Er jeg deprimert??

[Minmy]

Hei alle sammen, först av alt vil jeg fremlegge et lite önske om et forum for psykisk helse her på KG. Jeg savner så veldig noen å prate med om alt det rare som foregår i hodet mitt innimellom...

Vel, over til spörsmålet.., eller min "situasjon".

Jeg er 23 år og samboer med verdens herligste svenske gutt, i Sverige.

Det har jeg värt nå i ca fem mnd og som alle andre forhold går også vårt opp og ned.

Saken er i hvertfall den at jeg er redd for hva som foregår i hodet mitt om dagen, jeg kjenner ingen glede eller livslyst i det hele tatt og dette plager meg selvsagt veldig.

Greien er at jo mer jeg föler som dette, jo mer sint blir jeg på meg selv, jeg har jo egentlig tusen ting å glede meg over!

Greit at hverdagen ikke er så veldig morsom til tider, men det er jo höyst normalt. Jeg har vel alltid värt en person med veldig varierende humör, som oftest er jeg en glad og utadvendt person, de fleste har nok det inntrykket av meg, men jeg kan også bli veldig sint. Det kommer fort, og går også fort over.

Det jeg föler nå skremmer meg mye mer enn mine vanlige humörsvingninger, jeg bryr meg liksom ikke. Jeg har prövd alle mulige triks, jeg har skrevet lister for meg selv over alt jeg har å glede meg over, og jeg har sammenliknet den med en mye kortere liste over ting jeg skulle önske var annerledes. Ennå klarer jeg ikke å se mer positivt på livet.

Disse vonde tankene går selvsagt utover min samboer som jeg virkelig elsker over alt annet her på jorden, har forstår rett og slett ikke, og opplever meg sansynligvis bare som sur.

Og det er sånn jeg föler meg også, sur, slem og utakknemlig, og disse tankene gjör jo bare alt värre, jeg blir bare enda mer misfornöyd med meg selv.

Jeg innser at det nok ligger en hel del i min bakgrunn som gjör at jeg föler som nå, jeg vet bare rett og slett ikke hva jeg skal gjöre med det!

Jeg har hatt, nei nå ljuger jeg, jeg har bulimi og jeg vet jo veldig godt at det ikke gjör saken bedre. Akkurat bulimien er noe jeg har innsett at jeg må leve med, om ikke for alltid så ihvertfall i öyeblikket. Jeg har gått til psykolog og jeg har blitt behandlet med medikamenter, begge deler har hjulpet meg i perioder, men akkurat nå er det stopp.

Dette er ingen nye tanker for meg, jeg föler som dette hvert år på denne tiden, men når jeg bodde hjemme gikk jeg til verdens beste lege som virkelig tok meg på alvor. Det var kanskje ikke så mye han kunne gjöre, men når jeg havnet i en periode som dette så gav han meg litt pusterom. Jeg var sykemeldt en periode og klarte på det viset å inhente meg, stresse ned, spise riktig og trene, og det hjalp meg gjennom periodene. Jeg ser jo nå at det ikke löste problemene på sikt, men der og da var det redningen.

Nå bor jeg i Sverige, alt er nytt og jeg aner ikke hvor jeg skal henvende meg, alt kjennes så utrolig slitsomt, det er liksom lettere å bare gå som dette, jeg har ikke ork til å ta tak i meg selv.

Jeg har lest mye om depresjoner og ser jo at jeg har noen av symptomene. Men jeg vil absolutt ikke begynne på lykkepiller eller noe liknende, jeg vet jo at dette kommer gå over, det er bare så utrolig slitsomt mens det pågår. Til tider kan jeg lure på hva som er vitsen med det hele, det kjennes som om det vonde kommer ta overhånd til slutt, og at disse kreftene jeg bruker på å pröve å holde hodet over vannet bare er bortkastet.

Jeg har aldri seriöst tenkt på å ta livet av meg, jeg elsker faktisk å leve, men av og til den siste tiden har det kjent ut som det på noen rar måte er forutbestemt at jeg ikke skal bli gammel. Det er de tankene som får meg til å skrive dette - er jeg blitt gal?

Uff, jeg trenger bare noen synspunkter på dette, noe å "prate" med.

Ha en god dag alle, jeg skal kjempe meg gjennon resten av denne, og jeg vet jo at jeg klarer det.

[Gjest Anonymous]

Du er helt normal.

Men, du må jobbe med deg selv.

Gå deg en tur

Tren - fysisk aktivitet hjelper på humøret

Omgås andre mennesker som gjør deg glad

Kjøp noe til deg selv

Smil til deg selv

Når du får deprimerende tanker eller negative tanker - tenk positivt. Det er kanskje ikke så ille som du skal ha det til.

