sammen veldig ung

[mee mee]

jeg har vært sammen med samboeren min i 3 år nå. vi ha bodd sammen i 2 år. jeg gjorde det slutt for et par mnd siden for jeg følte at vi ikke hadde noe lengre.

må sies at vi ble sammen i en alder av 17, og har hatt et veldig intenst fohold. jeg følte at jeg hadde mistet mye av ungdomstiden min, og følte jeg måtte ha litt frihet. men nå holder vi på å bli sammen igjen. men jeg er så forbanna usikker på om jeg vil det. jeg er utrolig glad i han, men så føler jeg at jeg kanskje kaster bort livet mitt på dette.

kan noen fotelle meg om hvordan det gått med dere som ble sammen ung, og hvordan gikk det?

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg har vært sammen med mannen min fra jeg var femten, og føler ikke på noen måte at jeg har kastet bort livet mitt på ham. Vi hadde noen tøffe år, og kom gjennom det nærmest mot alle odds. Nå har vi vokst veldig sammen, har det ikke perfekt, men stadig bedre. Jeg har aldri vært i tvil om at han er mannen i mitt liv.

[Gjest gjesta]

Du kan da fortsette livet selv med kjæreste? Hva er det du går glipp av føler du?

[Gjest Gjest]

Jeg traff mannen min da jeg var 18 år. Vi var gift i 16 år og fikk tre barn. At vi nå er skilt har ikke noe med at vi følte vi ikke hadde rast fra oss eller traff hverandre for tidlig.. Mange holder kortere sammen selv om de treffer hverandre senere.

Dette var mitt forhold, men bare du vet hva som er riktig for deg. Kjenn på hva du føler selv.

Et råd vil jeg gi til mine barn, og kanskje også til deg. Vent noen år med å få barn. Vær voksne sammen før dere begynner med småbarn. Blir et helt annet liv, hvor forholdet ikke blir prioritert i like stor grad.

[mee mee]

jeg vet rett og slett ikke. har bare 1000 tanker i hodet, og klarer aldri å bestemme meg....

er bare redd for at hvis i blir sammen igjen, så blir det dårlig igjen. hvis vi ikke blir sammen igjen, så kanskje jeg mister han for godt.

men vet ikke om jeg har så sterke følelser som jeg burde..

[Gjest Gjest]

Bruk litt tid på å kjenne etter. Hvis du ikke har så sterke følelser, så må du la ham fare. For meg høres det ut som du egentlig har bestemt deg, men ikke helt tør...

Hvis du allikevel velger å satse, så husk at man kan ombestemme seg hvis det blir feil.

Men som sagt; drøy dette med barn til du er VELDIG sikker.

Hilsen samme gjest som ovenfor

[mee mee]

hvis vi skal få barn, så må jeg vite 100 % at jeg vil det. så det er veldig uaktuelt nå

[Gjest gjesta]

Hva med å være kjærester noen år og ikke bo sammen?

Da kan du kjenne litt på følelsene dine samt at det er lettere å bryte dersom det ender der.

[Gjest Gjesten]

Vi ble sammen da vi var atten og nitten år gamle. Vi har nå vært sammen i åtte år, og gift et halvt år.

Det har vært tøft ja, men det er det for alle.

Prøv å tenk etter om det virkelig vil være bedre og annerledes med noen andre enn han. Det har jeg gjort, og da har jeg funnet ut at min mann har de kvalitetene jeg trenger i en mann. Snill, oppofrende, ansvarsfull. En god støtte i vanskelige stunder, og sist men viktigst, han elsker meg og jeg elsker han.

Jeg kunne rett og slett ikke se at en annen mann kunne ha de kvalitetene pluss mer.

Er du villig til å ofre han og hans familie?

Jeg også lurer litt på hva du føler du mister av ungdommen din?

[Gjest Gjest]

Jeg ble sammen med min exmann når jeg var 16 og vi var sammen i 15 år, giftet oss som du skjønner av måten jeg omtaler han på. Jeg gikk nok og lurte veldig på hvordan det ville være å være alene eller sammen med andre i mange år så tilslutt tok jeg skrittet og flyttet. Det ble en tøff tid og har i dag etablert meg på nytt med en jeg vet jeg elsker. Dessverre elsket jeg nok ikke mannen min høyt nok og da vil ingenting fungere, samme hvor ung man er eller ikke. Jeg har likevel troen på at litt livserfaring ikke er av det dumme så tenk deg godt om, fortsett gjerne forholdet men da bør du være sikker. Er du det minste i tvil, bruk ungdomstiden nå!

[Helen]

Jeg var bare 14 år da jeg ble sammen med en som var 16 år. Vi var sammen i 9 år.

Jeg føler at jeg mistet hele ungdomstiden min. Vi var aldri ute på noen ting som ungdom bruker å være med på.

