Hjertesukk fra en mamma

[Gjest Gjest]

Det er like vondt hver eneste gang.

Jeg setter opp et tappert og muntert ansikt, "i morgen skal du til pappa! "

Barnet er godt fornøyd med det, han er jo så glad i Pappaen sin, og de har det så fint.

Men jeg er mamma i hjertet mitt hele tiden, selv om jeg bare får ha solstrålen min hos meg halvparten av tiden. Og hjertet mitt gråter hver eneste gang jeg har levert han fra meg. Trodde det skulle bli bedre med tiden, men det blir nesten bare verre. Og hva tenker han? Hva tenker et lite hode som må ta farvel med en av foreldrene sine hver eneste uke? Tilsynelatende har han det bra, er en glad og fornøyd liten tass, som klarer seg fint på barnehagen og til enhver tid er omgitt av mennesker som er så uendelig glad i han. Håper bare han ikke blir skadet inni seg, på grunn av avgjørelser som vi voksne må ta.

Joda, det kunne vært så mye,mye verre, men man vil jo det BESTE for sine barn.

Da bruddet med pappaen var et faktum var det utenkelig å skulle nekte hverken far eller barn å holde på det fantastiske forholdet de hadde. Og man skal jo sette barna sine først. Hadde jeg kunnet gå etter egne behov så hadde han vært hos mammaen sin hele tiden. Jeg savner han så sårt, og det føles så naturstridig å være en mamma uten barnet sitt.

Fast rutine er å fylle dagen der jeg leverer han fra meg med gjøremål fra morgen til kveld. Alt for å ikke bli gående å tusle rundt og gråte ved synet av ei tom seng og leker som ligger rundt omkring og understreker hvor tomt og stille det er.

Du skjønner, lille vennen min er så god. Full av tanker og følelser som han gjerne deler med oss andre. Og flere ganger for dag får vi høre: "Jeg er så glad i deg! " I går når han skulle legge seg så han på meg og sa: "Mamma, du er solstrålen min!" Kos og klem sitter løst, og han har omsorg for alt og alle, både mennesker, dyr og eiendeler(!)

Misforstå meg ikke, livet mitt er fylt av både gleder og plikter. Hverdagen er travel, og jeg sitter ikke hjemme og henger med hodet halvparten av tiden. Men den "sorgen" ligger i bakgrunnen av alt. Og jeg har ingen å klandre, vi må alle ta våre valg i livet.

Kanskje får jeg flere barn en gang i fremtiden, men jeg vet en ting: Dette klarer jeg ikke å gjøre flere ganger. Aner ikke hva alternativene vil være, eller om jeg i det hele tatt tør å ta sjansen på flere barn. Jeg må bare leve med at Gutten min kommer og går, men tanken på å måtte "dele opp" flere barn er ikke til å bære.

Min nye samboer ser hvor vondt jeg har det, og forstår vel til en viss grad. Men ingen vet hvordan det er uten å ha vært der.

Vet ikke hvorfor jeg skrev dette. Har ikke noe budskap bortsett fra at alle bør nyte å ha barna sine hos seg. Måtte vel bare ha det ut.

Hilsen trist mamma :cry:

[Gjest Gjest_gjest_*]

endelig en som tørte å sette ord på det mange av oss føler......

Har det akkurat som deg, selv om vi ikke har delt omsorg..han er hos faren sin 2.hver torsdag til mandag....men det er like vondt hver gang.....

Det som er mest vondt for meg er at hver gang han skal reise til pappan sin, så gråter han,og sier han ikke vil reise fra meg, og han trives ikke med å sove der så lenge...(pappa har fått ny kjæreste)

Men...jeg vet jo at han har det bra der, at han er glad i pappan sin...men tror han savner litt alene tid sammen med han.....

vet ikke hva jeg skal si for å trøste deg....så sender av gårde en jeg.......

[Dizzy]

Huff....så trist, men du kan i alle fall trøste deg med at barnet ditt VIL til faren sin. Hadde vært verre om barnet ikke ville....!

[Gjest TS]

Ja, jeg trøster meg med det. Det er naturlig at et barn kan felle en tåre når det skal si hadet, men det må være fullstendig hjerteskjærende å sende barn avgårde når man skjønner at de virkelig ikke vil... Gutten min har både en pappa og besteforeldre på hans side som setter han høyere enn alt annet

Stor klem til alle mammaer og pappaer som gjerne skulle delt alle hverdager og helger med barna sine. Vi får prøve å gjøre det beste ut av det

[Gjest Gjesta]

Selv om jeg ikke har vært i situasjonen du beskriver kan jeg kjenne igjen følelsen av å savne så dypt at det gjør vondt og for meg, følelsen av å stikke nesen ned i en liten pysjamas og snuse inn lukten av et lite menneske man er så fryktelig glad i og som man savner så veldig.

