i oppløsning...

[Gjest Gjest_gjest_*]

nå har vi vært sammen i 6 år...lidenskapen er borte.men jeg elsker han fortsatt.men ting har blitt så vanskelig.så komplisert.og jeg vet ikke om jeg orker det mye lenger.blir så irritert.vi har krangler om husarbeid.han gjør ingenting.jeg gjør alt føles det som.jeg maser og maser og han tar seg sammen, men det varer i en uke så er det pån igjen.ikke handler han mat og andre ting.det er liksom opp til meg som kvinne å gjøre.men nå orker jeg ikke mer og vi har kommet inn i en ond sirkel.hvor det er klaging i mange uker.så blir det bra og så er det pån igjen.jeg har ikke barn men det har han.jeg henter barnet på skolen.kjører barnet til bursdager osv når han ikke kan eller gidder.jeg tar barnet med til forskjellige aktiviteter som han ikke orker fordi han er opptatt på datan.jeg ser ikke på dette som en selfølge og forventer en takk for dette innimellom men nei.og nå er jeg så dritlei.av alt.ikke vil han finne på noe med meg.jeg spør om ikke han kan være med ut og spise, kino, bowling.bare finne på no annet enn å sitte hjemme og sture. og jeg ser at kanskje forholdet vårt har godt av å komme seg utenfor huset.men nei det vil han ikke.han trives godt hjemme foran pc sier han.har ikke behov for å ta en tur ut.jeg savner noen å ha det gøy med.noen å kose med og trives med.noen som kan løfte meg opp som den gangen alt var blomstrende.en jeg kan le og smile med men han er ikke lenger.han sitter foran pc og råtner.men det er ikke bare husarbeid som har gjort avstanden så stor.det er mange ting.jeg vet ikke.men jeg føler at dette her går i oppløsning og ikke kan fikses igjen selv om man vil.for jeg prøver å ordne opp og fortelle han hva problemene er.men han sier bare:du har valgt meg og jeg vil ikke forandre meg, jeg har alltid vært ræva på økonomi, aldri vært flink til husarbeid og rydding, jeg har gjeld og sosial angst, men du har valgt meg og da skal du ta meg som jeg er.

sant nok...men han valgte ett felleskap og å være to.han valgte meg og...og når det er to inn i bildet som kanskje er forskjellige er det ikke bare den ene man må ta hensyn til..er det vel??jeg har ofret en god del for han sin skyld...og jeg sier til han at: hadde du bodd alene ville du vasket dine egne klær, betalt dine egne regninger og vasket og ryddet bort ditt eget rot, jeg er ingen unnskyldning for at du skal slippe dette..ja jeg vet sier han...men det ble bare slik og det er ikke lett å endre...jeg vil ikke forandre meg sier han bare...nå har ddet kommet så langt at sexgale meg ikke tåler han fysisk og jeg er redd dette snart ender opp med "skilsmisse"..noe som jeg syns er trist for vi har hatt det så bra..jeg gråter...

[Flowery]

Han er tydeligvis ikke interessert i å forandre seg. Og da må du bestemme deg for om du vil fortsette slik, eller fortsette alene..

[Gjest Gjest_gjest_*]

ja jeg skjønner jo det...men hvordan kan man ikke forandre seg når man går inn i et forhold hvor man ikke blir helt alene men to?jeg gir meg ende over!

[Gjest har også hatt d slik]

Man forandrer seg som regel ikke selv om man får kjæreste da. Selv om det kansje hadde vært ønskelig noen ganger.

Folk er slik de er, og hvorfor skal han ønske å forandre seg? Han har det jo fint når du ordner opp for ham.

Jeg har hatt det akkurat som deg. Selv om min x nok faktisk ønsket å forandre seg, gjorde han det aldri. Er ikke sikker på om han egentlig ville, selv om han sa det. Han var også dårlig med penger og uansett hvor mye jeg hjalp klarte han alltid å rote det til.

Til slutt måtte jeg ta et valg:kunne jeg lever med ham slik han var eller ikke? For meg ble konklusjonen at dette klarte jeg ikke. Jeg liker at ting er ordentlig og klarer ikke stadige kriser hele tiden, så selv om jeg elsker ham måtte jeg bare inse at vi ikke kunne leve sammen. Dette tok lang tid og når det endelig ble slutt føltes det bare som en lettelse faktisk.