At jeg ble seriøst sammen med han så tidlig har jeg angret mange ganger på, vi vokste rett å slett fra hverandre. Men jeg har aldri angret på at jeg fikk barn med han da

Endret 23. november 2006 av m@msen

[Gjest Septima]

Jeg ble sammen med kjære da jeg var 16 og han var 19. Vi har vært sammen i litt over 6 år nå, forlovet oss i sommer og planlegger bryllup sommeren 2008. Jeg har aldri angret på at jeg møtte han så tidlig, føler ikke jeg har gått glipp av noe. Hadde avstandsforhold de to første årene, der vi bodde minst 30 mil fra hverandre. Det gjorde at vi hadde våre egne liv, var ikke bare sammen hele tiden. Møttes de helgene vi hadde mulighet og i ferier. Det var tungt i perioder, men vi satte veldig pris på den tiden vi hadde sammen.

Jeg er veldig glad for at jeg møtte kjæresten min så tidlig og for at jeg har fått dele ungdomstida mi med han

[Gjest Talula]

Jeg er i begynnelsen av 20 - årene og har hatt den samme kjæresten i 7 år, og vi har det fremdeles veldig bra sammen. Hadde også et avstandsforhold den første tiden. Vi har nok vokst med hverandre, og ikke fra hverandre. Jeg føler ikke at det er noe problem at vi har vært sammen siden vi var veldig unge, jeg synes faktisk det er bra, for vi har delt veldig mye.

Dette er bare mine erfaringer, og det er jo forskjellig for alle..

[Gjest deemess]

Møtte eksen da jeg var 15 og han 16, var sammen i ni år- med noen "pauser"..i mai ble det slutt, for godt, selv om vi var sammen som før, vi var bestevenner..han fikk ny dame i september, og jeg..ja, jeg savner han..savner den lille familien min (vi har en gutt på fem år sammen) Jeg følte ikke at jeg elsket han, og det var nok grunnen til t det ble slutt..lurte lenge pp det...vi vokste fra hverandre på sammemåte som vi ble mer og mer samkjørte...

Vet enda ikke om det er rett at det ble slutt, fordi jeg savner han så intenst...kjenner ikke til noe annet liv enn med han, og det er utrolig ensomt å være singel og høre junior komme hjem å fortelle om den koselige familiehelga med pappa og nydama...gud..hater det...

Vær helt sikker på hva du gjør, ikke tenk at du går glipp av noe i allefall, det får være opp til deg og dere å ta muligheter å sjangser som byr seg selv om dere er kjærester..

[Wayah]

Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 15. Er 24 nå, og vi har vært gift i 2 1/2 år. Jeg føler ikke jeg har gått glipp av noen ting, tvert imot har han gitt meg mye jeg ikke vet om jeg hadde fått uten han. Om vi kommer til å holde sammen hele livet er umulig å spekulere i, men det ser lovende ut

Jeg tror imidlertid det er få som har det slik. Du ser noen av oss her, men vi er nok langt fra normen. Om en skal holde sammen uansett hvor ung eller gammel en er, er det ikke nok å være hodestups forelsket. En må jobbe sammen uansett hva som skjer. Hvis du og eksen din er i stand til det så er det mulig dere kan holde sammen, men du høres ikke ut som du har helt tro på det.

Kan dere klare å være venner i stedet? Du beskriver nemlig mer en venn enn en kjæreste synes jeg.

[mee mee]

jeg har bestemt mg for å gi oss en siste sjans. for jeg er utrolig gla i han. og vet ikke om jeg hadde taklet og mistet han helt.

men kanskje går det, kanskje ikke. vi ble enige om å ta en dag om gangen, og ikke ha for høye forhåpninger..

[Gjest Gjest]

Det er ikke no godt tegn at du er usikker. Og at du syns du mister ungdomstiden din.

De jeg kjenner som har hatt forhold som har vart lenge fra de var veldig unge (15-19) har som fellesnevner at det har vært sikre og hatt et spennende liv med disse mennene. De har utviklet seg sammen.

Men man har så mange behov, som trygghet, det å være kjæreste med noen, savnet av dette, som kan være vanskelig å forholde seg til. At du er skeptisk tenker jeg at du skal ta på alvor. En bra kjæreste, uansett alder, er vel en som en kan vokse med, være glad med, nyte, være fri sammen med. Da kan det være helt fint tror jeg.

Det med at man skal ta usikkerhet på alvor mener jeg gjelder uansett alder, så det har mindre med at du er ung å gjøre. Du har ikke så mye egenerfaring på hva som er bra for deg enda. Det vil du få.

Prøv å kjenn etter magefølelsen din , og lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg ble sammen med min mann da jeg var 18 år. Han er like gammel som jeg. Nå er vi 29 år, har tre barn og har vært gift i 4 år.

Vi har da hatt våre oppturer og nedturer som alle andre ekteskap, men føler ikke at jeg har mista ungdomstida eller noe sånn.