Forelsket i mannen til venninnen min

[Gjest Anonymous]

Jeg er i den utrolig vanskelige situasjonen at jeg er forelsket i mannen til venninnen min, som også er kameraten til min mann.... Dette har pågått i ca 7 år nå, følelsene har variert litt, jeg har trodd det har vært over i perioder, men så blusser det opp igjen.

Vi (jeg og han) har hele tiden hatt en god tone, tror han liker meg, hvor godt vet jeg ikke.

Mange av dere vil sikkert skjelle meg ut pga dette, men det er faktisk ikke selvvalgt, og jeg har heller ikke gjort noe med det, bortsett fra at jeg flørter med ham hvis vi er pussa osv. , også føler jeg meg råtten etterpå.

Kan ikke noen gi meg et godt råd?

[Gjest Donna]

Skal ikke kjefte på deg jeg. Tror du har det fryktelig vanskelig. Det er ikke lett når følelsene raser i kroppen - selv om det er følelser som man egentlig ikke har lov til å ha. Og det er du jo klar over. Tror ikke du kommer til å gå lengre med det heller - og det bør du heller ikke gjøre- For du har det vel fint med mannen din?det kan ødelegge mye for mange dersom du frøver å leve ut disse følelsene.

Men forstår at det er vanskelig - for forelskelse er en sterk følelse .....og særlig ille er det når den man er forelsket i er gift og man selv er gift...

Lett å si at du må prøve å komme over det ...men ikke så lett for deg sikkert.

Håper at du greier å finne ut av dette ....og at det ikke sårer noen ...

*klemmer fra Virgo*

[Gjest care]

Jo, du styrer over dette selv. Når du har tillatt deg til å flørte med han, tillater du også deg selv å "falle" for han. De man ikke skal ha tilgang til, skal man heller ikke flørte med. Du må nok gå en omgang med deg selv i forhold til hvilken etiske retningslinjer du skal ha til dine venninners menn.

[Barbie]

Hvordan kan du fortsette og leve med din mann hvis du er forelsket i en annen?

Fortjener han ikke ALL din kjærlighet?

Dette er en problemstilling jeg ikke helt forstår.....

Hadde jeg fallt for en annen mens jeg var gift med min mann,så hadde jeg gått fra ham på dagen!

Ikke for min egen del,men fordi min mann fortjener så veldig mye bedre.

Jeg er kanskje "gammeldags" på det området,men jeg gir og forlanger 100%.

Hvis dette har pågått i 7 år,så bør du ta deg selv i nakken.

Er du klar for å skuffe både mann og venninde?

Og er du sikker på at gresset er så mye grønnere på den andre siden?

Du skriver at dere flørter når dere har drukket alkohol,og vet du hva?

Da har jeg et godt forslag til deg:

SLUTT OG DRIKK!!!

Til slutt har jeg bare en ting å si:

Stakkars din mann,og stakkars din venninde!

Ismen

[Gjest Anonymous]

nei ingen kjeft å få. Det som er ekstra vanskelig er at det er mann til din venninde, kamerat til din mann. Skulle dere løpe linen ut kan du regne med at dumister din venninde, din mann,og han du er forelsket i.

I og med det er din venninde så vil det spre seg til venneflokken ellers også.

[Gjest Donna]

Tror hun vet veldig godt selv jeg at disse følelsene er gale - og at hun kan ødelegge mye for mange....derfor vil jeg ikke kjefte ...

MEN det med flørtingen vil jeg kommentere ...fikk ikke det helt med meg da jeg svarte tidligere....DET bør du slutte med! for når du gjør det så oppmunter du ham , og du gjør det også påenbart for andre hva du tenker på! Så kutt det ut ...vær minst mulig alene med ham ....og tenk på din mann.....det er han du deler livet med og elsker( håper jeg) ...din veninnes mann skal elske henne .....

Så selv om det ikke er lett å skru av intense følelser - så fører de ikke noe godt med seg her altså ...... så prøv ......konsentrer deg om din man ....tenk så leit det hadde vært for deg å få vite at han egentlig drømte om en annen kvinne enn deg? en som atpåtil var din veinne.........

Håper du kommer over det.

[Gjest den skyldige]

Svar til Ismen. Du spør hvordan jeg kan fortsette å leve med min mann. Vi er som sakt gift, og vi har tre deilige barn sammen. Mannen min er min beste venn som jeg kan snakke med alt om bortsett fra dette. Det er ingen som vet dette, det er vel derfor jeg trenger å skrive om det her.

Du mener at jeg bør fortelle mannen og venninna mi dette og miste begge to til straff. Jeg er ikke den eneste som vil lide hvis jeg følger ditt råd, fem uskyldige (mannen, venninna og tre barn) vil lide minst like mye.

