Alene, men ikke ensom

[Gjest Ienni]

Det beste jeg vet er å være aleine!

Når folk får vite det ser de på meg som en FREAK!

Er singel, bor i kollektiv og har det supert!

Vennene mine klager på at jeg aldri tar kontakt, men dersom de foreslår noe blir jeg som regel med og koser meg. Men hvis jeg får velge vil jeg helst bare være med meg selv. En kompis av meg tror jeg er deprimert og prøver å få meg med på alt mulig rart, nesten hver ettermiddag. Men jeg blir så sliten av at han prøver og oppmuntre meg hele tiden.

Er det noe som heter antisosial?

Bør jeg gå til psykolog?

Takk hvis du gidder svare!

[Ciara]

Folk er forskjellige, og det viktigste er jo at du trives. Og dersom du bor i kollektiv kan du vel ikke være så fryktelig lite sosial, heller? Men jeg tror dette er vanskelig å forstå for andre mennesker som liker å være sosiale og treffer venner så mye som mulig. De tenker for fort at det må være noe galt når mennesker foretrekker å tilbringe tid i eget selskap. Jeg synes du høres helt normal ut, så lenge du altså vet at du trives å leve på denne måten. Det eneste problemet blir jo hvis andre får følelsen av at du ikke prioriterer dem - du kunne miste en del venner etterhvert.

Selv befinner jeg meg vel et sted i midten - liker å være en del sosial, men elsker også tiden jeg har alene for meg selv.

[Sprint]

Hei

Jeg har det også sånn. Jeg liker meg veldig godt i mitt eget selskap og trives best alene. Noe av det beste som finnes er å være helt alene en fredagskveld og bare slappe av og kose meg i eget selskap. Dessverre har det blitt lite av det etter at jeg flyttet sammen med kjæresten min. Nå lengter jeg etter kveldene alene. Jeg har alltid hatt stort behov for å være alene og jeg har aldri vært særlig sosial. Selvsagt er jeg med ut på ting når folk ønsker det, men aller helst sitteer jeg for meg selv.

Så i mine øyne er du definitivt ikke en freak.

Dessuten er jo folk forskjellige. Noen er ekstremt sosiale mens andre ikke er det. Jeg syntes ikke du skal bekymre deg for om du er normal eller ikke. Kos deg i eget selskap Men selvsagt er det viktig å være sosial en gang i blant også, ikke minst for å beholde vennene man har.

[Gjest Gjest_mia_*]

Noen mennesker liker å være alene, mens andre må være sammen med andre hele tiden. Begge deler er normalt. Be kameraten din om å skjerpe seg og ikke se spøkelser på høylys dag.

Antisosial er du i hvert fall ikke (det er en personlighetsforstyrrelse). Du tenker sikkert på asosial, men det er en merkelapp som blir litt meningsløs iom at mennesker varierer så mye.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med de andre. Så lenge du har det bra med deg selv og med å være som du er, har du ingenting å bekymre deg over. Jeg synes vel knapt det er riktig å kalle deg asosial, så lenge du faktisk trives i selskap med venner.

Ting som likevel kan være verdt å tenke på for oss som ikke er så veldig sosiale:

Vennskap "krever" gjerne litt gjensidighet, dvs at begge parter bør ta litt initiativ til ting, ikke bare den ene. Selv om du ikke foreslår så mange treff, fester osv kan det være lurt å huske på venner av og til, sende en hyggelig melding eller ta en telefon. Hvis ikke kan det ende med at en sitter der aleine en dag - og noen ganger TRENGER man venner:-)

Noen ganger kan manglende initiativ til å finne på noe med andre skyldes f eks dårlig selvtillitt/at man er redd for å bli avvist og få nei. Eller man kan "omgå" sosialangst ved å rasjonalisere for seg selv at man liker seg best inne, hjemme. Men jeg tror ikke trådstarter har det slik, altså. Bare at det hender "lite sosial" og feks skepsis til andre mennesker går hånd i hånd, i hvert fall kjenenr jeg det igjen både fra meg selv og fra noen jeg kjenner...

