å tro på en gud. Det hører til en annen tidsepoke. Derav "ikke naturlig" (anno 2006).

Blir jo litt forenklet dette her, men jeg håper det er noenlunde forståelig.

[Tabris]

Jeg er dypt uenig i din påstand om at det "ikke er naturlig å tro på Gud anno 2006". Hva bygger du noe slikt på? Og hva legger du i begrepet "naturlig"? Religion er fortsatt såpass utbredt at det kan ikke være snakk om at det ikke er "naturlig". Skal vi bruke et såpass upresis begrep, så vil jeg heller si at det overfladiske, egoistiske, lite reflekterte og sekulariserte samfunnet vi lever i i dag er mye mer "unaturlig" enn religiøsiteten. Det blir feil å basere sin mening om religion på den sekulariserte kirken i Norge.

Det er altså ikke religion eller religiøsitet generelt du snakker om, det er kristendommen i Norge du vil til livs? Fordi det finnes som sagt mange flere religioner enn kristendommen, også i Norge.

[Gjest kenneth]

Jeg er dypt uenig i din påstand om at det "ikke er naturlig å tro på Gud anno 2006". Hva bygger du noe slikt på? Og hva legger du i begrepet "naturlig"? Religion er fortsatt såpass utbredt at det kan ikke være snakk om at det ikke er "naturlig". Skal vi bruke et såpass upresis begrep, så vil jeg heller si at det overfladiske, egoistiske, lite reflekterte og sekulariserte samfunnet vi lever i i dag er mye mer "unaturlig" enn religiøsiteten. Det blir feil å basere sin mening om religion på den sekulariserte kirken i Norge.

Det er altså ikke religion eller religiøsitet generelt du snakker om, det er kristendommen i Norge du vil til livs? Fordi det finnes som sagt mange flere religioner enn kristendommen, også i Norge.

←

Joda, jeg skjønner at begrepene kan bli litt upresise. Jeg søkte litt på nettet, og fant blant annet denne artikkelen. Hvis vi tar utgangspunkt i dette, utgjør jo 1 av 3 nordmenn faktisk ganske så mange mennesker. Det finnes sikkert andre kilder som viser andre tall og. I.o.m. at det å være kristen er et såpass ullent begrep, er det jo også umulig å finne et korrekt antall. Basert på medlemskap i kirken, er vi jo faktisk ganske så kristne, osv.

Jeg mener også at det å være overfladisk, egoistisk og lite reflektert ikke har noe med religion å gjøre, i den forstand at man godt kan score høyt på disse og samtidig være en kristen, og omvendt.

Ja, det var kristendommen i Norge jeg hadde i tankene, men det gjelder naturlig nok enhver religion for øvrig.

Hvis vi ser for oss et samfunn helt blottet for religiøs tro (hva nå det enn måtte bety), hvordan ville det sett ut?

[Tabris]

Men hva mener du med at det er "unaturlig"? Å være religiøs eller ikke er like naturlig begge deler, siden mennesket faktisk er i stand til dem begge.

Jeg mener det er viktig å skille kirke og stat. Dermed så kan staten bli mer religionsfri, og kirken kan få gå den retning den selv vil, uten å måtte ta så mye hensyn til det almenne og statlige. Det hadde nok selvsagt ført til at antall medlemmer sank drastisk, men det hadde i så fall vært et mer reelt tall.

Jeg klarer ikke se for meg en stat uten religion eller religiøsitet, siden jeg anerkjenner en åndelig del i hvert menneske.

Hvorfor ønsker du en ikke-religiøs stat? Eller ønsker du et ikke-kristent Norge? Men ikke med tvang og forbud? Det hadde vært litt enklere å diskutere hvis du kunne utdype hva du faktisk mente med noen argumenter.

[Gjest kenneth]

Men hva mener du med at det er "unaturlig"? Å være religiøs eller ikke er like naturlig begge deler, siden mennesket faktisk er i stand til dem begge.

Jeg mener det er viktig å skille kirke og stat. Dermed så kan staten bli mer religionsfri, og kirken kan få gå den retning den selv vil, uten å måtte ta så mye hensyn til det almenne og statlige. Det hadde nok selvsagt ført til at antall medlemmer sank drastisk, men det hadde i så fall vært et mer reelt tall.

Jeg klarer ikke se for meg en stat uten religion eller religiøsitet, siden jeg anerkjenner en åndelig del i hvert menneske.

Hvorfor ønsker du en ikke-religiøs stat? Eller ønsker du et ikke-kristent Norge? Men ikke med tvang og forbud? Det hadde vært litt enklere å diskutere hvis du kunne utdype hva du faktisk mente med noen argumenter.

