Hva feiler ham?

[Gjest Oppgitt]

Mannen min var i full jobb da vi traff hverandre og etter et kort bekjentskap giftet oss, men en yrkesskade gjorde at han har gått i rehabilitering og yrkesrettet attføring i fem år. Han har forandret seg, og nå lurer jeg på om han alltid har vært sånn, men at forelskelsen gjorde meg blind.

Alt er galt og alt er alle andres feil. Kurslederne, mennesker han møter, alle finner han feil med. Stiller jeg ikke opp og hører på klagene, drikker han og bebreider meg for at han begynte å drikke siden jeg ikke orket å høre på han men hadde andre ting å gjøre.

Jeg er i full jobb og er sliten. Det er ikke alltid jeg klarer stille opp. I begynnelsen gjorde jeg det, men nå er jeg utbrent.

Noen ganger bare må jeg ut av huset og det skjer oftere og oftere. Da drar jeg til venninner, slekt eller på trening.

Han gjentar seg selv hele tiden og alt er negativt. Han ble skadet fysisk, er høyt utdannet, men nå er han ikke stabil lenger og jeg kjenner han ikke igjen, men av en i hans familie har jeg hørt at han alltid har vært sånn.

Noe er galt med han, og han nekter å søke uføretrygd selv om flere leger har rådet han tli det, fordi han vil at Aetat og Trygdekontoret bør gi det til han, dvs. råde ham til det. Hvis de ikke råder han til det, så tar han kurs etter kurs, sykemelder seg, går over på rehabilitering og leksa gjentar seg. I de periodene han er sykemeldt eller er på rehabilitering er han mer seg selv og prater om andre ting, men stadig oftere dukker negativiteten opp. Han går så langt at han sender sms om at han skal hoppe ned fra en bro osv.

Jeg orker ikke mer, er stadig plaget med nakkesmerter, søvnløshet og hodepine, og er blitt rådet av venninner til å komme meg unna. Sexlivet er lik null og det frister meg ikke mer. Ikke med han.

Men selvmordstruslene gjør at jeg er i et dilemma. Jeg vet det er galt, men det plager meg hvis han gjør alvor av det. Jeg er også redd for at han skal gå løs på meg, fordi han ofte sier han er sint på hele verden og burde knuse han og han. Når jeg leser om menn som dreper hele familien sin, blir jeg redd og kjenner en reel angst.

Egentlig vet jeg at jeg må pakke og dra min vei, men hvordan tar jeg skrittet?

[Gjest gjesta]

Du kan ta kontakt med en familierådgiver. De kan hjelpe deg med å få sortert tanker å følelser. De kan fortelle deg hvordan du skal gå fram, og de kan hjelpe deg å ta samtalen med din mann.

[Gjest h7]

For det første, du kan ikke være ansvarlig for hans liv og lykke.

Nr 2; jeg synes du skal kontakte fastlegen hans. Noen må få han til å søke hjelp.

Hvis han blir suicidal, så få han til legevakta, eller ring en sykebil. Hvis han bare truer, så får han en oppvekning. Og hvis han faktisk er suicidal, så vil legevakten henvise han videre.

[Gjest Oppgitt]

Ja, kanskje jeg skal snakke med legen min. Jeg vet ikke om han bare truer med selvmord, men truslene er alvorlige nok. Han har truet i par år med jevne mellomrom. Da har jeg pratet med han, men nå begynner nervene mine å bli tynnslitte og det det hele gjentar seg igjen og igjen. Jeg må stille opp, og han roer seg for en kort stund. Stiller jeg ikke opp, så blir det liksom min feil og han drikker på grunn av meg fordi jeg ikke var der og lyttet til hans problemer (som jeg hører daglig og som alltid er de samme).

Han ser ned på alle og det virker som om han er perfekt mens alle andre har feil.

Jeg forstår at situasjonen sliter på han, men nå virker han apatisk og gjør ting han blir pålagt som i en slags trass.

Det er en ting jeg ikke forstår og det er at han faktisk er i stand til å trene aktivt når han er så langt nede. Selvfølgelig er jeg glad for at han holder seg i fysisk form innenfor de begrensningene skadene har gitt han, men av og til mistenker jeg han for å være en selvplager på et psykisk plan.

For min del er den ekteskapelige delen over. Jeg føler meg mest som en støttekontakt og han tar heller ikke intiativ til sex.

Jeg vil mest av alt ut av ekteskapet fordi jeg føler at jeg har mistet respekten for han. Kanskje ikke følelsene mine var de rette, men han er blitt en helt annen.

[Gjest Frk Åberg]

Det høres ut som du vet selv hva du bør gjøre, men at du ikke vet om du tør pga. hans selvmordstrusler. Jeg skjønner godt at du er bekymra for dette, men du er ikke ansvarlig for hans liv. Det kan høres ut som han er deprimert - hvordan stiller han seg til å søke hjelp?

Det høres ut som du er helt utslitt av dette, og sånn skal det ikke være. Du har holdt ut en stund, og det høres ut som du har gjort det du kan gjøre. Du har lov til å ta hensyn til deg selv også. Hvis du vet at du egentlig vil bryte ut, så må det vel være bedre å gjøre det nå, enn å vente til du har blitt fullstendig nedbrutt?