Hvor lang tid bør man være sammen...

[Amber]

Tenker på barna jeg... fra man blir sammen; hvor lang tid bør det gå egentlig...? Når kan man si at en kjenner en person, på godt og vondt? For man bør jo være sikker på at forholdet vil vare, selv om ikek noe er 100% sikkert her i livet....

[kamela]

Hos oss ble det "fort og gæli", presentert som venner etter noen uker, og som kjæreste noe senere.

[Lestat]

2 måneder, 3 uker og 5 dager.

Livssituasjon og andre omstendigheter påvirker ikke dette

Endret 24. november 2006 av Lestat

[Amber]

2 måneder, 3 uker og 5 dager.

Livssituasjon og andre omstendigheter påvirker ikke dette

←

Ja akkurat...

Men ærlig talt man kjenner da ikke en person etter et par mnd???

Er det virkelig sånn at dere syns det er ok; når det gjelder x er? Hvis du ser for deg at x en din kom å sa det... ikke du. Lett å tenke på seg selv, kanskje. MEn hvis det var motsatt; ville du syns det var ok?

[confused]

Syns at hensyn til barna bør gå først her.. Og at forholdet MÅ være trygt og stabilt. Når man føler at det er det er jo veldig individuelt. De små har ikke godt av å forholde seg til mange forskjellige personer.. Og som noen over sier, greit å ta det som venner først.. For så å lage en smooth overgang

Lykke til

[Gjest Pax]

2 måneder, 3 uker og 5 dager.

Livssituasjon og andre omstendigheter påvirker ikke dette

←

Du glemte timer.

[Gjest Bellatrix]

Hos oss ble det "fort og gæli", presentert som venner etter noen uker, og som kjæreste noe senere.

←

Hos oss også, men hos oss gikk alt fort. Vi forlovet oss etter 2 måneder, giftet oss etter ett år og har 3 års bryllupsdag om ikke lenge. For oss var det riktig, men er man usikker så lar man ikke barna ta del i forholdet.

[Liskat]

Jeg tror ikke det bør gå altfor lang tid. Man må selvsagt bli godt kjent og virkelig føle at dette er noe som kommer til å vare. Men det er jo også veldig viktig at man introduserer barn og ny partner tidlig nok og, siden barna faktisk er ganske viktige med tanke på om dette kan vare (forholdet mellom barna og den nye, altså). Men det er også viktig at man ikke introduserer noen før man er enige om at dette er noe man skal satse på.

Nå har ikke jeg barn selv, men har skilte foreldre og en søster som har et barn fra tidligere forhold, så jeg tør påstå jeg har god kjennskap til problematikken.

Men for all del, introduser den nye som en venn først, og la han/hun og barnet bli kjent før forholdet er reelt. Det var et ganske stort sjokk å plutselig bli introdusert til mammas nye samboer uten å ha møtt vedkommende på forhånd...

[LilleBille]

Hos oss også, men hos oss gikk alt fort. Vi forlovet oss etter 2 måneder, giftet oss etter ett år og har 3 års bryllupsdag om ikke lenge. For oss var det riktig, men er man usikker så lar man ikke barna ta del i forholdet.

←

Men var det riktig for barna?

[Gjest Bellatrix]

Men var det riktig for barna?

←

De tok det fint da og de har ikke gitt uttrykk for at det ikke var greit.

[Gjest Bellatrix]

Jeg tror ikke det bør gå altfor lang tid. Man må selvsagt bli godt kjent og virkelig føle at dette er noe som kommer til å vare. Men det er jo også veldig viktig at man introduserer barn og ny partner tidlig nok og, siden barna faktisk er ganske viktige med tanke på om dette kan vare (forholdet mellom barna og den nye, altså). Men det er også viktig at man ikke introduserer noen før man er enige om at dette er noe man skal satse på.

Nå har ikke jeg barn selv, men har skilte foreldre og en søster som har et barn fra tidligere forhold, så jeg tør påstå jeg har god kjennskap til problematikken.