Det må være veldig tøft og tungt å ha delt omsorg, spesielt for små barn, kanskje?

Endret 29. november 2006 av Embla s

[Gjest Reisende John]

Klarer ikke helt å skjønne at du synes det er trist at barnet bruker tid sammen med sin far.

Det som ville vært über-trist var om barnet ikke fikk se faren sin mer enn annenhver helg etc., som er virkeligheten for mange barn.

Det er like naturstridig å være far uten barnet sitt.

Nærhet til far er spesielt viktig for små gutter som skal vokse opp til å bli mannfolk. Uten en positiv mannlig rollemodell er dette overlatt til tilfeldigheter.

Jeg er i samme situasjon som deg (50/50 deling), men i utgangspunktet ville moren ha full omsorg. Heldigvis klarte folk rundt henne som hun stoler på å få henne til å ta til fornuft så jeg slapp å gå rettens vei for at barna skulle få det best mulig.

Det er like vondt hver eneste gang.

Håper bare han ikke blir skadet inni seg, på grunn av avgjørelser som vi voksne må ta.

Joda, det kunne vært så mye,mye verre, men man vil jo det BESTE for sine barn.

Da bruddet med pappaen var et faktum var det utenkelig å skulle nekte hverken far eller barn å holde på det fantastiske forholdet de hadde. Og man skal jo sette barna sine først. Hadde jeg kunnet gå etter egne behov så hadde han vært hos mammaen sin hele tiden. Jeg savner han så sårt, og det føles så naturstridig å være en mamma uten barnet sitt.

Hilsen trist mamma   :cry:

←

Endret 29. november 2006 av Reisende John

[Gjest gjesta]

Klarer ikke helt å skjønne at du synes det er trist at barnet bruker tid sammen med sin far.

←

Hun skriver jo at det er bra for barnet, men at hun er trist fordi hun savner han. Regner med at du og savner barna når de er borte?

[Gjest Bjørnsdatter]

Hun synes ikke det er trist at barnet bruker tid sammen med far, men at barnet ikke kan være hos henne hele tiden. Det er to vidt forskjellige ting. Kan tenke meg at faren også synes det er trist når barnet ikke er hos ham.

Jeg er ikke lei meg for at svigers sitter barnevakt en kveld, men jeg savner jenta mi og synes det er trist for det. Ikke at det er noe i nærheten av samme situasjon, men det er fler sider av en sak, og selv om en side er positiv, så kan en annen side være trist.

Jeg synes det var veldig fint skrevet av trådstarter, og jeg beundrer henne for å klare å ha et så godt samarbeid med barnets far. Det virker som om dere tar det hele veldig fint, og det er kjempeviktig for barnet. Vi leser jo hele tiden om foreldre som trenerer hverandres samvær, men det skjer tydeligvis ikke her, og det synes jeg er kjempebra.

Føler med deg, TS, men jeg tror du takler det bra Sønnen din har det bra, og du og eksen har et godt forhold fortsatt.

[Gjest Reisende John]

Nei, kan ikke si at jeg savner barna når de er hos sin mor.

Jeg vet at deres mor tar godt vare på dem, og jeg mener at de har godt av noe tid sammen med sin mor. Ingen bekymringer.

Legger også opp jobben/fritid slik at jeg tar reiser, overtid etc. i perioden de er hos sin mor, og er travelt opptatt uten tid til å sitte og gruble.

Når de kommer tilbake så er jeg glad for å se dem igjen fordi jeg vet at de har godt av å være sammen med meg, og fordi jeg vet at de er hos verdens beste far

Hun skriver jo at det er bra for barnet, men at hun er trist fordi hun savner han. Regner med at du og savner barna når de er borte?

←

[Gjest TS]

Tusen takk for svar alle sammen

Jeg synes også jeg har forklart at jeg ikke synes det er trist at gutten får tilbringe tid hos sin far, heller tvert imot. Han er heldig som har en så god pappa. Men det er trist for meg å savne han. Og jeg vet at pappaen har det på samme måte når han er hos meg.

Vi har et særdeles godt og sivilisert samarbeid. Vi er begge fleksible og legger godviljen til. Dessuten feirer vi jul, nyttår og 17.mai sammen med godt humør.

