sambo skremmer meg

[Gjest Gjest_Mia_*]

Hei...

Hva skal jeg gjøre? Jeg vet jo ikke hvor jeg skal starte når jeg skal fortelle om det en gang!!

Tingen er det at jeg har vært sammen med en mann i 2 år. Vi er samboere. Sist jul feiret vi ikke sammen av forskjellige årsaker, men vi avtalte at vi skulle feire sammen denne julen. Dette har han ombestemt seg på, han vil til sine foreldre uten meg. Han sier han ikke liker julen, og kommer til å grue seg enda mer om han vet at jeg skal være der i tillegg.

Jeg har sagt at jeg vil ha juletre, og i dag tidlig ble han forbanna på meg og dro uten å si hade, for vi holder på å pusse opp og jeg skal jo ikke være hjemme på julaften uansett. Det blir nok ikke noe juletre på meg.

Når vi diskuterer, og dette gjelder alt, merker jeg at jeg har blitt mer og mer sånn "jeg er tåpelig, jeg må skjerpe meg, dette er min skyld". Og jeg er jo ikke sånn! Jeg er jo den sterke som klarer å stå på egne ben og flyttet ut fra foreldrene mine før storesøster!

Det blir viktigere og viktigere å få anerkjennelse fra ham.

Og han er blitt bedt som "kavaler" for ei venninne på et julebord. Han gidder aldri være sosial sammen med meg, men han vil gjerne være med henne.

Og det verste er at jeg blir!!! Tanken på å miste ham får det til å knyte seg i hele meg. Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg begynne?

Jeg har ikke fortalt alt, det blir for mye, men han kontrollerer meg. Jeg lever etter hans premisser. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg vekk, for tanken gjør meg livredd og enda mer deprimert.

Jeg trenger råd.

Jeg vet ikke engang hvem jeg skal snakke med for å få støtte.

[Ciara]

Huff, Mia, dette er virkelig ikke bra! Og du vet det selv, hvis ikke ville du ikke skrevet her inne, tror jeg.

Hva er det du får av denne mannen, som gjør at du ikke vil gå fra ham? Når han styrer og bestemmer så mye, kontrollerer deg så du tror det er du selv som har skylden, når han ikke vil være sosial med deg, men med andre damer?

Hvis en venninne av deg hadde vært i din situasjon, ville du rådet henne til å bli eller gå?

Samlivsbrudd er aldri enkelt, og det er ikke bare å bestemme seg i en fei, men slike forhold kan også bli verre. Orker du det?

[Gjest Gjest_Mia_*]

Jeg ser selv at det hele er en uønsket situasjon. Og jeg vil ikke være sånn. Jeg merker jeg har blitt usikker sammen med andre mennesker, nesten litt sosial angst...

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre dette!!

JEg står helt fast!

[Gjest Snuske]

Høres ut som han prøver å psyke/bryte deg ned.

Av erfaring vil jeg bare si; Kom deg bort mens du enda kan. Det høres kansje veldig brutalt ut, men lar du han fortsette så utsletter du deg selv.

[Gjest Gjest]

Kontakt familierådgivningskontoret i kommunen du bor. Er ikke bare for folk m barn. Proffe terapeuter som sier de rette tingene slik at du gjøe det som er riktig for DEG!

[Gjest Gjest_Mia_*]

Jeg er redd for at det er det han prøver på

Men samtidig klarer jeg ikke se det! Han er jo så snill mot meg også.

Og nå begynner jeg å motsi meg selv. Jeg står på pinne for ham hele tiden og synes det er greit. Og jeg gjør jo egentlig ikke det.

Det er som om jeg står utenfor meg selv, uten kontroll. Jeg ser alt som skjer, men jeg klarer ikke gjøre noe med det. De forandringene som vil komme skremmer meg. Men det skremmer meg at jeg skal bli enda mer nikkedukke også.

Helvete! (unnskyld, jeg må bare hyle og skrike litt...)

[Scorpina]

Helvete! (unnskyld, jeg må bare hyle og skrike litt...)

←

That's my girl!!

Å få litt utbrudd og hyle ut litt edder og galle (i dette tilfellet skriftlig) gjør faktisk godt

[Saga]

Skjønner at det må være tungt.. spesielt når du egentlig vet hva som er best å gjøre.. (for du vet jo det).

Det er fint å være forelska og enda bedre når kjærlighet blir besvart, men det gode skal alltid oppveie det vonde. Det ordner seg nok etterhvert så lenge du vet hva du vil.

[Gjest synseren]

Ingen bør komme før deg selv. Hvis du lever etter hans premisser er du i ferd med å utslette deg selv. Du kommer neppe til å bli lykkelig av det.

Du må ta et oppgjør med deg selv, og spør deg selv om det positive oppveier alt det negative. Lykke til!

[Aquila]

Hei Mia!

Føler jeg er i en ganske lik situasjon som deg. Har ingen råd å gi egentlig enn å ta tiden til hjelp. Prøv å ta vare på deg selv og finn ut om det er dette du vil. Er ikke enkelt og gå, og man vil jo at ting skal bli som før - men kanskje er det bare ikke dere to... (eller oss to som i mitt tilfelle). Jeg jobber med å finne ut av dette nå.

Min samboer gir så tvetydige signaler at man følelsesmessig går fra himmelen og til helvete (...og tilbake igjen) fortere enn du rekker å komme fra A-F i alfabetet!

Sender deg en god klem jeg

[Gjest Gjest]

Han manipulerer deg.

