En 16-åring som deiser ned i fanget..

[hjertesukka]

Litt inspirert av tråden om dulling med 10-åring.

Sjølsagt skal vi dulle med barna våre,kose med dem og vise at vi er glad i dem.

Og egentlig så kjenner vi vel sjøl hvor grensa går for sunn dulling og plagsom oppmerksomhets-søken.

Ei jeg kjenner, har en sønn på 16, han er omtrent dobbelt så stor som moren. Rett som det er, og spesielt når moren sitter og snakker med andre, så deiser denne sønnen uten "forvarsel" ned i fanget hennes. Jeg ser at hun lider,både under vekta hans og at hun ikke får snakke i fred med andre voksne. Så sitter han der og koseduller med moren som syns at hun må dulle igjen. Det er aldri noe spesielt han skal med dette. (feks få trøst e.l.)

Men så er det dette med å sette grenser, da- hun synes jo synd i han, siden hun er skilt fra faren og sønnen har lite kontakt med ham osv. Og så blir det bare helt feil altsammen. Tenåringshormoner spiller nok inn også, men skal vi ikke lære barna våre vanlig folkeskikk? Og -går det en usynlig grense, rent aldersmessig, for å deise ned i fanget til mor?

Jeg har prøvd forsiktig å si noe om at "nå snakker vi voksne sammen", men jeg når ikke fram. Dette skjer veldig ofte når vi er sammen, og jeg begynner å bli lei av det. For vi får aldri snakke skikkelig sammen pga av denne sønnen som stadig avbryter med sine stunts. Jeg synes forøvrig det er et godt eksempel på usunn oppførsel og manglende grenser. Men det er nå meg,da- hva mener dere andre?

Skal jeg bare måtte bite dette i meg, gjøre gode miner til slett spill osv.- har jo lyst å ha kontakt med henne.

[tingeling]

Tror det er lite du kan gjøre med det. kanskje dere kan begynne å møtes på kafé i stedet?

Men jeg er enig med deg. Har et lignende tilfelle i slekten, hvor sønnen (på snart 20) har et alt for sterk avhengighetsforhold til moren. Moren i har i dette tilfellet (slik jeg ser det) glemt at det viktigste vi gjør for våre barn er å lære dem å klare seg selv i livet, i stedet har hun gjort absolutt alt for han (han klarer ikke å stå opp, finne klær og lage frokost uten at mor er der ved siden av).

Ikke sunt, særlig ikke med tanke på at han forhåpentligvis skal finne seg noen (andre enn mor) å dele livet med etter hvert.

tingeling

[Gjest gjesta]

Jeg synes dette handler lite om "dulling", men mer om grensesetting (fra moren) og maktdemonstrasjon (fra 16-åringen). Dette burde moren gjøre noe med før sønnen bruker andre metoder for å demonstrere sin makt.

[Gjest Miloine]

Enig med Tingeling & Violetta

Ungdom trenger voksne å bryne seg på - og det er da av stor viktighet at den voksen viser hva det står for, selv om det kan storme aldri så mye.

Jeg vil vel si at det må være noe "galt" med foreldrene dersom en respektløs handling fra barnets/ungdommens side ikke medfører at foreldrenes tålegrense overskrides. Det må jo isåfall bety at heller ikke foreldrene vet å skille mellom respektfulle og respektløse handlinger.

For det bør jo være hensynet til "barnets beste" som avgjør når en grense skal settes.

Endret 26. november 2006 av Miloine

[Gjest gjesta]

For det bør jo være hensynet til "barnets beste" som avgjør når en grense skal settes.

←

Enig, til en viss grad. Voksne også har rett på egne grenser.

[Gjest Miloine]

Enig, til en viss grad. Voksne også har rett på egne grenser.

←

Jepp

[hjertesukka]

Takk for reflekterte svar,alle.

Tror det er lite du kan gjøre med det. kanskje dere kan begynne å møtes på kafé i stedet?

Ikke sunt, særlig ikke med tanke på at han forhåpentligvis skal finne seg noen (andre enn mor) å dele livet med etter hvert.

tingeling

←

Har tenkt tanken sjøl, at jeg kanskje må treffe henne andre steder enn hjemme.......iallefall til gjøkungen er ute av redet. Og det har jo skjedd at vi har avtalt å gå ut og spise sammen, bare jeg og henne, men da er som regel denne sønnen med. Og da er kvelden ødelagt for min del, for å si det rett ut.

Ja, jeg synes synd på den jenta som evnt skal bo sammen med Mr.Verdens Navle.

Det vitner om at han er lært opp til å mene at han er verdens sentrum, og moren er "hans" person.

←

Du har helt rett, denne gutten er verdens sentrum. Han har en holdning til andre mennesker som er ganske usmakelig og mener at han selv vet best uansett. Alt som vi andre holder på med, er bare tull etter hans mening.