←

Unaturlig: Jeg skjønner at dette ordet blir diffust. Det jeg mener med unaturlig er at jeg tror majoriteten av nordmenn ikke tror på en gud. Hvis man ikke tror på en gud, er religionen ikke "legitim". Vi har sluttet å tro på at folk som flyter på vannet er hekser, men hvorfor overlever troen på en gud? Jeg tror noe av årsaken er at den går i arv. I tillegg er den såpass sterkt innarbeidet og stor som institusjon at den overlever delvis p.g.a. at dette. Gudstroen er allikevel dalende. Hvorfor? Jeg tviler på at det skyldes at vi har blitt overfladiske, egoistiske osv. Så kan man hevde at gudstro er naturlig fordi vi er i stand til å være troende. Et litt banalt eksempel: Mange vil si det er unaturlig å være pedofil eller gå god for dyre-sex og - selv om det er mange som er (i stand til det) det.

Jeg ønsker en ikke-religiøs stat og et ikke-kristent Norge. Argumentene er i hovedsak basert på det jeg nevner innledningsvis - at religionen fungerer som et styringsverktøy i.f.t. svake individer. Ta ordet "sekt" for eksempel. Er det positivt eller negativt ladet? Jeg tror veldig mange mener sistnevnte. Hvorfor?

Hva er bakgrunnen for forslaget om å skille stat og kirke? Er det fordi kirken er religionsspesifikk, på en slik måte at den indirekte diskriminerer andre religioner? (Jeg spør). Og hvorfor er religionen på retur i Norge? Det må jo være et tegn i tiden?

La oss tenke oss et samfunn kjemisk fritt for religion. Hvordan ser det samfunnet ut? Hva forsaker vi?

Selvsagt ønsker jeg ikke forbud, men jeg ønsker en fortgang i prosessen. Det eneste middelet jeg har i den sammenheng, er jo å ta debatten.

(For øvrig blir det litt komisk å skrive "jeg tror..." i mine postulater )

[Tabris]

Det virker for meg som om din mening er basert på et veldig forenklet bilde av virkeligheten. Det finnes definitivt negative sider ved religionsutøvelse, på samme måte som det finnes negative sider ved hundehold, reklame, konkurranseidrett osv. Jeg synes ikke det er riktig å ønske å fjerne eller avskaffe noe bare fordi det finnes negative sider ved det, da bør man heller tenke mer over hvordan man kan jobbe for å få de negative sidene redusert eller avskaffet. For det finnes også mange positive sider med religion, på samme måte som det finnes positive sider ved hundehold, reklame, konkurranseidrett osv...

[Gjest Vilja :-)]

Ting tyder på at mange folk har behov for å tilhøre et fellesskap i større grad enn meg. Jeg har nemlig stusset på hvorfor folk f.eks. enten er medlem i Statskirken eller er med i eksempelvis Humanetisk forbund. Hvorfor må man tilhøre et slikt fellesskap?

Kan komme med min tolkning av hvorfor det er sånn. Om man vedkjenner seg budskapet/innholdet til en religiøs/filosofisk retning er det vel nærliggende å søke sammen med andre som deler samme syn som en selv, jmfr. menneskets behov for å tilhøre grupper vi kan identifisere oss med. Videre er det gjennom å gjøre seg kjent med religionens program at man har funnet frem til hvorvidt man er enig/uenig i budskapet, og da er det ikke så enkelt å bare støtte seg opp til dette budskapet uten også å melde seg inn. Å si at jeg er enig i alt kristendommen står for, både prinsippet om nestekjærlighet, det som står i bibelen, Gud og Jesus. uten å være medlem av statskirken, det ville kanskje ha blitt oppfattet som motstridende kognisjoner? Kontrasten mellom å tro på noe, men ikke vedkjenne seg det nok til å ta skrittet ut og offentliggjøre det?

Tross alt definerer vi oss i stor grad ut ifra de gruppene vi tilhører. Samfunnet setter dessuten likhetstegn mellom engasjement (dvs. innmelding, oppmøte osv) og seriøsitet. Vi rakker jo ned på statskirke-medlemmer som aldri går i kirka og antar at disse ikke vedkjenner seg hele budskapet til kristendommen, kun tradisjonene og ritene. Ved å melde seg inn i noe vises det at man har tatt et standpunkt, enten for seg selv eller for andre/samfunnet. Bare det å melde seg ut av statskirken og _ikke_ stå oppført som medlem i noe trossamfunn innebærer at man har tatt et standpunkt og tilhører en gruppe av "tvilere"/"benektere" eller de som gir blaffen. Da jeg meldte meg ut av statskirken tenkte jeg at dette var noe jeg gjorde for eget vedkommende. Men faktum er også at jeg nå tilhører en gruppe som har meldt meg ut av statskirken, med de implikasjoner det får ift. at gruppen med utmeldere stadig øker i omfang.