Dette var ikke noe slags innlegg for å argumentere mot at barn er hos faren sin, bare noen ord om mine følelser i min situasjon.

Barn trenger begge foreldrene sine, når begge er gode omsorgsgivere.

[Lizzee]

Jeg har også 50/50 deling med barnas far. Men mine gutter er 13 og 15.

Jeg synes det både er godt og praktisk. Jeg legger overtidsarbeid og venninnekvelder til de ukene jeg ikke har barna. Min nye samboer og jeg kan reise bort eller kose oss alene (slik kjærester har behov for) uten å måtte tenke på barnevakt. Uken guttene er hos oss går fort og er hektisk med fritidsaktiviteter og lekser osv. Det er faktisk deilig å ha en uke "fri" hvor vi kan ha en kveld med rødvin og stearinlys uten at det er hormonelle tenåringer i nærheten.

Samtidig må jeg si at mine gutter er helt kjempefine tenåringer og jeg er veldig stolt og glad over å være moren deres. Men etter mange år med delt omsorg har jeg lært å sette pris på tiden hvor de er hos faren sin også! For dere som ikke er i denne situasjonen vet jeg at det nærmest er utenkelig å si noe slik. (har fått kritikk i andre tråder... ) Men man lærer seg faktisk å tilpasse seg situasjonen - og det beste er jo å gjøre det til noe postivt!

Jeg tror du må lære deg å finne ut at du selv kan få noe postivt ut av dette.

Jeg forstår godt at du savner gutten din som er så liten. Men dette vil nok gå seg til! Husk bare en ting: vær forsiktig med å vise ham at du er lei deg når han drar. Det er ikke særlig bra om han setter det at du er lei deg i sammenheng med at han drar til pappa'en. Mange barn som får dårlig samvittighet på foreldrenes vegne i slike situasjoner...!

[Gjest TS]

Hei!

Du har nok rett i at barn har lett for å få dårlig samvittighet overfor foreldrene sine. Og jeg har aldri gitt uttrykk for å være lei meg når han reiser, som du også kanskje kan se ut av det første innlegget. Han er selvfølgelig opptatt av at mamma skal ha det bra, og jeg forklarer han at når han er hos pappa så jobber mamma masse, trener og er sammen med venner og har det så bra så. Min eks og jeg ble på et veldig tidlig tidspunkt enige om å ikke si til gutten at vi savner han når han er borte, men heller si at vi gleder oss til neste gang vi skal være sammen Og det er jo sant!

Grunnen til at vi ikke snakker om savn og sånt er selvfølgelig at han er en følsom liten gutt (og sentimental som sin mor.. ), og at han da vil gå rundt og synes synd på den av oss som savner han der og da... Så vi gleder oss istedet

[Gjest Gjest]

Nei, kan ikke si at jeg savner barna når de er hos sin mor.

←

Er det kanskje en av de større forskjellene på mor og far?

Jeg har barn som aldri ser sin far lenger. Det er helt og holdent fars valg. Jeg synes det er tragisk. Like fullt var det like vanskelig å håndtere følelsesmessig de gangene ungene var hos far i helgen. Noe jeg aldri lot ungene forstå. Jeg ønsket at samværet med far skulle være en udelt positiv opplevelse så langt det sto til meg. Men man kan ikke bare skru av savn og ansvarsfølelse annen hver helg.

[Lizzee]

Det er nå ganske stor forskjell på en forelder som ALDRI ser barnet sitt og som tydeligvis ikke føler særlig sorg med det - og en forelder som ikke føler sorg når barnet er hos den andre forelderen et par dag...

Jeg må innrømme at jeg hverken føler sorg eller savn når mine gutter er hos faren sin. Det kan ha årsak i at de 1) har blitt så store eller 2) jeg har blitt så vant til det (10 år). Og det handler ikke om at jeg skrur av ansvarsfølelse eller kjærlighet til barna mine.

Jeg synes vel at man har en litt for sterk avhengighet til barnet sitt når man "blir gående å tusle rundt og gråte ved synet av ei tom seng og leker som ligger rundt omkring og understreker hvor tomt og stille det er." Tilsvarende utsagn kunne jeg ha forventet å finne fra en mor som har mistet et barn...

[Gjest Gjest]

Tror det har mye med alder å gjøre når det kommer til dette med savn også. Da ungene var små var det fryktelig vanskelig å levere dem fra seg selv til barnehagen. Det ble langt enklere å unnvære dem da de kom i tenårene og den naturlige løsrivelsen begynte.

