Hvor gikk deres 'terskel'

[Gjest *veldig utlogget*]

Til dere som valgte å bryte eller var i den situasjonen tidligere, men har klart å forsones igjen med deres foreldre, hvor gikk deres 'terskel' før dere ikke orket mer kontakt?

Vil bare høre deres 'versjon', for jeg er så mektig lei og sliten selv, men er usikker på om det er jeg som kansje er lite tolerant.

[Gjest Snuske]

Nå er jeg en av de som har klart å forsone meg med mine foreldre, men nå jeg ser tilbake på det i dag, så er det vanskelig å si hvor terskelen gikk da jeg ikke orket mer.

For min del så rant vel begeret over da mor min bagatelliserte diverse hendelser i barndommen som jeg syntes var fæle, og som sitter i den dag idag. Da var det bare helt stopp i all kommunikasjon.

I dag har vi heldigvis et veldig godt og greit forhold, men allikevel så føler jeg vel at det mangler en liten 'bit', men det viktigste er vel at vi prater og koser oss de gangene vi sees.

Håper det ordner seg for deg iallefall.

[Gjest Også utlogget nå]

Jeg brøt aldri med min mor. Lot meg bare krenkes gang på gang, også i godt voksen alder. Nå i ettertid tenker jeg at jeg skulle ha tatt et oppgjør for mange år siden. Kanskje hadde det blitt brudd, og kanskje ikke. Jeg ville uansett hatt større selvrespekt. I stedet var det hele tiden småkrangling, men alltid på hennes premisser. Hun ville ha full kontroll over meg. Gikk jeg for langt i følge henne, gikk hun til sengs og truet med å dø. Det endte med at jeg grudde meg til å besøke henne. Jeg ble fysisk syk av samværet, som hun krevde mye av.

Det er lett å være etterpåklok, men jeg ser nå at jeg skulle ha vært tøffere for mange år siden. Sagt fra på en ordentlig måte, og ikke latt meg krenkes. Kanskje skulle jeg ha flyttet til en annen kant av landet, eller brutt med henne hvis det ble konsekvensen av at jeg nektet på la henne kontrollere meg.

[Helen]

Jeg brøt med min mor da jeg var 16 år. Grunnen til det var at hun var alkoholiker. Jeg opplevde mye vondt i den forbindelse så jeg valgte å bryte all kontakt. Jeg sa jeg ikke ville ha noe mer kontakt med henne før hun sluttet å drikke og flyttet i fra sin voldelige og alkoholiserte samboer.

Hun flyttet men fant seg ny voldelig og akoholisert samboer og forsatte å drikke til hun døde 3 år senere.

Vi fikk aldri skværet opp og det ganger med enda, 16 år etter.

Jeg vet jeg gjorde det riktig der og da, men hadde aldri trodd vi ikke fikk sjansen til å bli venner igjen..............

[Gjest Snuske]

Jeg brøt med min mor da jeg var 16 år. Grunnen til det var at hun var alkoholiker. Jeg opplevde mye vondt i den forbindelse så jeg valgte å bryte all kontakt. Jeg sa jeg ikke ville ha noe mer kontakt med henne før hun sluttet å drikke og flyttet i fra sin voldelige og alkoholiserte samboer.

Hun flyttet men fant seg ny voldelig og akoholisert samboer og forsatte å drikke til hun døde 3 år senere.

Vi fikk aldri skværet opp og det ganger med enda, 16 år etter.

Jeg vet jeg gjorde det riktig der og da, men hadde aldri trodd vi ikke fikk sjansen til å bli venner igjen..............

←

Leit å høre m@msen.

[Gjest Gjest]

For meg var den siste spikeren i kista da min far kjørte på min sønn som en konsekvens av at han var sinna på meg.

Da hadde jeg allerede minimalt med kontakt p.g.a andre episoder, men etter dette vil jeg aldri mer se ham.

[LilleLy]

Jeg tror ikke jeg kunne brutt med foreldrene mine, men vi (jeg og mamma) har hatt noen opprivende krangler. Heldigvis føler jeg at jeg har blitt mer voksen nå, selv om jeg bare er 25, og vet at hun kan og vet mer enn meg. Jeg klarer å takle henne bedre. Før så ba jeg alltid om unnskyldning fordi jeg følte at det var min skyld når vi kranglet, nå klarer jeg heldigvis å se det litt mer nyanser. Jeg har blitt mer kjent med meg selv og bevisst på mine egne svakheter og feil, noe hun kanskje har en tendens til å ikke være overhode. Krangler vi er det sjelden bare den enes skyld, det er to som må til, og jeg tar ikke lenger mer enn min del.

jeg vil ikke gå noe mer i detalj, for det er sjeldent vi krangler, men når det først skjer, så sparer vi ikke på kruttet for å si det sånn. Men to ganger har jeg vært inne på tanken om å bryte, men når jeg kommer til meg selv igjen, så kan jeg bite i meg ganske mye for å beholde det gode forholdet vi tross alt har, og som egentlig også betyr svært mye for meg!

Men jeg har samtidig forståelse for at noen bryter, eller i det minste trenger en pause!

[Gjest Gjest_Margrete_*]

For meg var den siste spikeren i kista da min far kjørte på min sønn som en konsekvens av at han var sinna på meg. 