Men for all del, introduser den nye som en venn først, og la han/hun og barnet bli kjent før forholdet er reelt. Det var et ganske stort sjokk å plutselig bli introdusert til mammas nye samboer uten å ha møtt vedkommende på forhånd...

←

Nettopp. Det er da bedre at barna får bli kjent med den nye litt gradvis enn at de plutselig har fått en ny stemor.

[Ciara]

Jeg tolket først overskriften for hvor lenge man må ha vært sammen før man kan introdusere en tredjepart i forholdet, jeg

[Gjest Pax]

Jeg tolket først overskriften for hvor lenge man må ha vært sammen før man kan introdusere en tredjepart i forholdet, jeg

←

Pervo!

[Ciara]

[Sofia]

Jeg har nettopp møtt han som jeg bare VET er Mannen i mitt liv! Jeg har vært alene med 2 barn i 7 år og ikke introdusert dem til noen før. Nå er ungene mine 9 og 12 år.

Jeg fortalte dem ganske så med en gang at jeg hadde truffet en snill mann som jeg likte veldig godt. Fortalte også at jeg hadde vært en del sammens med han, og at jeg hadde overnattet en hel helg mens de var hos pappaen sin. Ungene mine har ofte spurt hva jeg gjør når de er borte, og om jeg er mye alene hjemme. Hvilket jeg har vært i mange år. De synes det var greitt at det var en som hadde tatt vare på meg når jeg var syk, noe jeg var den første helgen sammens med han, slik at jeg slapp å være syk hjemme alene.

Etter å ha pratet litt om han i noen uker, sånn helt forsiktg egentlig, så inviterte jeg han hjem til oss på Taco. Da hadde jeg fortalt ungene at vi var blitt kjærester og at jeg hadde vært flere helger hos han.

Det har gått over all forventning. Første møtet var riktig så vellykket må jeg si. Barn er mere tilpasningsdyktige enn hva man aner. Nå har han vært etpar ganger til på besøk hos oss og ungene roper HEIA! når han kommer. De prater med han, og de viser at de liker han. Det har de sagt til meg også. Sønnen min på 12 synes han er "rågrei". Selv om han bare har vært min kjæreste i 2 mnd så synes ungene at det er greitt. De ble tatt med helt fra starten av den enkle grunn at jeg var så sikker på at han var riktig for meg. Det tror jeg de har satt pris på, at jeg ikke har ventet eller holdt han skjult for dem. Nå er ungene mine såpass store at jeg kan prate med de da. Det må jo sies. Og så er det befriende deilig å vite at de også vet! At de ikke får høre det fra venner eller bekjente som kanskje har sett oss sammen.

Dette tenkte jeg utrolig mye på før jeg møtte han, og hadde også tanker om å vente så lenge så mulig, at det skulle gå laaang tid før noen som helst skulle få den "ære" å blir presentert for mine barn. Men det har vært helt naturlig (om enn ganske så overraskende) at jeg ønsket å dele det med de så tidlig som jeg har gjort.

For meg ble iallefall dette den rette måten å gjøre det på!

[Gjest Bellatrix]

Flott å høre, Sofia. Jeg gleder meg på dine vegne. Jeg måtte kikke innom tråden din på singelforumet for jeg synes det var så nettopp at du møtte han. Tiden flyr.

[Gjest Gjesta]

Jeg syns dette med å introdusere barna for noen er litt overopphauset jeg. Skjønner ikke hvorfor det er "riktigere" å snike rundt og vente i x antall måneder før personen vises fram? For barna blir det jo et "sjokk" uansett hvor lenge mor eller far har vært kjæreste i smug med personen? Og noen garanti for at dette vil vare har man jo aldri uansett.

Så; hva er motivasjonen/tanken bak å holde en ny venn hemmelig for barna? Og tenker dere at barna ikke skal vite at man har en venn av det annet kjønn i det hele tatt? Eller kan man fortelle det bare man later som om det kun er vennskap?

Tar barn skade av å vite at sin enslige mor eller far har funnet en kjæreste?

