avstandsforhold..vanskeligere enn jeg hadde trodd.

[Gjest gjest..frustrert]

heisann!

jeg er blitt sammen med verdens fineste gutt, som jeg er veldig glad i. Vi ble sammen for fire måneder siden. Det som er dumt er at vi bor i to forskjellige byer, og må ta fly for å komme til hverandre. Dette gikk greit i begynnelsen. men nå i det siste merker jeg at det begynner å slite skikkelig på meg. De siste gangene har det gått nesten en måned fra vi har kunnet møttes. Dette på grunn av hans jobb og at jeg studerer. Jeg har også veldig lite penger, og selv om han betaler litt mer, så merker jeg at det sliter skikkelig på økonomien, og jeg har flere ganger måttet låne penger av foreldrene mine.

Dette er så slitsomt, jeg føler at savnet etter ham går veldig ut over studiene. Samtidig så bekymrer jeg meg mye for om vi kommer til å holde ut på denne måten fram til sommeren (da jeg er ferdig med studiene). Saken er jo at vi ikke har noe ``grunnlag`` på en måte. Vi hoppet jo rett inn i et slikt forhold. og jeg tenker at det må være mye lettere å takle et avstandsforhold over en periode hvis man først har vært sammen ei stund, og så må bo fra hverandre, da er man kanskje litt mer stabil i forholdet og mer trygge på hverandre..?

Så, hva tror dere? er det urealsitisk å tro at dette kan vare til sommeren på denne måten? jeg virker kanskje litt kynisk nå, men jeg tenker også på hvor mye krefter jeg skal legge i dette forholdet da det helt klart går utover studiene mine. I og med at jeg går siste året så er det jo veldig viktig for meg og fremtiden min.

Noen som har vært i en lignende situasjon kanskje? eller noen som har noen råd eller synsinger på dette? bare pøs på jeg er takknemlig for alle svar!!

hilsen frustrert og litt bekymret jente på 23

[Gjest ts]

oops dette ble visst postet feil.. det skulle egentlig vært på samliv og relasjoner..

[Arkana]

Jeg og kjæresten min hadde bare vært sammen i to måneder da jeg dro til England for å fullføre studiene (hadde ett år igjen). Det var tungt selvsagt, men det gikk. Vi ringte, sendte mail, chattet på MSN/ICQ og sendte brev/kort. Vi var sammen deler av julen og han kom og besøkte meg i påsken, men ellers så vi ikke hverandre. Ja, det er slitsomt, og savnet er tungt. Men det absolutt viktigste for dere, som det var for oss, er at dette kun gjelder en begrenset periode. Du vet at til sommeren kan dere bo nærmere hverandre, for hver dag som går er det en dag mindre til dere ser hverandre. Jeg tror avstandsforhold er mye vanskeligere når man ikke vet hvor lang tid det vil vare.

Forøvrig er jeg og kjæresten fremdeles sammen, 7½ år senere, og vi gifter oss neste sommer. Lykke til.

[Gjest niomi]

Ja, sånt sliter på forholdet, men det kan gå bare man satser 100%, og snakker masse sammen.

Da jeg ble sammen med min kjære bodde vi 60 mil unna hverandre, og jeg flyttet til "hans" by først etter et år. Jeg er glad jeg ikke visste hvor tøft det året kom til å bli, for da hadde jeg aldri giddet, og jeg elsker denne mannen over alt på jord.

Vi møttes omtrent en helg i måneden. Det var som regel jeg som reiste til han, siden jeg var student og han i jobb. Jeg kunne ta med meg bøkene og lese hos han, eller jobbe på master-oppgaven der, slik at vi fikk litt flere dager sammen. Dessuten snakket vi i telefonen hver eneste dag. Men det var mye misforståelser og krangling, også, men vi måtte jo bare løse opp i disse tingene der og da. Siden vi måtte snakke mye, fikk vi også pratet mer om fremtiden enn de fleste nyforelskede par. Og det var jo bare positivt!

Men vet du hva som var enda tøffere enn å bo 60 mil unna hverandre? Jo, da jeg flyttet sørover. Jeg hadde ikke noe sted å bo, eller jobb for den saks skyld, og vi var enige om at jeg i en overgangsperiode skulle flytte inn i kollektivet han bodde i. Jeg kom, han hadde ikke varslet de andre om at jeg kom. Jeg hadde én skuff i en kommode å ha sakene mine i. Min kjære var sterkt deprimert i den perioden, og stakk plutselig av. De andre visste ingenting, jeg visste bare at han var på fjellet. Etc etc ... Men det bedret seg straks jeg fikk ordnet meg med et eget sted å bo.

Nå har vi vært sammen i 3,5 år, og i løpet av siste året har vi kjøpt oss leilighet og bil. Og jeg blir bare mer og mer forelska. For når vi kom oss igjennom den perioden hvor det blåste som verst på toppene, vil vi klare alt.

[Annikken]

Denne artikkelen kan være en trøst. Jeg kjenner meg faktisk igjen i den. Kommunikasjon er alfa og omega!

Edit: Leif

Endret 29. desember 2006 av Annikken

[Gjest Gjest]

jeg tror det kommer an på. Mange ting. Jeg starta et samboerforhold når jeg var 19 med avstand, vi var sammen i 7år. Den eneste kommunikasjonen vi hadde var en tlf i gangen på studentboligene der vi bodde. Dette var før mobiltlf og internett Vi ringte hverandre hver dag, og tok tok annenhver helg (lang) til den andre. Etter ett semester flyttet jeg til der han studerte og fortsatte mine studier der. Noe annet hadde jeg ikke klart. Da. Jeg var 19 år. Det at vi snakka sammen hver eneste dag og skrev brev til hverandre hele tiden var helt avgjørende. Ingen av oss rakk å lure på hvor vi hadde hverandre. Det gav mye lim til forholdet. Dette er et forhold jeg fortsatt tenker tilbake på med glede, og starten var gripende, flott, og full av følelser-han var veldig god på å formidle til meg, det er en forutsetning, tenker jeg , atman er gode til å snakke sammen.

At det ble slutt etter mange år er noe annet, vi vokste fra hverandre, som mange gjør.