Når man er vant til å være den ene som tar vare på dem kan det fort bli vanskelig å gi slipp på jobben og å klare å føle at andre kan gjøre jobben like godt som mor. ... er nå min erfaring.

[Gjest gjesta]

Er det kanskje en av de større forskjellene på mor og far?

←

Da er jeg kanskje unormal da som kvinne og mamma?

Jeg setter pris på den tiden ungene er hos faren sin. Da er jeg kun meg og ikke mamma og jeg gjør det jeg har lyst til.

Da ungene var mindre så var det de frihelgene som gjorde at jeg orket å fortsette i en tøff hverdag.

Jeg savner de ikke. Ei heller når de er borte på ferie i 2-3 uker. Ikke før dagen de kommer hjem. Da kjenner jeg savnet og synes det er godt å se de igjen.

[Lizzee]

Da er jeg kanskje unormal da som kvinne og mamma?

Jeg setter pris på den tiden ungene er hos faren sin. Da er jeg kun meg og ikke mamma og jeg gjør det jeg har lyst til.

Da ungene var mindre så var det de frihelgene som gjorde at jeg orket å fortsette i en tøff hverdag.

Jeg savner de ikke. Ei heller når de er borte på ferie i 2-3 uker. Ikke før dagen de kommer hjem. Da kjenner jeg savnet og synes det er godt å se de igjen.

←

Akkurat sånn har jeg det også! Og jeg tror det er mange fler som oss. Men det er jo som å banna i kjærka i si noe sånt, for mange. Jeg tror mange er redd for å bli "stemplet" som dårlig mødre om de innrømmer at de trives uten ungene sine også.

[regine]

Dette blir muligens litt på siden - men dette med savn er jo så forskjellig. Jeg savnet ikke ungen min nå nylig, da jeg var borte i 10 dager. JEG var den som dro, og jeg visste at ungen hadde det flott med besteforeldrene. Da jeg var på vei hjem igjen, var det imidlertid utrolig hvor mye jeg savnet ungen

Samtidig savner jeg ungen intenst når h*n er hos faren i lengre tid (mer enn 1 uke). Dette fordi jeg dessverre vet at faren ikke er spesielt snill, og jeg ser hvordan ungen er når h*n kommer tilbake derifra. Det er dessverre ingenting jeg kan gjøre med samværet, det har retten kommet til er bra for barnet okke som.

Poenget mitt er rett og slett at når jeg VET at ungen har det bra og er et sted/hos noen som tar skikkelig vare på h*n og evner å sette barnets behov foran sine egne, da er savnet mye mindre enn om jeg ikke vet dette.

Samtidig skjønner jeg godt trådstarter og at hun savner, men dette er nok noe du bare må lære deg å leve med. Sender deg en og vær takknemlig for at du sender avgårde ungen til en som ungen VIL til (fryktelig sårt å sende avgårde gråtende barn) og som tar godt vare på ungen.

[Gjest Gjest_mann 38_*]

Et meget godt innlegg du skriver.

Jeg er en mann som er i samme situasjon som deg.

Ikke en situasjon med delt omsorg, men ikke langt unna.

Jeg savner mitt barn like mye som du beskriver når barnet er hos sin mor.

Men jeg har på en måte slått meg til ro med at slik er det. Jeg vet barnet har det bra og gleder meg heller til det kommer til meg.

Mange er mot delt omsorg. Jeg vil påstå at hvis foreldrene bor i "rimelig" nærhet av hverandre og begge to er voksne og vil sitt barns beste, tror jeg slike ordninger fungerer helt GLIRMENDE for barna.

De barna det gjelder får to likeverdige foreldre som begge gir dem masse kjærlighet. De har besteforeldre, tanter og onkler på begge sider som de har masse kontakt med. Når jeg ser på mitt barn, får jeg følelsen av et barn som aldri kunne tenke seg å ha det anderledes.

Jeg håper det finnes masse mødre der ute akkurat som deg som skrev dette innlegget. På tross av ditt savn setter du barnets beste i fokus.

[Gjest lazuli]

Jeg synes vel at man har en litt for sterk avhengighet til barnet sitt når man "blir gående å tusle rundt og gråte ved synet av ei tom seng og leker som ligger rundt omkring og understreker hvor tomt og stille det er." Tilsvarende utsagn kunne jeg ha forventet å finne fra en mor som har mistet et barn...

←

Jeg er nok enig med deg. Det vil jo være naturlig å savne et lite barn, men jeg kan ikke med min beste vilje forstå at øyet blir "stort og vått" så lenge barnet har det godt.