Da hadde jeg allerede minimalt med kontakt p.g.a andre episoder, men etter dette vil jeg aldri mer se ham.

←

Det skjønner jeg. Hva i all verdens navn går av slike slike mennesker. Fint at du klarte å bryte.

[Gjest lazuli]

Det hele handler vel egentlig om å bli respektert for den man er.

Vanligvis skal man etter barndommen utvikle en egen personlighet og løsrive seg fra sine foreldre. I de tilfellene der hvor dette ikke skjer blir følgene ofte konflikter.

Jeg opplevde selv å måtte bryte med min mor fordi jeg måtte innse at hun var direkte ondskapsfull. Dette var selvfølgelig en vanskelig avgjørelse, men konsekvensene av hennes måte å behandle meg på var umulig å takle. Til og begynne med var det veldig vanskelig, men etter at tiden gikk forsonet jeg meg med at jeg hadde valgt riktig.

Bruddet varte i nesten tre år. Jeg ble så kontaktet fordi hun hadde blitt innlagt på sykehus med alvorlig sykdom. Jeg valgte etter dette å ha kontakt med henne, og litt etter litt fikk vi ordnet opp. Hun døde ikke så lenge etter dette og nå i ettertid er jeg glad for forsoningen.

[Gjest Gjest]

jeg sluttet å ha kontakt med min far,da han EN eneste gang tok på meg...har vært tungt uten han,men angrer ikke...er maaaange år siden nå

[Gjest Snuske]

Uff, jeg merker at jeg faktisk enda er litt sint og lei meg for det som skjedde i mitt 'barndomshjem', når jeg leser i denne tråden.

Og jeg må si at jeg kjenner meg igjen i det spørsmålet som TS stiller seg selv; Var/er det jeg som var lite tolerant??

Tror den tvilen/spørsmålet vil komme med jevne mellomrom..

[razmatazz]

Jeg har også hatt "pause" fra min mor. Litt samme problematikk som Snusken; moren min bagatelliserte fullstendig en hendelse som jeg tok veldig tungt (og tro meg, det var ikke snakk om småsaker!) og jeg ble veldig deprimert av hele situasjonen. Hadde ikke kontakt på en stund etter det, men vi har sakte men sikkert kommet nærmere hverandre igjen. Likevel føles det som om noe gikk litt istykker den gangen, og jeg tror aldri vi kommer til å bli veldig close igjen...

[momo]

Jeg brøt kontakten med begge mine foreldre da jeg var 16 år. Begge foreldrene mine var alkoholikere og på grunn av det hadde jeg gått gjennom masse dritt. Dette nektet de for at hadde skjedd, nektet og for at de hadde problemer.

Det som var siste dråpen, var da de satte seg ned for og ha en alvorlig samtale med meg, de var da edru, og fortalte meg at de ikke elsket meg lenger.

Vi har kontakt i dag, men den går på mine prinsipper og det vet de.

De får ikke drikke i mitt nærvær eller ringe meg når de har drukket. De får ikke si nedsettende, sårende ting eller prøve og manipulere meg.

Dette er mest gjort for resten av familien, ble jo litt problemer ved jul og bursdager.

Det er stort sett da jeg ser de og vi har et veldig høflig forhold.

[Gjest Gjest]

jeg tror at man veldig ofte prøver for mye. Og tar for mye ansvar fordi foreldrene ikke gjør det. Og tar for mye av skylden fordi det er vanskelig, Men , det er jo det man kan og er god til ofte.

Jeg snakker mye med ungdom som er i slike situasjoner som dere skriver om her. Har veldig respekt for hvor vanskelig det er , og ser så godt frustrajsonen over å være den voksne men å ikke være det. Å se på at den voksne ikke er voksen, ja det må være skikkelig vanskelig.

All støtte til dere som har klart å passe på dere selv og sette grenser for hva som er bra for dere.

[Gjest gjesta]

Jeg brøt med min mor i to måneder for omtrent et år siden. Den utløsende årsaken var at hun ga bort hunden vår, men den underliggende årsaken var for meg også bagatellisering av hendelser i barndommen og av mine følelser. Vi har alltid hatt et nært men svært svingende forhold, som jeg må jobbe mye med for å få til å fungere.

Med min far har jeg aldri brutt det tvert av med, men forholdet vårt har vært svært overfladisk og med lite kontakt i mange år. Vi begynner å komme litt nærmere nå, mye pga av at min samboer faktisk greier å kommunisere med han. Med han er problemet at han sviktet meg veldig da han hadde ansvaret for meg etter mine foreldres skilsmisse, og han er rett og slett en stor egoist.

Jeg har etterhvert funnet ut at jeg må forholde meg til mine foreldre som de er, jeg greier aldri å forandre dem. De har forårsaket mye vondt, som jeg var for ung til å takle. Nå greier jeg bedre å forstå at de hadde sine grunner, og jeg forventer heller ikke mer av dem enn jeg får, og derfor er det lettere å være fornøyd med det jeg faktisk får. Så lenge jeg vet (til en viss grad) at de bryr seg om meg, og at de prøvde så godt de kunne (selv om det ikke nødvendigvis var så veldig bra), er relasjonene verdt å opprettholde. Hadde det vært vanskeligere å ha dem i livet mitt enn å kutte de ut, hadde jeg gjort det.