Gilette Skrevet 28. november 2006 #1 Skrevet 28. november 2006 Skal ikke lage innlegget unødvendig langt så går rett på sak: Jeg har et langvarig forhold bak meg der jeg ble løyet for,såret, bedratt, psykisk misbrukt (avogtil også fysisk). Det er nå to år siden jeg kom meg ut av det. Men i ettertid har jeg ikke klart å slippe noen inn på meg Når jeg møter en gutt jeg begynner å få følelser for og det begynner å bli noe seriøst så får jeg kalde føtter og avslutter forholdet. Vil ikke ha det sånn, men klarer ikke tanken på å bli såret igjen... Hva kan jeg gjøre? noen som har vært i liknende situasjon kanskje?
Gjest Blodbruden Skrevet 28. november 2006 #2 Skrevet 28. november 2006 Bare hopp i det. Det verste som kan skje er.... ingenting. Det beste som kan skje er et lykkelig liv med drømmeprinsen.
Gjest gift gjest, mann. Skal registrer Skrevet 28. november 2006 #3 Skrevet 28. november 2006 Høres helt forferdelig ut, men gratulerer med at du kom deg bort fra det forholdet i hvert fall! Når det har gått såpass lang tid som nå, så har du kanskje begynt å treffe andre og til og med fått følelser for noen? En ting som kan være til hjelp er litt fakta, de aller fleste gutter og menn er veldig veldig snille. Vi er en spesiell rase, og vi blir redusert til nikkende forelskede dukker når vi treffer jenten som vi ønsker å bli kjærester med, det vet jeg av erfaring Når du har møtt en, jeg vil anbefale deg å fortelle om din fortid til han. Du trenger ikke fortelle absolutt alt med en gang, men vit at det er noe som han nok vil sette stor pris på å vite, og se ikke bort i fra at dere sammen kan gjøre deg litt mer ferdig med fortiden din? Ikke press deg selv, det er det viktigste. Bruk de vennene du har, det er utrolig hva slags ressurser man kan ha i nærområdet. Lykke til!! sender en liten for det kommer til å gå helt tilslutt!
nygift lykkelig herremann Skrevet 28. november 2006 #4 Skrevet 28. november 2006 Sånn, da er jeg registrert og ikke lenger gjest;-)
Gjest Elfrida Skrevet 29. november 2006 #5 Skrevet 29. november 2006 Det kan hende du trenger denne tiden for å bearbeide det som har skjedd, og at du rett og slett ikke er klar for et nytt forhold ennå. Det er utrolig tøft å gjennomgå sånt som du har gjort, og du skal gi deg selv tid til å få troen på menn igjen. Gi det den tiden det tar, et par år som singel er ikke det verste som kan skje.
Gilette Skrevet 29. november 2006 Forfatter #6 Skrevet 29. november 2006 til alle sammen! Jeg føler virkelig at jeg har hatt behov for denne tiden til å bearbeide det som har skjedd. Jeg har nettopp møtt en ny mann som jeg virkelig har begynt å like, så jeg håper virkelig at jeg klarer å slippe han inn på meg, men kjenner allerede panikkfølelsen
Gamal Skrevet 29. november 2006 #7 Skrevet 29. november 2006 Forstår at du kjenner panikkfølelselsene, og det er vel egentlig ikke så enkelt som å kaste seg uti det. Sjøl om jeg ikke kjenner til noe forskning på dette, så er det vel rimelig anerkjent at vi søker etter "arketyper" når vi finner oss kjærester. Noen bestemte egenskaper som vi vil ha, samtidig som vi lar være å se helheten i den personen vi tror vi har funnet. Både menn og kvinner leiter etter noe de kjenner igjen fra barndommen, og denne leitingen gjør at vi noen ganger går etter feil signaler. Derfor er det også slik at enkelte jenter går fra gærning til gærning. Det trenger ikke bety at faren var en gærning, men kanskje at han hadde noen av de trekkene som også gærningene sitter igjen med. Hvor mange er det ikke som har anklaga venninnner for å la "omsorgsgenet" ta styringa og konsekvent finner gutter som krever MASSE omsorg? Greia for deg er at du skal klare å ha en ok relasjon uten å være "paranoid", uten å leite etter de trekkene som kan gi pekepinner i retning av den kjæresten du hadde. Samtidig er det vanskelig å skulle framstå som "hu psyko dama" som skulle ha hele livshistorien for å kunne vurdere om det i det hele tatt var noen vits i å prøve å bli kjærester. Du har et problem. Dette problemet må du vise fram, og så må du se hvilke reaksjoner du møter hos den du ønsker å bli kjæreste med. Og så må du tolke reaksjonene uten å overfortolke... Dersom han du er interessert i er villig til å høre på det du forteller og reagerer på en positiv måte, så vet du at det er noe å satse på. Om han reagerer riktig i forhold til det du forteller så betyr selvfølgelig ikke dette at han nødvendigvis er perfekt på alle vis, men det kan bety at det er forsøket verdt. Tror kanskje at du ikke må sitte med den oppfatningen at det er alt eller ingenting, det er mer snakk om kanskje eller ingenting? Uklart? Sikkert. Men velment.
