Etter stormen...

[Gjest Lapia]

Mannen min var en tid forelsket i en annen, og jeg var desperat etter å få klarhet i sakene. Han nektet hele tiden, innrømmet det aldri, men klarte ikke å la være å legge igjen spor, så jeg skjønte det jo. Det at han nektet, gjorde at vi aldri fikk snakket om det. Situasjonen var vanskelig også for han, jeg så at han slet, og merket det særlig i forhold til barna. Til slutt tok han en avgjørelse, jeg tror han kuttet kontakten, og valgte å bli i ekteskapet. Hele denne prosessen fulgte jeg, nærmest fra sidelinja, for han nektet som sagt, men jeg kjenner han så altfor godt til ikke å forstå hva han gikk igjennom.

Problemet: nå er han tilbake, jeg merker at han er fornøyd med valget, glad for at vi fortsatt fungerer som familie, på en måte tror jeg han er takknemlig for at jeg ikke forlot, for han vet jo at jeg skjønte tegninga selv om han ikke innrømmet noe. NÅ SLITER JEG. Fordi han ikke har innrømmet. Fordi han ikke kan være stor nok til å si: "Ja, jeg var forelsket, takk for at du ventet og forstod, takk for at du holdt ut til jeg hadde funnet ut av det" eller noe i den retning. Ingen anerkjennelse av at jeg har slitt, DET er et ikke-tema, for han hevder jo at ingenting har skjedd (er jorda flat om ingen forteller deg at den er rund?!). Min smerte ved å sitte på gjerdet og vente på at han skulle velge mellom oss to har helt druknet i hans egoistime: det er HAN som har lidd, fordi det var så vanskelig for han å velge...

Vet ikke om jeg klarer å fortsette. Får helt panikk når han prøver å ta i meg. Sex er ikke-eksisterende. Jeg kan føle vennskap, men respekten som ektemann er borte. What next?

[Gjest Sumiko]

Jeg har opplevd noe av det samme en gang.

Det var grusomt å vite at jeg ikke var den eneste som han gikk rundt og tenkte på og følte ting for.

Det tok to år før han fikk henne ut av hodet, og hun var som et spøkelse hele tiden.

Forskjellen var kanskje at han innrømte det.

Jeg klandret han aldri for at han forelsket seg, for følelser kan man ikke styre.

Likevel var det svært vanskelig å leve med, og min likegyldighet kunne ikke vært større, samtidig som jeg var livredd for å tape kampen.

Jeg ble iskald, samtidig som jeg omtrent la dette andre kvinnfolket for hat, for hun prøvde så godt hun kunne å ødelegge.

Da han endelig kom over denne dama og hun omsider lot han være ifred, så kunne vi fokusere videre.

Sakte, men sikkert turte jeg å stole på han igjen, men slike ting tar lang tid.

Du må sette deg ned med han, forklare hvordan dette er for deg, og kreve at han setter seg inn i at dette også er vannvittig tøft for deg.

Han må forstå at dette går såpass inn på deg at deres forhold ikke vil fungere før han forstår at dette ikke bare er hans problem, men i høyeste grad også ditt, som faktisk har holdt ut i en vannvittig tøff situasjon som det er når din kjære går rundt og forelsker seg i andre.

Og du må også fortelle han at du ikke kan garantere at dette vil fungere igjen, fordi han ikke viser respekt for deg ved å nekte å innrømme noe som helst.

Endret 18. november 2006 av Sumiko

[Gjest Gjest_nuwanda_*]

Kanskje du skal fortelle han at et resultat av at han ikke vil snakke med deg, lan bli at han mister deg. Da har han "dobbelt tapt"..

[Gjest Gjest]

Du kan jo kanskje si til han at hvis dere skal komme over dette og forholdet skal fungere bra igjen, må dere snakke om det slik at du får en mulighet til å fordøye det som har skjedd. Men er han som min mann, så er ikke dette nok til å få han til å innrømme.

Da kan du jo prøve å si at du har snakket med noen som VET, eller du kan rett og slett prøve å leke detektiv og finne noen som VET, og snakke med dem.

Hvis ikke dette nytter heller, så kan du jo (hvis du våger) si at følsene dine forsvinner litt etter litt siden du ikke får mulighet til å fordøye det som har skjedd, og at resultatet kan bli at du til slutt går fra han.

Det høres kanskje dumt ut dette for de som ikke har opplevd lignende selv, men jeg vet akkurat hvordan du har det. Først når man har fått en bekreftelse på det man innerst inne vet, og får snakket om det, spurt om det man ønsker svar på, "kjeftet" og satt ord på de sårede følelsene sine, først da kan man starte prosessen med å fordøye og bli HELT ferdig med det! Funker kanskje ikke slik for alle, men iallefall for noen...meg inkludert.

[Gjest allium]

Jeg opplevde omtrent det samme.

Jeg gikk. Ikke pga utroskapen, men fordi han løy for meg. Jeg kan ikke ha en partner jeg ikke kan stole på.