Eller om det er sånn at en ikke føler en har noe utbytte av samtaler og sånt med andre - da kan det kanskje noen ganger skyldes hvilke samtaleemner begge parter tar opp eller ikke tar opp... Eller, som jeg også har vært vitne til, at man ikke har fått med seg endel sosiale koder og dermed ikke skjønner greia...

Men nå svartmaler jeg. Jeg trives også i mitt eget selskap og kan gå i mange uker uten å finne på noe med andre, uten å bli deppa av det.

[skanky]

Det går litt i perioder for meg, av og til er jeg supersosial og vil finne på ting med folk hele tiden, mens andre ganger kan jeg bokstavelig talt lukke meg inne i dagesvis. Kommer visstnok litt av alderen og (sier mamma)! Da jeg var yngre elsket jeg å møte nye folk hele tiden, men nå er ikke bare det å møte nye folk i seg selv nok - de må tilfredsstille en del krav for at jeg skal like dem. Det å møte nye folk i motsetning til å henge med folk jeg vet jeg liker, kan faktisk være ganske slitsomt i og med at jeg er en misantrop som synes de fleste mennesker er idioter.

Det siste året har jeg vært ganske lite sosial, og en konsekvens av det er at vennekretsen min har krympet drastisk og det tikker inn mye mindre meldinger enn før. Jeg trives imidlertid godt i mitt eget selskap, og har jo selvfølgelig tatt vare på de nærmeste vennene mine, selv om jeg treffer dem sjeldnere. Men må innrømme at jeg savner litt den bekreftelsen det er å være superpopulær og bli invitert på fester og slikt av alle slags forskjellige folk hele tiden.

Jeg bor jo sammen med 2 veldig nære venner da, så jeg er aldri heeelt asosial. Får det lille jeg trenger av menneskelig kontakt der, vet ikke om jeg hadde klart meg like godt hvis jeg bodde alene.

[Gjest Gjest]

Ja det er noe som heter antisosial. Om du trenger psykolog hjelp vil jeg neppe tro. Ikke for dette ihvertfall...

Det viktigste er at du trives med livet ditt. Jeg er singel og har det helt motsatt. Det beste som jeg vet er å ha folk rundt meg. Det er nesten mer slitsomt, for jeg blir deppa og lei når folk ikke er tilgjengelige..... og det hender det jo at folk ikke er.

Kanskje jeg trenger psykologhjelp...

[Gjest Gjest]

Enig med det alle andre har skrevet her. Det er ikke noe feil med å trives i sitt eget selskap, og det er helt greit at folk er forskjellige. Jeg er også litt som deg, uten at jeg er deprimert eller har sosial angst.

Hvis du aldri går ut av rommet ditt i kollektivet bortsett fra når du skal på do, og alltid finner på unnskyldninger når vennene dine spør om dere skal treffes, og dropper ting som er viktige for folk rundt deg rett og slett fordi du heller vil sitte på rommet ditt, så kan du kanskje begynne å bekymre deg. Men det høres ikke ut som om det er sånn det er i det hele tatt, så da kan du nok ta det helt med ro

[Gjest Gjest]

En kompis av meg tror jeg er deprimert og prøver å få meg med på alt mulig rart, nesten hver ettermiddag. Men jeg blir så sliten av at han prøver og oppmuntre meg hele tiden.

←

For meg høres det ut som du har en utrolig god venn som må være veldig glad i deg?

[hjertesukka]

Etter det du skriver, så høres du helt normal ut.

Jeg trives bare bedre og bedre i mitt eget selskap, og gir aldri uttrykk for noe annet heller.Men noen synes sikkert det er noe merkelig ved folk som liker seg alene. Treffer stadig venner som skal "få meg med på noe" eller kommer med forslag til hvor og hvordan jeg kan treffe en mann.

Idag traff jeg ei perifer venninne som absolutt skulle komme med forslag til hvilke arenaer man kan treffe menn, og det UTEN at jeg i det hele tatt hadde lagt det fram som et problem eller spurt om råd.

Gjør det som føles riktig for deg, men som sagt før her, pass på å pleie vennskap som du vil beholde.

[Gjest Gjest]

Inni mitt hoooooode...

