Hvis barna vil flytte

[Lizzee]

Til dere som er aleneforeldre og har hovedomsorgen:

Hvordan hadde du reagert om barnet/barna dine hadde kommet og fortalt at de heller ville bo hos far (eller mor dersom du er far som har hovedomsorgen), enn hos deg? Og bare være hos deg annenhver helg osv....? Hvordan hadde du taklet det?

[Gjest Seeker]

Jeg ville syntes at det var en kjempegod ide. Det er faktisk hans tur nå. Det er selvfølgelig en viktig detalj at ungene mine er ganske store nå. Men da de var yngre og yngsten "truet" med å flytte til pappa, da sa jeg, gjør for all del det. De har vokst fra ønsket nå etter at far har valgt å være fraværende noen år. De hadde slett ikke hatt vondt av å erfare at også far ville satt grenser om de bodde under samme tak.

[Gjest Turi]

Kommer an på barnas alder, grunnen til at de vil det, hvordan den andre er (dvs. er han ansvarlig som forelder), hvor langt unna han bor, om de må bytte skole, om de har gode eller dårlige venner de kan beholde/miste, om man har et avklart forhold til exen så man kan snakke sammen m.m.m.

[Gjest gjesta]

Kommer an på barnas alder, grunnen til at de vil det, hvordan den andre er (dvs. er han ansvarlig som forelder), hvor langt unna han bor, om de må bytte skole, om de har gode eller dårlige venner de kan beholde/miste, om man har et avklart forhold til exen så man kan snakke sammen m.m.m.

←

Må si meg enig med det Sissan skriver.

Det er ikke enten ja eller nei, men man må se på ulike ting.

Sånn personlig så hadde jeg ikke likt det, men det har noe med faren å gjøre. Hadde han vært egnet etter min oppfatning så hadde det nok vært greit. Må jo innrømme at jeg har tenkt tanken da jeg har vært ekstra sliten. Nå vet jeg også at faren overhode ikke er interessert i den daglige omsorgen eller en 50/50-løsning.

[Gjest gjesta]

Kommer an på barnas alder, grunnen til at de vil det, hvordan den andre er (dvs. er han ansvarlig som forelder), hvor langt unna han bor, om de må bytte skole, om de har gode eller dårlige venner de kan beholde/miste, om man har et avklart forhold til exen så man kan snakke sammen m.m.m.

←

Jepp.

[Gjest Mayamor]

Dette har skjedd oss og vi har vært i begge leirer:

1. Samboers datter (da 11,5 år) ville flytte til oss. Vi har ikke lokket og luret, men jenten kom fram til dette selv. Mor stilte seg negativt, men etter mye mas fra jenten gav hun seg på et par økonomiske betingelser. Vi gav etter fordi jenten ville så inderlig til oss. Nå - litt over1 år senere - vil mor ha jenten tilbake. Jenten vil fortsette å bo her. Mor sinna. Vi ender opp i retten til slutt desverre - venter på neste skritt fra jentas mor. Samboer ble veldig glad da jenten ville flytte hit. Brødrene hennes forstår det selv om de savner søsteren sin. De ser hverandre 3 av 4 helger + hele sommeren, vinterferien, høstferien, påske, jul, nyttår og andre langhelger. Nå nærmer jenten seg 13 år og er klar over at hennes ønske blir lagt vekt på i rettsaken. Det er godt for henne å vite. Hun er jo like glad i mamma som pappa, det er bare det at hun har det bedre her av grunner som ikke har noe med mor eller far å gjøre.

1. Min sønn ville bo 50% hos faren sin. Dette har far og vi blitt enige om var i orden. Jeg synes det er helt greit at gutten bor hos far en uke og her en uke. Vil han flytte til far og bare komme hit på vanlig samvær får han lov til det. Faren er en god far og jeg er en god mor. Vi har gutten bare til låns mens vi begge gjør ham til et selvstendig menneske i stand til å klare voksenlivet...

Men jeg skjønner at dette kan være sårt.

Men min mening er at mitt savn - det er mitt problem! Ikke barnets!

Har en en åpen og god dialog og klarer å se forbi en selv, ender det opp godt.

Men selvsagt mener jeg at da må mor/far være skikket til å være en omsorgsperson.

Er en alkoholiker, narkoman, psykisk nedbrutt eller andre grunner til å ikke være i stand til å ta seg av et barn - da ville jeg vært vanskelig. Ikke for å straffe eksen - men for å ta vare på barnet!

[Gjest Seeker]

Nei jeg ville nok ikke latt ungene flytte til en far som har vært fraværende noen år. Det er vel som en over her sier. Når man er ekstra sliten så tenker man tanken. En annen ting er at jeg ikke ville nektet ungene kontakt med faren sin. Det er tross alt pappa og vil alltid være det.

I utgangspunktet foreslo jeg en 50-50 deling fordi han uttrykte at han ville savne dem da vi var til megling. Han avslo tilbudet og gikk med på annen hver helg. Etter et par år gikk fordelingen over til å være 100-0.

Hadde han vært en engasjert far for ungene sine den gangen vi var sammen ville jeg aldri ha brutt ut. Her stiller ungene alltid i første rekke. Hvorfor få barn om man ikke er villig til å ta ansvaret?

[Far til 2]

Jeg er i den situasjon at barna ønsket å flytte til meg, noe de også gjorde (selv om de offisielt har adressen hos moren). Nå forsøker jeg å rette opp noen av de forestillingene de har om moren og hennes situasjon, noe som KAN medføre at de bor ca 50/50 hos hver av oss. Det er bare noen minutters spasertur mellom boligene.

Hvis barna ønsker å bo mer hos moren samtidig med at de problemene som evt har vært er borte, er jeg den første til å bifalle dette. Det er tungt naturligvis, men det var sikkert like tungt for moren når de flyttet hit.

En 50/50 situasjon gjør at barna får 2 opplagte foreldre, som har nok overskudd til å prioritere barna og deres behov i nesten enhver anledning. Samtidig gir det oss som foreldre unike muligheter mht fritid og ha et liv utenom ungene.

Barn utvikler seg, noe som noen ganger gir seg utslag i at de ønsker endringer mht bosituasjonen. Dette må vi som oftest akseptere, og jeg tror vi vil få tilbake langt mer fornøyde barn om vi aksepterer at også de har ønsker som bør la seg gjennomføre.

Min mor aksepterte felles omsorg for min søster og meg. Det har hun fått igjen med renter, både i form av respekt og kjærlighet. Hun angrer ikke et sekund sier hun (selv om savnet var tungt til tider).

[Gjest Mayamor]

Min mor aksepterte felles omsorg for min søster og meg. Det har hun fått igjen med renter, både i form av respekt og kjærlighet. Hun angrer ikke et sekund sier hun (selv om savnet var tungt til tider).

←

Savnet var tungt - men det var mors problem som hun selv måtte håndtere. Og som du sier at hun gjorde. Da gjør mor og far det beste for sine barn. Intet er bedre enn det.