Lykke til:-)

[fruenge]

Kjære deg, når man har en spiseforstyrrelse er det helt normalt å få depresjoner.

Og ikke alle depresjoner er av det slaget at du trenger lykkepiller. Noen er det helt ok å si til seg selv at jeg er deprimert.

men du bør prøve å finne ut hvorfor, og ikke alltid er det lett på egenhånd. Og det å bo "borte" kan skape en forverrelse i bulimien, og med dette en depresjon.

Du trenger kanskje en samtalepartner/tankersorterer/psykolog, kall det hva det vil.

Du kan sende meg en PM hvis du vil, kanskje jeg kan tipse deg. Og kanskje ikke, men gjør et forsøk hvis du vil.

Og til gjest, hvis du ikke har noe bedre å fare med så foreslår jeg at du holder munnen kneppet. For du kom med dagens gpp (som står for generelt piss preik).

Skaff deg litt mer innsikt i hjernens aktiviteter, ikke alt kan løses ved at man tenker positivt.

[Cassandra]

Fruenge, gjest kommer med gode råd til gjest 1. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal skrive til noen som er deprimerte, eller har det vanskelig av andre årsaker. Jeg synes det er fint at gjest 1 får svar og ser at det er forskjellige mennesker med forskjellige råd som kanskje kan hjelpe!

Når det gjelder "lykkepiller", så er det klart at det ikke er alle som bør eller har effekt av dem, men for noen kan det være en hjelp når livet ser som mørkest ut rett og slett for å gi det lille overskuddet som trengs for å komme igang igjen. For som du selv skriver; du har tidligere kommet deg ovenpå med rett kosthold og trening. Akkurat nå klarer du det ikke, men jeg synes likevel jeg aner en positiv holdning hos deg: du skriver at du VET det går over, og DET hadde du nok ikke klart å tenke dersom det var helt "ulevelig".

Du virker som en reflektert person, og jeg beklager at du føler deg "down hill" akkurat nå. Jeg håper også at du finner en lege du føler du kan stole på, samt en god psykolog. Slik jeg ser det må det være viktig for deg å få kontroll over spiseforstyrrelsen din, og det klarer du kanskje ikke uten hjelp fra fagpersoner. (?)

Når det gjelder bulimi og andre spiseforstyrrelser så har jeg lest at det er symptomer på andre lidelser, som f.eks depresjon. Depresjon kommer altså ikke som følge av bulimien, men omvendt. Totalt avsporing, jeg beklager, men stemmer det?

Uansett så ønsker jeg deg bedre dager, og jeg håper det hjalp noe å få skrive litt til oss.

Klem fra Cassandra

[Cassandra]

Jeg beklager at jeg refererer til Mimmy som gjest 1. Jeg skal bestille time hos tømmermannen med det samme (ser ikke skogen for bare trær.......)

[fruenge]

Jeg skjønner det Cassandra, at det er fint at folk kommer med tips og råd. Men i dette tilfellet så synes jeg tipset var a typen, dette kommer du over skal du se. Ta deg en tur, begynn å tren, du legger ikke på deg av å spise litt.

Fra en spisefortyrret til en annen så er vi nokså lei av å bli møtt med den holdningen, men det er meg og min mening.

Det er et skalkesjul å tro at en bulemiker er frisk når vedkommende bare holder kontroll over maten og får nok trening.

for spiseforstyrelse handler om mer enn bare mat.

[Minmy]

Takk for alle bra svar, det hjelper virkelig så utrolig mye å få konstruktive tilbakemeldinger på det jeg föler. Det mest slitsomme er nok å väre alene med disse tankene, og ja, det jeg sansynligvis har mest behov for er en å prate med, uansett hva vedkommende kalles.

I dag kjennes ting litt bedre, ingen lykkerus direkt, men jeg har kommet meg på jobb og ennå ikke tenkt " uff, enda en dag".

Som sagt, det går opp og ned og det gjör det jo for alle.

Når det gjelder spiseforstyrrelser og depresjoner så vet jeg at det henger sammen, vanskelig å si hva som kom först Cassandra, i mitt tilfelle var det nok spiseforstyrrelsen. Og det er som flere andre sier her at man er ikke frisk bare fordi man er symptomfri. jeg har värt det i perioder, men det ligger liksom alltid i bakhodet, derfor har jeg kommet frem til at enn så lenge må jeg bare läre meg å leve med den.

Gi meg gjerne flere tilbakemeldinger, det er så deilig å ha noen å prate med!

Og igjen, takk for alle bra svar!

[fruenge]

du kan sende meg en PM hvis du vil.