Helsesøsters "taushetsplikt"

[Gjest Blodbruden]

Jeg jobber som helsesøster på en ungdomskole,

og vet godt at jeg har taushetsplikt.

Men jeg har allikevel plikt til å melde fra om alvorlige tilfeller.

Hva er vitsen med en slik taushetsplikt?

Eksempel: Ei jente på 15 og et halvt ønsker abort. Skal jeg eller skal jeg ikke ta det opp med faren?

En gutt skader seg selv. Skal jeg si noe til hans foreldre, eller bare henvise til psykolog?

Fordeler:

# Foreldre kan hjelpe barnet å bli kvitt problemene. (?)

Ulemper:

# "taushetsplikten" er den som gjør at ungdommen tør å stole på oss. Hvis vi "sladrer" kan vi bare glemme den troverdigheten.

# Foreldrenes innblanding gjør problemene 10 ganger større for barnet.

Sladrehank skal selv ha bank?

Jobben går greitt, men jeg er litt i tvil av og til...

Synspunkter?

[Gjest Cosette]

Samarbeid med skolens ledelse, sosiallærer og rektor.

Det er slik jeg har forstått det vanlig? Correct me if I`m wrong...

[Gjest niomi]

Enig med Cosette. Man har ansvarsmøter om enkelte elever innimellom, hvor ledelse, sosiallærer og helsesøster møtes. Og her vil man finne ut om ting er så alvorlige at foreldre skal varsles. Det skal være veldig alvorlig før man bryter taushetsplikten. Jeg vet at ved f.eks.spiseforstyrrelser og selvskadingssaker, blir disse anonymisert og før man rådfører seg med BUP om hva man bør gjøre.

Når det gjelder gravide jentunger, skal du henvise til lege. Du kan jo uansett ikke sende inn begjæring om svangerskapsavbrudd. Det må legen gjøre, og det er h*n som må varsle foreldrene, evt. BV hvis familiesituasjonen tilsier det. Da vil du fortsatt være der kun for henne, og hun kan prate med deg uten frykt for at hennes foresatte skal få vite noe.

[Gjest gjesta]

Jeg mener at taushetsplikten er utrolig viktig her. Dersom ungdommene får høre at du går videre til foreldrene så vil de ikke bruke deg som samtalepartner. Det er bedre at de har en voksen å snakke med enn ingen.

Selvfølgelig så er det tilfeller som er så alvorlige at noe må gjøres. Da bør du prøve å få ungdommen med på det. Må foreldre informeres så ta samtalen med de og ungdommen sammen dersom mulig. Vis at du står på ungdommen sin side.

Selv har jeg et godt og åpent forhold til mine ungdommer. Ikke alle har det. Ikke alle har ok foreldre. Bak en selvskading kan det ligge andre ting. Kanskje er årsaken foreldrene? Målet må være å hjelpe ungdommene selv om det betyr at foreldrene ikke alltid involveres.

[ashera]

Dette vet helt sikkert TS, men for de som ikke vet det: Taushetsplikten er juridisk regulert i helsepersonelllovens kapittel 5.. Informert samtykke er en grunnlegende verdi i helsejus og helseetikk, og dette er nøkkelen til hvordan taushetsplikt skal praktiseres overfor barn og unge. I pasientrettighetsloven kap. 4 er dette utdypet. I det tenkte tilfellet med jenta på 15 1/2 år har faktisk foreldre i utgangspunktet RETT til å samtykke, men barnet skal også høres (hun er over tolv år) (§4-4): Samtidig sier § 3 -4 at dersom pasienten er mellom 12 og 16 år "skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette."

Slike spørsmål er altså juridisk sett åpne for fortolkning, og det er vel her at TS dilemma ligger. Dette handler om dømmekraft. I utøvelsen av disse tingene kan man havne i situasjoner der man vet at det man gjør er juridisk riktig, men likevel kan det oppleves moralsk galt. Eller omvendt. Kunsten er å utøve god dømmekraft slik at det man gjør oppleves moralsk riktig innenfor rammen av hva som er juridisk riktig. Og her er det som TS peker på, et minefelt, og det er vel dette spørsmålet ditt egentlig dreier seg om. Jusen handler ikke bare om mekanisk anvending, men fortolkning. Og her syns jeg konteksten spiller en rolle. Er det foreldre som vil støtte, eller som vil bidra til forverring av situasjonenen? Føler du at den hjelp du kan gi, nytter og at det er best for barnet om du ikke informerer?

[Gjest Gjesta]

Jeg mener at taushetsplikten er utrolig viktig her. Dersom ungdommene får høre at du går videre til foreldrene så vil de ikke bruke deg som samtalepartner. Det er bedre at de har en voksen å snakke med enn ingen.

Selvfølgelig så er det tilfeller som er så alvorlige at noe må gjøres. Da bør du prøve å få ungdommen med på det. Må foreldre informeres så ta samtalen med de og ungdommen  sammen dersom mulig. Vis at du står på ungdommen sin side.

Selv har jeg et godt og åpent forhold til mine ungdommer. Ikke alle har det. Ikke alle har ok foreldre. Bak en selvskading kan det ligge andre ting. Kanskje er årsaken foreldrene? Målet må være å hjelpe ungdommene selv om det betyr at foreldrene ikke alltid involveres.

←

Synes dette var veldig fint sagt, jeg

[Lillesøster]

Hvis det er noe du er usikker på så bør du ta det opp med overhelsesøster. Slik ville jeg tenke om jeg ble usikker på hva jeg kan si.

[Gjest Gjesta]

Enig med Cosette. Man har ansvarsmøter om enkelte elever innimellom, hvor ledelse, sosiallærer og helsesøster møtes. Og her vil man finne ut om ting er så alvorlige at foreldre skal varsles. Det skal være veldig alvorlig før man bryter taushetsplikten. Jeg vet at ved f.eks.spiseforstyrrelser og  selvskadingssaker, blir disse anonymisert og før man rådfører seg med BUP om hva man bør gjøre.

Når det gjelder gravide jentunger, skal du henvise til lege. Du kan jo uansett ikke sende inn begjæring om svangerskapsavbrudd. Det må legen gjøre, og det er h*n som må varsle foreldrene, evt. BV hvis familiesituasjonen tilsier det. Da vil du fortsatt være der kun for henne, og hun kan prate med deg uten frykt for at hennes foresatte skal få vite noe.

←

Etter det jeg vet har man ikke lov til å ha møter hvor man diskuterer navngitte barn uten at barnets foreldre har samtykket.

Jeg syns Hera sier mye fornuftig. Jeg tror det er lurt å snakke med barna det gjelder om dette. Snakke med dem om hvilke voksne som bør få vite, hvilke voksne som kan være til hjelp og støtte for henne og hvorfor det kan være viktig å f.eks involvere foreldre eller andre hjelpeinstanser.

Og en annen ting; hvis du noen gang blir nødt til å fortelle mot elevens ønske, tror jeg det er viktig at du snakker nøye med eleven om det, og at du forteller/forklarer hvorfor du er nødt til å fortelle, og at du er åpen for å ta eleven med på råd når det gjelder hvordan dette skal skje. Det er viktig å ikke misbruke tillit, så er du nødt til å fortelle er det viktig at barnet forstår at du ikke går bak ryggen på barnet.

[Lady Onyxia]

Syns ikke du skal gå videre med det til foreldrene. De kan ikke gjøre så mye med det uansett, særlig hvis ungdomen ikke vil at de skal vite det i det hele tatt.