Mor som tråkker på datteren

[isabel melpomene]

Ikke lett å komme i gang når det først har lagt seg, men...

Datter er i 20-årene nå, hadde et godt utgangspunkt med forholdsvis høy intelligens og skoleflink, men er nå grundig forsinket i livet (utdanning, m.m) grunnet ødelagt selvtillit, dårlig helse og utallige sammenbrudd.

Mor blir "høy" på å kjefte, bestemme, heve seg over og være hånlig. Det var kanskje der det begynte. En ødelagt familie senere har hun funnet en mann som kan leve med henne, og backer henne opp.

Datter trakk seg tidlig tilbake, ble stille, sint og innesluttet. Det var gode perioder også, men venner ble vanskelig å beholde når de hadde alt og hun selv bare hadde dem. I tenårene ble hun sammen med gutter som tok godt vare på henne, når de ikke slo.

Når det så har gått som det har gått, finner mor enda mer å kjefte for, uten å se sin egen rolle i det. Hun finner også stor glede i å "hjelpe" datteren, og messer dag ut og dag inn om hvor viktig det er med utdannelse og at datteren må stå på egne ben og slutte å synes synd på seg selv.

Datteren har gitt opp x antall ganger, og holdt seg unna mor i et år av gangen. Hun har forsøkt å bygge opp et liv alene, men føler seg tom og skjør uten en familie i ryggen.

De siste årene har datteren forsøkt å snakke med mor om grunner som har vært med på å styre utviklingen hennes i denne retningen. Mor reagerer med å bli hysterisk eller hånlig. Hun gir seg ikke før lenge etter at datter går i oppløsning, skal ha det siste ordet uansett, og masjerer triumferende ut av rommet, tydelig fornøyd. Dette uansett hva som har vært grunnen til diskusjonen.

Lenge kan det igjen være riktig hyggelig, og datteren begynner å føle seg trygg på mor igjen. Da begynner hun også å se lysere på livet. Men så skjer det igjen. Datteren knekker igjen, går inn i seg selv, og mor krever som vanlig å vite hva det er.

Datteren, som av erfaring vet at det ikke er noen vits i å si hva det er og hvorfor, har i det siste heller forsøkt å forklare hvorfor det ikke kjennes trygt for henne å åpne seg for mor (som alltid bare reagerer med å styre samtalen dit hvor hun har noe å kjefte på datteren for, og som alltid skifter vinkling hvis datteren kan svare for seg). Datteren knekker til slutt uansett, og når aldri inn til mor. Likevel fortsetter mor å mase om at hun må åpne seg (også når hun gjør det), og finner bare påskudd til mer kjeft hvis hun til slutt gjør det. Som oftest konkluderer mor med at "du er sånn fordi det går dårlig på skolen", "du skylder på meg for at det går dårlig med livet ditt." "du er sånn fordi du er misfornøyd med deg selv", "du har vel kranglet med vennene dine nå". Og lignende.

Hva gjør man?

[Nigal]

Man ber dattere holde seg unna moren og skaffe hemmelig telefonnummer og adresse.

[isabel melpomene]

Det er ikke aktuelt, men takk for svar likevel. Noen andre?

[Gjest Gjest]

Hvis det ikke er aktuelt for datteren å fjerne seg fra moren, så må hun klare å bli sterkere, sånn at hun ikke knekker sammen under morens overhalinger. Akkurat det er vel lettere sagt enn gjort..

Det kan kanskje være lurt å snakke med en psykiater, hvis hun ikke allerede har gjort det.

[Gjest Sativa]

Uff, dette høres trist og vanskelig ut.

Tror ikke det er så mye å gjøre med moren og hennes adferd dessverre. Men den stakkars datteren burde jo absolutt snakke med noen proffe. Få hjelp til å bedre selvtilliten og lære seg en måte å takle dette på som ikke er så ødeleggende.

Det er mange som er i samme situasjon, har selv vært der i årevis når det gjelder noen i nær familie. Hos meg har det liksom sklidd over litt etter litt. Personen innså plutselig at h*n har forårsaket mye vondt, samt innså at jeg kom til å trekke meg helt vekk. og det ville h*n jo ikke.

Forholdet er fortsatt noe anstrengt, men det kan ikke sammenlignes med sånn det var før. Jeg har forøvrig gått i terapi...

[Gjest lazuli]

Dette høres vondt og vanskelig ut. Jenta trenger hjelp, men neppe den hun får av mor.