Jeg skjønner jo selvfølgelig at det ikke er bra å introdusere barn for en "ny stemor/stefar" uten at man er sikker på at det faktisk ER det vedkommende er, og jeg skjønner også at det ikke er noe særlig at barn opplever at mor eller far stadig har nye kjærester på overnatting.

Men hvis man toner ned overnatting, kyssing og klining mens barna er tilstede, skjønner jeg ikke hvorfor ikke barna kan få hilse på foreldrens nye bekjentskap? Hva er galt med å ha vedkommende til middag? Barn er vel ikke ukjente med at venner er på middagsbesøk?

For meg høres det bedre ut å ta slik introduksjon langsomt og gradivs kontra at barna tror mor er singel også pluttselig skal de hilse på mors "nye" venn som hun har vært kjæreste med i et halvt år og som er innflyttingsklar.

[Amber]

Alle har jo forsåvidt rett i det de sier her.

Men mitt poeng er, at når forholdet er nytt, er det jo rosenrødt, og alt helt flott, og man er sikekr på at det er den rette. Dere har vel trodd det flere ganger, og etter en stund funnet ut at det ikke gikk alikevel? Sånn tidligere mener jeg? JEg har vært i forhold som har vært SÅ riktige med en gang, men etterhvert så var det ikke det alikevel. Det er det jeg mener!

Jeg vil ikke at datteren min skal måtte behøve å forholde seg til flere partnere... hun er så lita ennå...

Huff dette er vanskelig...

[Gjest Gjesta]

Alle har jo forsåvidt rett i det de sier her.

Men mitt poeng er, at når forholdet er nytt, er det jo rosenrødt, og alt helt flott, og man er sikekr på at det er den rette. Dere har vel trodd det flere ganger, og etter en stund funnet ut at det ikke gikk alikevel? Sånn tidligere mener jeg? JEg har vært i forhold som har vært SÅ riktige med en gang, men etterhvert så var det ikke det alikevel. Det er det jeg mener!

Jeg vil ikke at datteren min skal måtte behøve å forholde seg til flere partnere... hun er så lita ennå...

Huff dette er vanskelig...

←

Men må hun forholde seg til dem som din partner da? Dere trenger vel ikke kysse eller overnatte når hun er tilstede? Barn tar vel ikke skade av at mors venner spiser middag? Jeg skjønner poenget med at barn skal slippe å forholde seg til en hel rekke "onkler" som går inn i en slags steforeldrerolle for kortere perioder, men det er vel ikke enten-eller?

Jeg vet bare at hvis jeg var liten og hadde skilte foreldre, ville jeg nok satt pris på å også få en tilvenningsperiode og gradvis bli kjent og få en naturlig tilvenning kontra å bli boms introdusert for et fremmed menneske som mamma eller pappa hadde vært kjærest med aldri så lenge uten at jeg visste om det.

[Gjest Gjest]

En faktor som kanskje ikke er nevnt så tydelig her er at barn faktisk ofte knytter seg til den n ye partneren, også FØR han/hun har blitt steforelder. Det er vel derfor man skal være litt forsiktig med å introdusere og la barnet bli kjent med "den ene kjæresten etter den andre", for å sette det veldig på spissen. Nå har jeg ikke vært barn av skilte foreldre selv, ei heller vært steforelder eller har egne barn, så akkurat hvordan det ene eller det andre oppleves skal jeg ikke si så mye om. Men jeg ville nok vært forsiktig med å la brnet knytte seg til (dvs treffe og gjøre ting sammen med?) en ny partner før forholdet var relativt stabilt.

Det med stabilitet og når man er "sikker" på at forholdet funker og varer - det varierer veldig, virker det som. Mange er jo sikre etter noen dager, og det kan stemme like bra det som noe annet. Det er etter mitt syn viktigere å være "forsiktig" med tanke på barna når det er snakk om mindre seriøse forhold og flørter, enn når det smeller og man møter en man virkelig faller for, og det gjengjeldes. Ellers er det vel sikkert ikke så bra å skjule alt mulig og la være å fortlle barna om ting, så det må vel kunne gå an å fortelle at man har et forhold selv om det ikke er snakk om en blivende steforelder.