Men du må selv kjenne på hva som er riktig for deg. Men husk at vi alle som oftes er slik vi er, å noen feil er ikke gjort i en håndvendig å rette på, det er faktisk ikke alltid mulig

Lykke til

[Gjest Gjest_gjest_*]

jeg har aldri latt en regning bli liggende ubetalt. det er som du beskriver det. små kriser hele tiden. jeg er så trist og takker for lykkeønskninger.tok det

lang tid før du var over han?jeg tenker på barnet hans også jeg vet ikke om jeg greier å gå fra han eller om jeg greier å bli....jeg vil ha han men en utgave hvor han er den samme men takker for at jeg gjør ting med datteren hans, takker for husarbeid osv...hvor han tar tak i ting selv...hvor han ordner opp i økonomien sin..6 år er lenge...vil jeg bli i 6år til??jeg tror ikke det...dette gjør meg så deprimert...

[Gjest gjesta]

ja jeg skjønner jo det...men hvordan kan man ikke forandre seg når man går inn i et forhold hvor man ikke blir helt alene men to?jeg gir meg ende over!

←

Du gjør jo hele tiden ting for ham slik at han ikke trenger å ta ansvar.

Gjør det husarbeide som er viktig for deg. Drit i å vaske hans klær.

Vær kjærlig og imøtekommende mot hans barn, men la han ta ansvar med å kjøre, hente, bringe osv.

Betal dine regninger og ikke hans.

Synes han har en ansvarsfraskrivelse ved å si at du tok meg slik jeg var, så godta det.

Han bør bli voksen.

[Gjest Gjesten]

Ai ai ai.

Det er fortsatt håp i hengende snøre.

Syns persille kom med mange gode forslag.

Vær opptatt når barnet skal kjøres på aktiviteter. Ute og går tur rundt den tiden eller noe.

Ikke gjør husarbeid han bør gjøre, og IKKE vask klærne hans.

Syns også han bør bli voksen ja.

Det å ha angst gjør ikke at han bare kan sitte der. Han skylder deg å prøve å gjøre noe med det....

Lykke til!!!

[Gjest Gjest]

Ja det tok meg lang tid å komme over ham! Det som tok lengst tid var å forsone seg med det faktum at han aldri kom til å forandre seg og at jeg faktisk ikke kunne leve med ham, jeg elsket ham jo slik han var trodde jeg. Men jeg gjorde jo egentlig ikke da, for jeg ville jo han skulle endre seg/forbedre seg. Ting som husarbeid og aktiviteter med datteren hans er ting jeg tror det er mulig å få fremgang på, det økonomiske var for meg dødfødt. Jeg tilbøy meg å ordne opp i alt, men han viste på en måte best selv, selv om han også var klar over hvor dårlig han faktisk var med penger

Jeg ventet også lenge før jeg gikk fordi jeg så gjerne ville leve med ham, men når vi endelig flyttett fra hverandre hadde hele prosessen tatt så lang tid at jeg faktisk bare følte lettelse

Men jeg føler virkelig med deg, for hele situasjonen er bare grusom. Man vil veldig gjerne bli hos den man elsker, samtidig er man stadig ulykkelig fordi man ikke takler livsituasjonen man blir satt i.

Det kan vel ofte ha litt å si hvor gammel han er også. Min x var 40 og jeg inså at det nok var litt forsent. Men det kan nok være andre der endring er mulig, men det vet du nok best selv. Ofte er det vel slik at vi vet sannheten inderst inne i oss selv, men at den ofte er vanskelig å erkjenne

[Gjest Gjest_gjest_*]

takk for svar alle sammen er det for mye det jeg krever?at han tar ansvar for seg og sitt?han sier han ikke vil forandre seg men er dette en så stor forandring egentlig?jeg ber bare om at han blir litt mer aktiv?jeg har for eksempel ingenting imot at han sitter på pc-en så lenge han på en måte har gjort sitt i hjemmet...jeg syns selv ikke det er den største forandring å be om..jeg vet ikke lenger....men jeg vil prøve nå å slutte å hente bringe barnet.jeg har tenkt på det flere ganger.han får fra nå av hente og bringe selv.siden han ikke vil ta det ansvaret som kommer med i et forhold vil heller ikke jeg ta det ansvaret.ferdig med den saken.så vasker jeg mine gene klær og gjør opp etter meg selv.hvor langt skal man strekke seg i et forhold?det er så mange spørsmål jeg stiller meg...