Hvis det f.eks. hadde vært likegyldig for deg om du tilhørte en gruppe eller ikke, hadde det vel vært ett fett om du fortsatt stod oppført i statskirka. Da hadde du primært vektlagt dine egne tanker/følelser rundt religionen, og ikke de ytre rammer, som f.eks. medlemskap. Men det oppstår en motsetning; å stå oppført i en menighet man ikke deler troen til. Det vil de færreste vedkjenne seg. Ergo må dette innebærer at det faktisk har en viss relevans for oss å tilhøre en gruppe. Når da endel nordmenn ikke regner seg som fullblods kristne (rettere sagt tvilere), men likevel ikke tar seg bryet med å melde seg ut av den norske kirke, er det vel et resultat av at religion ikke er noe de prioriterer, i de ytre rammer. Men spør du disse om hva de tror på, så vil de fleste avdekke at de har gjort seg endel refleksjoner om temaet. Så det å tro forutsetter ikke medlemskap i en gruppe, men for mange blir medlemsskapet et viktig statement om at man har tatt et endelig valg.

[Gjest Vilja :-)]

Religion er jo et vidtspennende begrep, og jeg forenkler det kanskje litt vel mye da jeg tenker utelukkende på å enten tro på Gud eller ei. Jeg vil våge den påstanden at det for flertallet ikke er naturlig å tro på en gud. Det hører til en annen tidsepoke. Derav "ikke naturlig" (anno 2006).

Jeg forstår ikke helt hvordan du ressonerer når du påstår at det å tro på en gud tilhører en annen epoke. Kanskje den kristne Guden er på vei "ut", men det guddommelige er da høyst potent. Vi blir nok aldri ferdige med dualismedebatten uansett vitenskapens framskritt, og sjelens eksistens er for mange folkeslag nært forankret i det guddommelige/uforklarlige. I en ikke så alt for gammel undersøkelse ble det også stadfestet at over 80% av et representativt utvalg av nordmenn tenker seg at sjelen er relatert til noe mektigere, utenfor en selv. Altså at sjelen har en forankring i en kraft som er noe kvalitativt forskjellig fra den fysiske virkeligheten vi opplever i det daglige. Denne troen på en større kraft/universell kraft, kall det gjerne det allmektige (folk flest snakker om enten det overnaturlige eller guddommelige i denne sammenheng) er meget sterkt fundamentert i menneskesinnet. Men som tidligere påpekt har Vesten gjennomgått en utvikling hvor mennesket i de ytre rammer skal realisere seg selv og være sin egen "herre". Dette ytre idealet stemmer ikke alltid overens med de indre behov for å finne forklaringsmodeller utenfor en selv. Vi vet veldig godt at vi ikke strekker til, når alt kommer til alt. Selv en humanist vedkjenner seg menneskets begrensninger, gitt universelle rammer. Mange mennesker har et sårt behov for å tro på noe som er større enn de selv. Sånn har det alltid vært, og jeg formoder at det vil fortsette i samme tralten så lenge vår art eksisterer.

[Gjest kenneth]

(...)Hvis det f.eks. hadde vært likegyldig for deg om du tilhørte en gruppe eller ikke, hadde det vel vært ett fett om du fortsatt stod oppført i statskirka. Da hadde du primært vektlagt dine egne tanker/følelser rundt religionen, og ikke de ytre rammer, som f.eks. medlemskap. Men det oppstår en motsetning; å stå oppført i en menighet man ikke deler troen til. Det vil de færreste vedkjenne seg. Ergo må dette innebærer at det faktisk har en viss relevans for oss å tilhøre en gruppe. Når da endel nordmenn ikke regner seg som fullblods kristne (rettere sagt tvilere), men likevel ikke tar seg bryet med å melde seg ut av den norske kirke, er det vel et resultat av at religion ikke er noe de prioriterer, i de ytre rammer. Men spør du disse om hva de tror på, så vil de fleste avdekke at de har gjort seg endel refleksjoner om temaet. Så det å tro forutsetter ikke medlemskap i en gruppe, men for mange blir medlemsskapet et viktig statement om at man har tatt et endelig valg.

←

Gruppetilhørighet skal man ikke kimse av nei. Når det gjelder medlemskap i statskirken og det at folk er medlem på tross av sin ateisme, så skyldes nok dette at folk flest ikke føler det har så mye å si om de er medlemmer eller ei. De behøver ikke vedkjenne seg misforholdet mellom medlemskapet og sin manglende tro. Jeg tror medlemskapet er mer basert på "why bother?"-holdning, samt at det er mange som tross alt akter å benytte de kirkelige ritualene. Jeg er usikker på hvor dype refleksjoner folk gjør seg rundt sitt medlemskap i kirken. Jeg mistenker majoriteten for å være langt mer praktisk enn filosofisk anlagt.

Min utmelding vil jeg ikke påstå var grupperelatert, men basert på ren og skjær ateisme. Det føltes helt feil å være medlem. Derfor var det ikke ett fett. Du kan si jeg meldte meg ut av en gruppe, men jeg meldte meg ikke inn i en ny (selv om ikke-medlemmene selvsagt er en kategori).