Det er i det hele tatt lite jeg kan gjøre med dette, og det er lett for meg å sitte her og oppdra andres unger. Jeg foreslo en gang på en hyggelig måte at han kunne kanskje flytte til faren sin, men det ble ikke godt mottatt av moren. Man kan kritisere sine egne unger, men du verden som det svir når noen andre gjør det!

[Jane How]

Jeg syns det er rart at en 16årig gutt holder på slik, og har lyst til å være med moren og hennes venninne ut for å spise istedet for å være alene/men venner.

[Lizzee]

Er dette en helt normal 16 år gammel gutt da? Har selv en på 15 og hverken han eller noen av hans kamerater har oppførsel som kan sammenlignes med denne 16-åringen. Minner mer om min nevø som er 6 år.....

Å ikke være sjenert for å gi mor en klem mens andre ser det, å legge hodet i fanget til mor når man er trøtt, det er for meg helt naturlige ting fra mine sønner. Men at en 16-åring vil sitte på fanget og holde rundt mor og kose...??? Jeg nevnte det for mine gutter nå (de er 13 og 15) de mente at dette var "serriøst, han kan ikke være helt god, det er ikke normalt"!

[hjertesukka]

Har tenkt de samme tankene som dere, Jane H og Lizzee, det er ikke normalt dette. Noe har gått skikkelig i vranglås et sted på veien. Og han har ingen venner på sin egen alder - derfor er han med moren ut og spiser, så "han iallefall kan få sosialisert seg litt", som hun sier. Ja, det er skikkelig moro for en 16-åring og sitte der med oss to.

[Gjest Turi]

Jeg kunne sitte på pappas fang da jeg var 16 (og fortsatt forøvrig), ser ikke helt det gale i det, selv om kjønnene i dette tilfellet er snudd. Nærhet defineres som naturlig eller unaturlig av den enkelte families samtlige familiemedelmmer.

Problemet i denne familien er etter min mening ikke at guttungen har en annerledes form for fysisk kontakt med sin mor enn andre jevnaldrende. Jeg kan komme med mange hypoteser rundt dette som slett ikke har med at han er en ufordragelig unge, som det blir fremstilt her, men skal spare dere for mine teorier.

Det jeg syns er tragisk med historien er at han faktisk er nødt til å SETTE SEG PÅ moren sin for å få oppmerksomhet. For dere har rett, det er ikke en naturlig ting å gjøre for å få oppmerksomhet, og det burde være unødvendig å fysisk avstenge andre for å kunne være med i samtalen.

I motsetning til dere som mener han ser seg selv som verdens midte (herregud - hvem gjør ikke det når de er midt i tenåra??), syns jeg han virker usikker. Han vet bare en måte å få full oppmerksomhet på. Og hvem tror dere har lært ham den?

Selv var jeg en unge/tenåring som nøt samtaler med voksne. Jeg fikk være med mamma når hun var hos sine venner, jeg ble tatt med i diskusjonene, og selv om jeg i dag skjønner at de sikkert hadde mye moro av meg, var dette givende og lærerikt for meg. Jeg hadde aldri noe voldsomt ungdomsopprør og jeg syns aldri mamma var dust. Var jeg plagsom? Sikkert. Var jeg brautende, verdensvant, påståelig? Sikkert. Ødela jeg noen venninnebesøk der venninnene fikk mer meg enn moren min? SIkkert. Heldigvis viste de det aldri, men lot meg få teste mine meninger og inkluderte meg i diskusjonene. Så snakket de seg i mellom i andre settinger.

Ungdom har behov for å høres, behov for å få være med. Mange i alle fall. Jeg syns det er mer betryggende enn de som ikke sier noe og stikker med en gang mer enn 2 personer over 40 år er samlet... Men det skal være unødvendig å sette seg på fanget for å få være med.

[la Flaca]

Jeg har ikke lest de andre svarene her. Men min mening er;

Nei, det finnes absolutt ingen alder for å sette seg i fanget på foreldrene. Det håper jeg ungene mine gjør så lenge jeg lever.

Men aldersgrensa for å lære folkeskikk begynner når ungene utvikler språk. Hvis jeg sitter og snakker med noen er det ikke greit at toåringen (engang) begynner å "dulle" og herje i fanget mitt for å stjele showet. Det går på respekt for andre det!

[Orestes]

Jeg har prøvd forsiktig å si noe om at "nå snakker vi voksne sammen", men jeg når ikke fram.

←

Kan det være der hunden ligger begravet? Han er 16, i grenselandet mellom "barn" og "voksen". Kanskje føler han et behov for å ta del i de voksnes verden, men siden han møtes med "nå snakker vi voksne" og denslags, så vipper han over til den andre siden av grenselandet, og tyr til barnets måte å få oppmerksomhet på.