Amalie_85 Skrevet 29. november 2006 #8 Skrevet 29. november 2006 Ville egentlig bare gi deg en og si at jeg håper du klarer å komme over det. Jeg har et skikkelig ille forhold bak meg, men i dag ser jeg etter hus sammen med den deiligste mannen på jord. Så alle er ikke ille.
royaltrux Skrevet 29. november 2006 #9 Skrevet 29. november 2006 (endret) Skal ikke lage innlegget unødvendig langt så går rett på sak: Jeg har et langvarig forhold bak meg der jeg ble løyet for,såret, bedratt, psykisk misbrukt (avogtil også fysisk). Det er nå to år siden jeg kom meg ut av det. Men i ettertid har jeg ikke klart å slippe noen inn på meg Når jeg møter en gutt jeg begynner å få følelser for og det begynner å bli noe seriøst så får jeg kalde føtter og avslutter forholdet. Vil ikke ha det sånn, men klarer ikke tanken på å bli såret igjen... Hva kan jeg gjøre? noen som har vært i liknende situasjon kanskje? ← Ja, jeg har vært i det samme situasjon. Og jeg føler akkurat det samme som deg. Det jeg tror er at dette betyr at vi er ikke klare ennå å la noen inn. Det synes jeg er helt normalt og naturlig. Vi må får lov å ta oss den tid vi trenger. Men jeg synes det er flott at du har i hvert fall kommet deg ut, vært på date. Det du har opplevd med avslutning av forholdet kan bare betyr at du har ikke møtt den rette for deg vel? Jeg synes at det er helt okei å ha litt avstand og være litt på vakt i et forhold til å begynne med, det er jo sånn det er til å begynne med. Det tar tid å etablere seg, å kunne stole på hverandre. Endret 29. november 2006 av royaltrux
Gjest Gjest Skrevet 29. november 2006 #10 Skrevet 29. november 2006 Hvordan stole nok på et annet menneske til å i det hele tatt ta sjansen på å bli kjent? Etter ti år er jeg fortsatt avvisende. Og selv om det kanskje høres ekstremt ut kjenner jeg til flere som har valgt å trekke seg unna på denne måten i en årrekke. Jeg tok sjansen på å nærme meg en potensiell ny partner i år. Men fikk meg en ny kraftig "smekk over fingrene". Noe som får meg til å undres om jeg vil bruke ti nye år før jeg tar sjansen igjen. Tillit ser ikke ut til å lønne seg. (Jeg har ikke vært utsatt for fysisk misbruk. Men føler meg kraftig brent likevel.)
Gjest lazuli Skrevet 29. november 2006 #11 Skrevet 29. november 2006 Syns mange skriver mye jeg kan stille meg bak i denne tråden som feks at noen kvinner gjerne finner type etter type med samme drittsekkfaktor. At man har brent seg så kraftig at man fremdeles ikke våger nærme seg en ny potensiell partner med tillit etter en periode på 10 år syns jeg høres betenkelig ut. Det kan jo kanskje være grunn til å tro at det kan være andre faktorer som påvirker og ligger i bunnen for en så dyp utrygghet. Ellers er det jo noe som heter selvoppfyllende profetier.
Gjest Gjest Skrevet 29. november 2006 #12 Skrevet 29. november 2006 At man har brent seg så kraftig at man fremdeles ikke våger nærme seg en ny potensiell partner med tillit etter en periode på 10 år syns jeg høres betenkelig ut. Det kan jo kanskje være grunn til å tro at det kan være andre faktorer som påvirker og ligger i bunnen for en så dyp utrygghet. Kan også være så enkelt som at noen er mer sårbare enn andre. Har de først vært utsatt for et menneske som med overlegg har såret så vegrer de seg for å ta sjanser igjen. Det kan jeg godt forstå. Hvorfor legge hånden på en varm plate mer enn en gang når man kjente det første gangen. Er det ikke det som ligger i utrykket "brent barn skyr ilden"?
Gjest lazuli Skrevet 29. november 2006 #13 Skrevet 29. november 2006 Kan også være så enkelt som at noen er mer sårbare enn andre. Har de først vært utsatt for et menneske som med overlegg har såret så vegrer de seg for å ta sjanser igjen. Det kan jeg godt forstå. Hvorfor legge hånden på en varm plate mer enn en gang når man kjente det første gangen. Er det ikke det som ligger i utrykket "brent barn skyr ilden"? ← Jada, det var derfor jeg skrev at det var andre faktorer som kunne påvirke. Flere varianter av ordtaket du refererer til...en annen versjon er: "brent barn skyr ilden, eller lukter ille". Det er ikke spesielt hyggelig å møte et menneske som tillegger en alt mulig heller, selv om det ligger en god forklaring til grunn
Gjest Gjest Skrevet 29. november 2006 #14 Skrevet 29. november 2006 Behøver man å tillegge et spesielt individ noen spesielle egenskaper selv om man selv velger å avstå fra selskapet? Synes du tillegger meg merkelige meninger her.
Gjest lazuli Skrevet 29. november 2006 #15 Skrevet 29. november 2006 Behøver man å tillegge et spesielt individ noen spesielle egenskaper selv om man selv velger å avstå fra selskapet? Synes du tillegger meg merkelige meninger her. ← Hallo...når var det snakk om deg? Jeg snakker om de menneskene som møter andre med generell mistro!! (Uten grunn)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå