Føler vi holder på å gli fra hverandre..

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hjelp! Jeg har vært så lei meg den siste tiden. Har begynt å tenke over mitt forhold til venninnene mine. Vi er alle i slutten av tjueåra. Vi ble kjent gjennom jobb for ca 8 år siden og har hatt mye kontakt opp igjennom. Problemet begynt egentlig etter de begge fikk barn nr 2 omtrent samtidig for et par år siden. Det virker ikke som de er interessert i å ha kontakt med omverdenen etter dette.

Alt går bare i familieting og uten unntak; hjemmekos, henting, bringing, familieselskap, bursdager, foreldremøter osv osv. Ingen unger er i barnehage og når jeg ringer for å prøve å holde kontakten og høre hvordan det går, blir vi avbrutt hele tiden av mas og skriking i bakgrunnen. Om jeg ringer kl 23 på kvelden hender det også at ungene er våkne. Og så må vi legge på for de skal et eller annet. Vi har ikke hatt en skikkelig venninnekveld på et år nå tror jeg.

Så derfor tok jeg initiativ for noen dager siden og inviterte dem på mat, sa de kunne bestemme hvor de ville være siden de har barn. Men den ene sa at det ikke passet for hun var så sliten og hun andre ringte ikke på igjen eller sendte melding så jeg vet ikke hva som var grunnen der. Barnevakt er også et ikketema for min ene venninne, alt som teller her i livet er mann og barn.

Jeg har prøvd å bare fortrenge dette og tenke at det blir bedre senere. Men jeg klarer ikke å la være. De er de eneste venninnene jeg har i tillegg til en som ikke har barn, og de er mennesker jeg liker veldig godt og er veldig glad i.

Så jeg blir rett og slett såret. Vennskap må pleies, men ikke bare en vei.

De kontakter meg aldri lenger, det er kun jeg som ringer og maser føler jeg.

Jeg har spurt om de to har kontakt ofte men det har de ikke.

Jeg har faktisk tatt det opp med dem begge på en fin måte. Jeg sa at jeg føle meg litt utenfor siden jeg ikke har barn, men de sa bare at de er opptatt. Jeg sa også til den ene for noen mnd siden at jeg er såret for at hun ikke har ringt meg. Hun sa hun var lei seg og at jeg var en av hennes beste venninner, men ingenting er forandret....

Virker ikke som de har behov for venninner i livet sitt.

Blir det virkelig sånn når man får barn?

Noen som har gode råd til meg?

Jeg savner venninnene mine

[*melis*]

Jeg opplever det samme med en venninne av meg. Og hun har ikke barn en gang, bare kjæreste. Har vært sånn i over et år nå og jeg har egentlig bare gitt opp. Det er nok ganske vanlig, noen folk har nok med mann og barn og å tilbringe tid med venner blir som en sydentur, bare noe man gjør en eller to ganger i året.

Jeg har dessverre ingen råd, men du er i alle fall ikke alene om å irritere deg.

[Gjest Gjest]

De høres helt fjerne ut, man kan da ikke bare kutte ut kontakten med omverdenen når man får barn. Man trenger jo litt input fra andre innimellom, uansett hvor viktig det er å ta seg av mann og barn.

De kan ikke bli så veldig gode mødre tenker jeg, når de ikke er i stand til å ivareta relasjoner med andre utenfor sin lille verden, så blir de jo avkortet etterhvert, og veldig trangsynte, er min erfaring.

[Snuselille]

Et lite svar fra en annen mor her...

Dere høres ut som noen som ikke har barn. Ikke ta det den gale veien. Men den dagen man får barn, etablerer seg og forandrer retning i livet, endrer noe seg. Tiden strekker ikke til, jeg selv har ikke nok timer i døgnet lenger. Man prioriterer de valgene man tar. Det er litt vanskelig å se dette på denne måten så lenge man står der uten barn selv, men når den dagen kommer at dere er i samme situasjon, tror jeg dere innser helt nye ting ved livet. Jeg har selv hatt venninner som fortsatt har vært barnløs etter at jeg stiftet bo - vi har havna litt på forskjellige planeter. Ikke merkelig i det hele tatt. Det er vanskelig å prøve å sette seg inn i en mammas rolle. Hadde problemer med det selv.

Bare sånn det er...

Men derimot sier jeg ikke at det ikke går an å pleie vennskap av den grunn Det blir bare litt mer vanskelig, og må planlegges lenge i forveien.

[Chic]

Jeg opplever det samme med en venninne av meg. Og hun har ikke barn en gang, bare kjæreste. Har vært sånn i over et år nå og jeg har egentlig bare gitt opp. Det er nok ganske vanlig, noen folk har nok med mann og barn og å tilbringe tid med venner blir som en sydentur, bare noe man gjør en eller to ganger i året.

Jeg har dessverre ingen råd, men du er i alle fall ikke alene om å irritere deg.

←

hehe, har vi samme venninne kanskje

har desverre ikke så mye råd selv, hva med å fortelle dem hva du føler, at om dette ikke blir litt forandra, så gir du rett og slett opp vennskapet? et vennskap skal gå begge veier, ikke bare fra ene kanten... Skjønner godt at de har mye å gjøre osv men syns det burde være mulig å klare å ta en kveld unna unger og mas!

[Gjest gjesta]

Det er utrolig dumt. Når jeg ble mor ble det faktisk enda viktigere for meg å ha kontakt med mine venner, ha mulighet til å treffes uten barn. Bare være meg selv og voksen. Noen blir så opptatt inne i sin egen stue at det er rart de holder ut. Den dagen de plutselig oppdager at barna har fått et eget liv så¨sitter de der uten noe å sette fingrene i.

[Gjest niomi]

Jeg er en av de "dårlige" venninnene.

Jeg er ikke utpreget sosial på venninners vis, og derfor må jeg velge mine venninner med omhu. Desverre kan kun meget få få plass innerst hos meg. Jeg er veldig avhengig av alenetid, spesielt siden jeg jobber veldig mye, og i ukedagene trives jeg best i sofaen sammen med samboeren min. Jeg har noen få venninner som jeg er veldig glad i, men det er faktisk en kamp for meg å klare å holde kontakten på et akseptabelt nivå.

De jeg ble kjent med i starten av 20-åra, har alle gått fra å være venninner til bekjente jeg treffer kanskje et par ganger i året.

Og jeg har ikke barn, engang...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Et lite svar fra en annen mor her...

Dere høres ut som noen som ikke har barn. Ikke ta det den gale veien. Men den dagen man får barn, etablerer seg og forandrer retning i livet, endrer noe seg. Tiden strekker ikke til, jeg selv har ikke nok timer i døgnet lenger. Man prioriterer de valgene man tar. Det er litt vanskelig å se dette på denne måten så lenge man står der uten barn selv, men når den dagen kommer at dere er i samme situasjon, tror jeg dere innser helt nye ting ved livet. Jeg har selv hatt venninner som fortsatt har vært barnløs etter at jeg stiftet bo - vi har havna litt på forskjellige planeter. Ikke merkelig i det hele tatt. Det er vanskelig å prøve å sette seg inn i en mammas rolle. Hadde problemer med det selv.

Bare sånn det er...

Men derimot sier jeg ikke at det ikke går an å pleie vennskap av den grunn Det blir bare litt mer vanskelig, og må planlegges lenge i forveien.

←

herregud og dager!jeg har en veldig god venn som fikk barn for 6 år siden.hun var 20 og alene med dette barnet. men hun hadde god hjelp av svigerforeldrene sine. de stilte opp og var helt fantastiske! men hun, min gode venninne hun forble en god venn. skal jeg fortelle deg hvorfor??jo hun tok seg tid til både barnet og sine venninner. hun dro med han på venninne besøk. hvis svigerforeldrene kunne passe han i helgene dro hun ut med venninner og fant på ting og tang.hun tok ting ofte på sparket. og jeg må si at barnet er lykkelig. han syntes det var gøy å dra på besøk. han har aldri tatt skade av det. han er en snill og rolig gutt han er verdens fineste gutt. jeg tror det bare handler om prioriteringer her...ingenting annet. det går fint an å kombinere barn med venninner. tror barn tar mer skade å av å være foreldres alt og ingenting..mer skade enn hvis barnet vokser opp med den lærdomen at venner må man ta vare på enten det er mammas venner eller ens selv venner. jeg ser opp til min venninne. høyere en himmelen faktisk for alt det hun har gjort og klart! hun har tatt vare på vårt og andres vennskap og oppdratt hennes sønn en hyllest til alle mødre som er så flinke. og i tillegg til det hadde hun nesten ingen venner som hadde barn..men det er vel lettere å henge seg opp hjemme hvis man i tillegg til det har en mann man må pleie...nei sånn vil ikke jeg bli...

[Snuselille]

Ingen som sier at alle barn kun ser foreldrene, vet du Og det er helt individuelt hvordan man legger det opp. Men man må nesten være mamma selv for å skjønne det, for dagen flyr den, og plutselig er kvelden der.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ingen som sier at alle barn kun ser foreldrene, vet du Og det er helt individuelt hvordan man legger det opp. Men man må nesten være mamma selv for å skjønne det, for dagen flyr den, og plutselig er kvelden der.

←

ja jeg vet ikke..jeg bodde til og med med denne venninnen mens hun hadde barn..i et par år.tiden går fort ja...men jeg mener det handler om prioriteringer fortsatt. det er strengt tatt ikke så vanskelig å få til en kveld med venner 2-3 ganger i uken selvom man har barn.

[Gjest Gjesten]

Vanskelig dette.

Jeg har selv mange venner med barn.

Det enkleste er ofte å møtes på dagtid om de er hjemmeværende, eller har fri en dag.

Kvelder og ettermiddager er veldig travle, og det vet jeg fordi jeg har vært en del hjemme hos dem på denne tiden av døgnet.

Om jeg var det ville jeg fortsette å holde kontakten, for fordi om det er vanskelig for dem å få det til i disse dager kan alt forandre seg den dagen barnet plutselig faktisk sover hele natten igjennom. Mannen ikke jobber sent hver kveld. Osv osv.

Jeg har som sagt ikke barn, men som en annen sa her inne så er det allerede en kamp å beholde kontakten på et akseptabelt nivå. Dagens samfunn krever ganske mye av oss, og når et barn kommer inn i bildet er det ganske naturlig at dette blir fokuset de første av barnets leveår, om man ikke er så heldig at man kan gå hjemme denne tiden...

Men all forståelse for frustrasjonen får du absolutt...

[Gjest Gjesta]

Et lite svar fra en annen mor her...

Dere høres ut som noen som ikke har barn. Ikke ta det den gale veien. Men den dagen man får barn, etablerer seg og forandrer retning i livet, endrer noe seg. Tiden strekker ikke til, jeg selv har ikke nok timer i døgnet lenger. Man prioriterer de valgene man tar. Det er litt vanskelig å se dette på denne måten så lenge man står der uten barn selv, men når den dagen kommer at dere er i samme situasjon, tror jeg dere innser helt nye ting ved livet. Jeg har selv hatt venninner som fortsatt har vært barnløs etter at jeg stiftet bo - vi har havna litt på forskjellige planeter. Ikke merkelig i det hele tatt. Det er vanskelig å prøve å sette seg inn i en mammas rolle. Hadde problemer med det selv.

Bare sånn det er...

Men derimot sier jeg ikke at det ikke går an å pleie vennskap av den grunn Det blir bare litt mer vanskelig, og må planlegges lenge i forveien.

←

Nå tror jeg du virkelig legger vrangviljen til!

Jeg har flere venninner med flere barn og det er ytterst sjelden vi planlegger noenting! Det går i telefoner og sms "hva skal du i kveld?, vil du komme en tur?"

Det går nemlig ann å få besøk når barna har lagt seg, til og med når gubbene deres er hjemme Vi har det helt topp, og de er utrolig sosiale! De er utrolig mye hos familie, både skole og jobb + egen trening, men likevel setter de gjerne av en plass i soffakroken til en venninne eller tre. Man kan slappe av selv om man har bsøk nemlig. Venninner trenger man ikke underholde. Det kan være nok å bare sitte sammen og drikke en kopp te foran nyhetene

Og jeg tror faktisk fedre klarer å passe på sine egne barn når de sover en kveld i ny og ne, det gjør iallefall mine venninners ektemenn...

[Snuselille]

Nå tror jeg du virkelig legger vrangviljen til!

Jeg har flere venninner med flere barn og det er ytterst sjelden vi planlegger noenting! Det går i telefoner og sms "hva skal du i kveld?, vil du komme en tur?"

Det går nemlig ann å få besøk når barna har lagt seg, til og med når gubbene deres er hjemme Vi har det helt topp, og de er utrolig sosiale! De er utrolig mye hos familie, både skole og jobb + egen trening, men likevel setter de gjerne av en plass i soffakroken til en venninne eller tre. Man kan slappe av selv om man har bsøk nemlig. Venninner trenger man ikke underholde. Det kan være nok å bare sitte sammen og drikke en kopp te foran nyhetene

Og jeg tror faktisk fedre klarer å passe på sine egne barn når de sover en kveld i ny og ne, det gjør iallefall mine venninners ektemenn...

←

Jeg legger ikke vrangviljen til Bare sier det som det er. Og sier ikke at det er totalt umulig for den som vil. Det er alt etter forholdene. Men først skole/arbeid, barn i bhg, så hjem, lage middag, sliten, leggetid... Du har ikke så himla mye igjen av dagen da. Men selvsagt får de som vil til! Det er en helt normal ting at småbarnsfamilier har mindre tid til rådighet enn dere uten barn. Jeg går ut i fra at dere finner ut av det selv en gang En med og en uten barn tenker ikke likt. Det prøver jeg i aller høyeste grad å påpeke her inne.

Etter leggetid er det ikke umulig å ta seg et venninnebesøk. Da kan man sitte og slappe av i sofaen og prate. Det er vel ingen steder jeg har motsagt dette

Tror jeg har gjort mitt for å få fram mitt poeng her nå.

Endret 22. november 2006 av Snuselille