Såra og vonbroten!

[Gjest NN]

Dette er en situasjon som føles sår og meningsløs! Min kone og jeg har vært gift i 1,5 år og har en sønn på to. Vi hadde vært sammen i kun tre måneder da hun ble gravid. Vi følte oss sterke og så mulighetene. Og til de som synes det er altfor tidlig, og at men umulig kan kjenne en person godt nok etter så kort tid vil jeg si en ting: Det er under en graviditet men først skikkelig blir kjent med hverandre - på godt og vondt. Under graviditeten ble hun veldig innesluttet og vendte seg mye til meg, og jeg stilte opp til det ytterste. Som kjent er det fysiske forholdet for det meste fraværende under graviditet, og særlig i perioden etter fødsel. Men dette problemet ble for oss akkumulert inn i en ond sirkel vi aldri kom oss ut av. Hun forsikret meg hele tiden at det var henne, og at hun trengte mer tid. Det ble gitt, selv om det til tider var frustrerende å stadig møte "den kalde skulderen". Hele tiden har vi hat ting å se fram til, og da kom sikkert problemene til å bedres, og jeg har stilt opp 100% for henne da hun hadde fødselsdepresjoner. (les: misfornøyd med nytt utseende) Nå har imidlertid sakens kjerne blitt snudd på hodet. Etter en legre downperiode i livet kom hun seg endelig opp på det gamle selvsikre og selvtilfredse nivået. Plutselig kom det for en dag at hun ikke hadde de rette følelsene for meg lenger. Hun så på meg som en venn, en beskytter, næmest en farsfigur og definitivt ikke som en kjæreste, og hun hadde følt det slik innerst inne en stund men hadde ikke ville fronte de egentlige følelsene. Hun ville at vi skulle skille lag. Jeg føler det uendelig sårt å måtte stå igjen alene etter å ha vært støttende, satt henne som førsteprioritet så lenge. Jeg er automatisk blitt bitter, urasjonell og føler meg ganske utnyttet. Det er ikke godt. Føler vi har gått glipp av de gode tidene vi har ventet og kjempet for. Føler og at forholdet vårt stod sterkere enn at vi skulle skille lag på grunn av dette, det er på en måte en uverdig avslutning. Klart det manglende fysiske forholdet har tært, klart vi har kranglet og klart vi begge har vært enige om at slik kan vi ikke ha det. Men denne "tiden" hun trengte ble hennes kamp for å innse at vi ikke hadde en fremtid. Det ble jo aldri en felles kamp. Så endelig, er det noen som har opplevd lignende eller rett og slett har noen gode råd i denne vanskelige tiden?

[LilleBille]

Har desverre ingen gode råd, men vil bare si at jeg føler med deg - og forstår hvor vondt du har det.

Det er alltid trist og leit når en finner ut at den du har satset på ikke har hatt de samme målene som deg, når du tror at dere har jobbet mot et felles mål - med at du har gitt henne tid - så har det ikke blitt som du håpet, trodde på og jobbet for.

Håper likevel dere klarer å ha et godt forhold etterhvert i og med at dere har et felles barn som trenger dere begge.

Ønsker deg lykke til, og uansett hvor tungt ting føles nå vil det bli bedre over tid.

[Fakse]

Dersom hun ikke lengre har de rette følelsene for deg, er det ingenting å gjøre med det. Men for dere to er det for tidlig å gi opp. Som du sier har dere hatt vanskelige perioder og måtte kjempe mye. Forholdet og følelsene vokser på de gode periodene og "sultefores" i de dårlige. Derfor bør der nå gi dere selv sjansen til å ha det bra en periode først. Kanskje trenger der hjelp av en samlivsekspert til å bearbeide det dere har opplevd.

Mitt råd blir altså at dere ikke skal gi opp riktig enda. Først skal dere prøve skikkelig. Det skylder dere både forholdet, barnet og dere selv! Dersom det ikke hjelper er det ikke så mye en kan gjøre..

[Milo Minderbinder]

Joda.

Der har jeg vært.

Jeg var....la meg se....det grønne gress for en pike som var i et vanskelig forhold. Hun begynte med en ganske omfattende "jeg vil vise interesse"-kavalkade, som jeg slukte rått - og falt pladask. Hun flytter fra sin samboer på grunn av meg Så da ble vi et par. Jeg mottok kjærlighetserklæringer nesten hver time på døgnet; jeg var der da hun gråt- hjalp og støttet henne. og kjærlighetserklæringene strømmet uhemmet oss i mellom...hun pratet om barn, hun var interessert i å treffe foreldre, søsken og venner, hun pratet om alle de ting med livet hennes som jeg passet inn i. Hun sa hun elsket meg. Og så fant hun ut at "Dæven.....her har jeg vært avhengig av en mann i så mange år......hvem er jeg?", og fra å ha uttalt at hun elsket meg til å gå inn i "Jeg ignorerer ham" gikk det bare litt over tre uker.