Hun kan oppsøke hjelpeapparatet; feks familievernkontor, sosialkontor eller psykolog. Der vil hun kunne få hjelp til å sortere problemene, og dermed videre finne ut hvordan "veien videre" skal mestres

[Gjest Fjellsippa]

Det beste for dattera hadde vært å flyttet til en annen kant av landet, og startet på nytt. Hun burde bryte all kontakt med mora. Her er tydeligvis ei mor som setter seg selv først. Hun kan ikke forme dattera som hun vil, og derfor hevner hun seg i stedet. Hun er direkte farlig for dattera, og vil heller aldri endre adferd.

Dattera bør oppsøke profesjonell hjelp. Hun bør bestille time hos psykolog. Kanskje kan de forsøke familieterapi, men mora kommer neppe å gå med på det. Hun ser nok ikke sin egen rolle i datterens problemer.

[Fibi]

stakkars jente!

Ettersom hun har forsøkt å snakke medmor flere ganger uten resultat, tror jeg ikke hun vil komme noe særlig på vei i dialog med mor. Mor er jo helt tydelig ute av stand til å innrømme eller se sin egen rolle.

Jeg tror eneste løsningen for henne må være å "lukke ørene". Hun kan ikke forandre mor, menhun kan gjøre noe med måten hun selv reagerer på. Det kan kanskje høres brutalt ut, men jeg mener det godt. Man kan faktisk velge hvordan man skal la andre mennesker virke på en. Og i mange tilfeller, som dette, når det ikke nytter å snakke med "motparten" må man ta ansvaret selv, om man ønsker å beholde kontakten.

Jeg vet det er vanskelig, men det går an. Eventuelt få henne til å oppsøke psykolog for å få hjelp til å takle anfallene til moren.

En måte er å ta i mot minst mulig hjelp fra mor. Da slipper man å bli satt i en slags misforstått takknemelighetsgjeld.

Lykke til

Endret 26. november 2006 av Fibi

[Jane How]

Psykolog er første skritt. Når datteren blir trygg på seg selv og ser morens rolle oppi dette klart, vil ikke moren kunne bryte henne ned slik som før lenger. Men det kan ta tid! I mellomtiden bør hun ha minst mulig kontakt. Har hun en far som kan støtte, tanter osv?

[Gjest lazuli]

Det beste for dattera hadde vært å flyttet til en annen kant av landet, og startet på nytt. Hun burde bryte all kontakt med mora. Her er tydeligvis ei mor som setter seg selv først. Hun kan ikke forme dattera som hun vil, og derfor hevner hun seg i stedet. Hun er direkte farlig for dattera, og vil heller aldri endre adferd.

Dattera bør oppsøke profesjonell hjelp. Hun bør bestille time hos psykolog. Kanskje kan de forsøke familieterapi, men mora kommer neppe å gå med på det. Hun ser nok ikke sin egen rolle i datterens problemer.

←

Uffda...skal datteren virkelig være nødt til å flytte?

Jeg tror det er en mye bedre løsning at hun får hjelp til å "mestre" sin mor. Dette vil nok kreve en del av henne, men vil gi henne større selvsikkerhet/selvfølelse/mestringskompetanse på sikt. I tillegg vil hun jo kunne fortsette å bo i sitt nærmijø.

Moren trenger ikke delta for at datteren ska få hjelp ved et familievernskontor.

[isabel melpomene]

Takker for svar.

Datteren har forsøkt å flytte både til en annen landsdel og en annen verdensdel. Ikke en særlig god idé når man føler seg rotløs, tom og uønsket.

Så dette er en sak for familiekontoret?

[Gjest lazuli]

Så dette er en sak for familiekontoret?

←

Javisst, der kan hun søke hjelp.

[isabel melpomene]

Javisst, der kan hun søke hjelp.

←

Er ikke det først og fremst for par?

Vil ikke datteren bli henvist til psykiatrien, ettersom hun er "såpass gammel at hun burde vært frigjort fra sin mor"?

[Gjest lazuli]

Er ikke det først og fremst for par?

Vil ikke datteren bli henvist til psykiatrien, ettersom hun er "såpass gammel at hun burde vært frigjort fra sin mor"?

←

Nei det er mange som trenger hjelp i forskjellige personlige relasjoner. Hun ringer dit, forklarer hva det dreier seg om og får deretter en time. Om de ikke kan hjelpe henne vil hun nok få informasjon om hvor hun kan henvende seg.