Og du lar deg manipulere. Det er vel egentlig problemet. Lykke til med å bli sterk nok til å komme deg unna.

[Gjest Gjest]

Enig med mange her , komm deg vekk fortest mulig.

[Gjest Gjest]

Enig i at du bør komme deg vekk, men skjønner at det kan være vanskelig. Men hva skjer i jula da? Skal du dra til din egen familie? Bor de langt borte? Har du mulighet til å ta litt lengre ferie i forbindelse med jula, være sammen med familien din og bare føle litt på hvordan livet er uten å måtte forholde deg til ham hele tiden? Prøve å finne litt tilbake til den du var? Se om du klarer å tenke litt klarere der? Og kanskje betro deg til noen familiemedlemmer som kan hjelpe og støtte deg?

Lykke til! Du sier at du alltid har vært sterk, og det er du enda selv om det ikke føles sånn. Du kommer til å klare deg gjennom dette!

[Gjest Gjest_Mia_*]

Tusen takk for alle svar!!

Jeg merker at jeg er forferdelig vinglete. For i dag klarer jeg ikke å se den manipulerende siden hans.

Og den lille stemmen i hodet mitt forteller meg at den er der fremdeles, han har bare vært veldig snill akkurat i dag...

Jeg vet om ei som driver med coaching i nærmiljøet her, tenkte å kontakte henne. Jeg vet hun har hjulpet mange til å ta viktige valg - som har vist seg å være rette. Kanskje hun kan hjelpe meg med å stable meg på bena igjen...

Når det gjelder julen, har jeg svært lite fri, og det får jeg ikke gjort noe med. Dessverre. Jeg reiste bort noen dager for et par måneder siden, og det var jo godt, men samtidig er jeg blitt forferdelig avhengig av ham. Så det er vondt samtidig...

Uansett - takk for støtten.

-Mia-

[løve70]

Enten så må du kutte ham ut, eller så må du sette foten ned og slutte å la deg kontrollere. Sett krav og stå på dem. Ikke la deg overkjøre. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, men du ser jo også at du ikke kan ha det sånn som du har det nå.

[Elodi]

Hei Mia! Har selv vært i len lignende situasjon, og vet at det er vanskelig! Men utifra det du skriver synes jeg det høres ut som han prøver å psyke deg ned og gjøre deg"avhengig" av ham. Det tok meg flere år å komme ut av et slikt forhold, og det er ikke noe jeg unner andre å oppleve! Jeg synes du skal tenke nøye gjennom dette forholdet å vurdere om du kanskje har det bedre uten ham.

[Gjest lazuli]

Spør deg selv: Hvorfor blir jeg?

[Snart Frue]

Kjære Mia,

Jeg skjønner at du er i en vond situasjon som er vanskelig å komme ut av. For et halvt år siden var jeg der selv og det hele endte opp med at min daværende samboer sendte meg på sykehuset med hjernerystelse etter at han hadde forsøkt å kvele meg og slengte meg i bakken. Dette var en situasjon som hadde fått gjæret i over to år og gradvis blitt verre. Og det hele begynte med at han på utspekulert vis kontrollerte meg. Han kunne ikke se at han selv hadde feil. Nå idag lurer jeg på hvorfor jeg ble værende i dette forholdet så lenge som jeg gjorde. Han hadde klart å knekke meg psykisk på en slik måte at jeg følte at jeg var ingenting uten ham. Ja, jeg var glad i ham men jeg er mer glad i meg selv. Jeg råder deg til å komme deg ut, for din egen del. Dette forholdet høres ikke sunt ut. Han har tydeligvis ikke respekt for dine følelser. Hvis han virkelig er glad i deg forsvinner han ikke selv om du stikker. Da skjønner han at han må ta tak i situasjonen og gjøre noe aktivt for å forandre seg og få deg tilbake. Skjer ikke dette er han ikke verdt å samle på.

[Gjest Gjest]

Typen din er jo ikke 100 % dust 24 timer i døgnet. Han har bra sider også. At du ikke klarer å se de dårlige sidene hans nå, er også en måte å beskytte deg selv på.

FOr meg høres dette ut som en klassisk psykopat-offer-historie. Du trenger hjelp til å klare å sette de grensene, og kom deg vekk.

Tror også at det at du skriver her er ett steg på veien. Bare ikke la det bli en luftkanal som gjør at du holder ut lenger enn nødvendig. Det er ikke så uvanlig. Det er mange steder det går an å få hjelp når man har det sånn som du beskriver. Problemet er ofte at man også rettferdigjør det at man er i forholdet og holder fokuset på de bra sidene. Ja, jeg gjentar; klart han gode sider. Men de dårlige, de er veldig dårlige høres det ut som .

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Kjære Mia.

Ville bare si at du må tenke deg om nå. En gjeng med jenter sitter og gir deg råd om noe som de vet lite om. Jeg kan ikke se noen psykopat-trekk hos typen din av det du har skrevet. Sur og grinet av og til. Javel, og hvem er ikke det? Husk at du bestemmer selv over ditt liv, vil du ha juletre, ja så skaff deg et davel. Blir han sur, så la han bli sur.

I et forhold vil det alltid være oppturer og nedturere. Livet er ikke alltid en dans på roser. Kjenn etter. Er dette en mann du vil dele livet med, er han en mann som du vil ha som far til dine barn?

Noe av det viktigste i et forhold er kommunikasjon. Prat med han, kanskje er det noe som plager han. Lykke til!