Jeg forstår hennes tankegang, selvfølgelig. Av og til treffes vi i jobbsammenheng, og da hun spurte meg hvordan jeg hadde det, sa jeg at jeg ikke hadde det bra, og at jeg følte at hun, om ikke bevisst, hadde brukt meg som emosjonell brekkstang. Dette ble hun drivende forbannet på, og det kan hende at hun sikkert hadde sine poeng. Men, som jeg sa til henne, det er litt provoserende at det i dette tilfellet har vært, fra hennes side en stor porsjon av "Jeg kan føle, og du skal lytte. Du skal føle det jeg liker at du skal føle, ellers blir jeg sur og grinete. Du har ikke lov til å stille spørsmål med mine følelser, men jeg skal stille spørsmål med dine. Du har ikke lov til å bli irritert, eller føle deg forsmådd, selv om jeg holder deg på pinebenk i lang tid etterpå, med mange "kanskje"r, men jeg har full rett til å eksplodere i sinne hvis du våger å stille deg uforstående. Jeg ønsker ikke å gi definitive svar"...etc, etc. Jeg er muligens litt endimensjonal her, men det er min oppfatning at jeg ble brukt. Vel skal det sies at jeg gikk inn med mer eller mindre åpne øyne, men det var fordi jeg trodde, og fordi jeg hele tiden ble gitt signaler om at dette var noe å tro, og satse på.

Uansett.....jeg ble etterhvert lei hele piken og alt hennes, og trakk meg tilbake uten å gi lyd fra meg - samt at jeg har så ettertrykkelig mistet en hver interesse å gi lyd tilbake når det av og til kommer en slik. Jeg misliker henne for all del ikke, men må innrømme at jeg er meget lite medelsom i kanalen "privatliv" i den kommunikasjon som av og til, i jobbsammenheng skjer, samt at jeg de kommentarer jeg gir på meldinger hun kommer med om sitt privatliv blir møtt med høflige, og til dels hyggelige svar, men altså ikke svar som i særlig monn inviterer til utbroderinger fra hennes side.

Kall gjerne dette en barnslig reaksjon; men jeg er altså i den situasjon at jeg har blitt......tja.....knekkende likegyldig

Så jeg vet hvordan du føler deg, tror jeg....i hvertfall har jeg opplevd noe i nabolaget av det som har skjedd deg; og jeg vet at du er forbannet, jeg vet at du er såret. Jeg vet at du har et helvete på jord. Jeg vet at du har liten tro på farger og fuglesang. Jeg vet at du prøver med en god del....."hmmmmm......det blir sikkert bedre....."

Jeg vet at du har elsket, og at du elsker. Jeg vet hvordan det er å bli sjokkert og fornedret med å bli fortalt at hun trodde hun elsket.....men at det hun trengte da....var en pappafigur, og at du var god og trygg.

Jeg er, slik tingene nå er, svært glad for at jeg ikke er inne i bildet hos hun som så grønt gress i meg. Men...det har ikke bare vært en lett prosess.

dog....et lite råd: Gjett en gang på hva en av tingene som har hjulpet meg er......

Jeg fikk skrevet av meg alt skiiten her inne...

Så jeg vil benytte anledningen til å ønske deg velkommen her....og jeg håper at vi får se mer av dine innlegg i fremtiden. Det er et helvete å komme seg over en slik ting som dette her, men det er masse her inne på dette forumet som faktisk kan sette en litt bedre farge på prosessen.

Lykke til, NN......det fortjener du.

Milo :D

[Skusla]

Huff så urettferdig for deg NN....

Forstår godt at du føler deg såret og utnyttet, å på en måte er det jo akkurat det du har blitt

Å gå gjennom en graviditet og alt det innebærer er sikkert en meget tøff ( men også utrolig fin) periode. Man gjennomgår mange forandringer.

Det høres ut som din X har vært ganske så bortsjemt og stikker ved første anledning.

Hvorfor sa hun ikke fra før?? For at det var behagelig å bli oppvartet og ha en som stilte opp 110% ?

Å så kommer selvfølelsen tilbake, sikkert mye takket være støtten fra deg og da er det takk og farvel??

Nei, du fortjener noe bedre enn dette syntes jeg..

Finn deg en som setter pris på hva du gjør for henne og som gir deg like mye tilbake

Ett forhold handler om å gi og ta.. Ikke bare det ene.

Og etter det du forteller høres det ut som det var slik at hun tok og tok ..

Du må prøve å komme deg ovenpå igjen for det er ikke deg det er noe i veien med. Du høres ut som en real og god person.

Men det er viktig å også prøve å tilgi henne, dere har tross alt ett barn sammen og det er viktig for barnets skyld at foreldrene kommer overens. Jeg forstår at dette kan ta tid, men ta den tiden du trenger og fordøy alle følelsene og bygg deg opp igjen

Ønsker deg lykke til jeg og sender deg en klem :D