[Gjest Gjest]

Jeg har vært utsatt for det samme. Hadde en venninne som var hypersosial. Hun kunne rett og slett ikke fatte at jeg satt hjemme vær kveld med ungene. Men jeg hadde et tett skjema hele dagen gjennom og når kveldene og helgene kom hadde jeg mest av alt behov for alenetid. Jeg har alltid hatt stort behov for tid for meg selv. Ro og stillhet er i perioder en enorm luksus. Men en luksus det er livsnødvendig å unne seg for noen av oss.

Som et tankeeksperiment kan man jo snu det litt på hodet. Er det noe galt med de som er hypersosiale? Liker de ikke seg selv og tankene sine ettersom de har behov for å leve i et støysentrum?

Nei jeg tror selvfølgelig ikke at det er noe galt med dem. Jeg mener bare at folk er forskjellige og kanskje bør vi bli flinkere til å respektere hverandre og forskjellene. "Du lever ditt liv og jeg lever mitt, men i blant kan vi gjerne møtes på midten."

[Gjest Gjest_berit_*]

Noen av oss er bare mer innadvendte enn andre... Det er trist at noen lurer på om det er unormalt. Du trenger ikke psykolog, og det er absolutt ingenting galt med deg.

(Antisosial personlighetsforstyrrelse er forresten det nye navnet på psykopat.)

[Fiol]

Jeg liker også og ta det med ro og være hjemme alene noen kvelder. Lage god mat og sitte og slappe av. Men synes også det er greit å være med andre. Spesielt kjæresten. =)

Så jeg vil ikke si det er så unormalt i det hele tatt. Høres slitsomt ut å måtte ha en trang til å finne på noe hele tida. Kjenner noen som er sånn, høres bare stressende ut.

Ta livet med ro og nyt, det sier bare jeg

[Gjest Gjest]

Jeg er også sånn. Kanskje vennene dine forstår deg bedre om de får lese dette: http://www.theatlantic.com/doc/200303/rauch (klikk oppe til høyre for å komme til artikkelen)

[Gjest Gjest]

Jeg er også sånn. Kanskje vennene dine forstår deg bedre om de får lese dette: http://www.theatlantic.com/doc/200303/rauch (klikk oppe til høyre for å komme til artikkelen)

←

Beklager, det var feil; du kommer visst rett til artikkelen uten å klikke videre

[Gjest mela]

Jeg er også sånn. Kanskje vennene dine forstår deg bedre om de får lese dette: http://www.theatlantic.com/doc/200303/rauch (klikk oppe til høyre for å komme til artikkelen)

←

Herlig artikkel!

Jeg blir ensom innimellom, men som oftest stortrives jeg i eget selskap og orker ikke være rundt mennesker alt for lenge av gangen.

D'ække noe gærent med oss.

[Gjest Luci]

Det var virkelig en bra artikkel!

Men om jeg viste den til de rundt meg hadde de bare sett medlidende på meg og spurt om jeg trengte noen å snakke med..

Jeez, trenger bare å være litt for meg selv!

[Ciara]

Jeg er enig med dere, og regner meg for delvis introvert selv, men som sagt: Pass på at dere ikke mister venner i alene-idyllen

[Gjest Gjest]

Jeg liker også å være alene. Trives godt i mitt eget selskap. Så for meg høres du helt normal ut.

Noen kan ikke forstå at andre trives alene. De tror at man er ensom. De tror at andre er som dem, og synes synd i dem som er alene. Den sortens medlidenhet vil jeg helst fra meg frabedt.

Jeg liker godt å være alene på nyttårsaften. Det fortalte jeg en gang til arbeidskolleger, og fikk diverse tilbud om å være sammen med dem og deres familier. Tilbud kun gitt av medlidenhet, og ikke fordi de ønsket å feire sammen med meg. Det var jo det siste jeg kunne tenke meg. Som om vi som er alene er desperate etter å ha noen å være sammen med. Nærmest hvem som helst. En kollega foreslo at jeg kunne feire nyttårsaften sammen med en fjern bekjent av han. En person jeg vet hvem er, og som jeg ikke kan tenke meg å ha noe med å gjøre.