Jeg tenker ofte at det letteste ville vært å fortalt mannen jeg er forelsket i om mine følelser. Mulig at han føler det samme. Da kunne vi levet ut dette nye deilige og latt disse fem i stikken. Det ville vært lettvint og deilig for meg! Varianten jeg hittil har valgt med å skjule følelsene mine for hele verden koster meg langt mer.

Når det gjelder hva min mann fortjener, så har du rett i at han fortjener all min kjærlighet. Han er som sakt min beste venn, og jeg er uendelig glad i ham. Du skjønner ikke at det går ann å ha en dyp kjærlighet for en mann man har delt over ti år med og som man har tre barn med, mens man samtidig har erotiske følelser for en annen.

Vel, spør din mor (eller bestemor) om de i løpet av sitt liv med sin mann aldri har vært forelsket i andre.

Og når det gjelder drikking/flørting, så er dette slett ikke noe problem. Jeg gjentar: det er faktisk ingen som vet dette. Det er snakk om følelser og indre liv. Men det er jo flott å høre at du aldri flørter med andre når du er på fest! Jeg tror du vil moderere deg litt etter ti års ekteskap, både når det gjelder forelskelse, kjærlighet, indre liv og samvittighet.

Kan ellers ikke si at svaret ditt hjalp meg stort, men det fikk meg heller ikke til å føle meg dårligere.

[Barbie]

For det første:Jeg har aldri sagt at du bør fortelle noe til din mann eller venninde!

Tvert i mot,du bør holde kjeft og komme over dette svermeriet....

Og for det andre: Jeg har heller aldri sagt at jeg aldri flørter på byen,men det er en stor forskjell på og flørte og forelske seg!

Beklager hvis jeg såret deg med mitt innlegg,men jeg synes du skaffer deg et unødvendig problem.

Ta vare på de du har,og de som er glad i deg.

Ismen

Og en ting til:

Hvorfor skal jeg snakke med min mor eller bestemor??

Jeg er 35 år,og kan snakke av egen erfaring.

[Gjest Anonymous]

Egen erfaring? du har vært gift i .... et halvt år eller noe?! Du skriver så kjekt om jeg er klar fo rå skuffe mann og venninne, og om jeg tror gresset er grønnere på andre siden. SELVFØLGELIG ikke!! Da hadde det ikke vært noe problem! Selv om du ikke tror det er mulig, så elsker jeg pappan til barna mine. Det siste jeg vil er å såre ham, nettopp derfor kan jeg ikke leve ut min forelskelse.

Når det gjelder den andre uskyldige, venninnen min, så er det skikkelig ille også. Jeg ahr mange ganger tenkt å bryte kontakt med dette venneparret, men vet det ville såret henne veldig. Hun stoler på meg, og har så langt aldri hatt grunn til noe annet. De gangene hun vil ha råd i forhold til mannen sin, har jeg satt egne følelser til side (det går faktisk greit når jeg er sammen med henne. Da er det lettest. merkelig), og gitt de rådene jeg mener er best for at de to skal ha det bra i lag.

[Ada=)]

Til den skyldige:

Skjonner at du har det helt forferdelig pga disse folelsene. Synes det er fint at du ikke lever ut forelskelsen og lar det gaa ut over 5 uskyldige mennesker, men at du staar ved valget du tok naar du giftet deg (i gode og onde...). Det viser at du er sterk -skikkelig tøff!

Men naa har du vaert forelsket i 7 aar (mer eller mindre). Er det da ikke paa tide aa finne nye (og forhaapentligvis bedre) maater aa prove aa lose dette paa? Og da mener jeg virkelig løse, ikke fornekte eller fortrenge, men heller ikke leve ut.

Har du forsonet deg med at det ikke blir deg og forelskelsen, eller spøker denne tanken fremdeles i bakhodet? (i saa fall vil det jo bli vanskelig aa komme videre og du bør ta fatt paa dette). Kan noe hjelpe deg paa veien? Kan det hjelpe aa snakke med din mann om dette? Eller har det gaatt for lang tid? (jeg har en avtale med min mann om aa fortelle hverandre og vaere aapne dersom vi forelsker oss i en annen slik at vi kan jobbe oss gjennom det sammen, men jeg ser jo at det er lettere naar man snakker om det paa forhaand, og er aapne hele veien enn aa si det "7 aar etterpaa") Det virker jo som om du og din mann har et bra forhold dere i mellom og at dere kommuniserer bra. Det kan jo hende at hvis du slipper spøkelset ut av skapet, saa forsvinner det helt. Gaar det an aa gaa til en terapaut? Eller hva med aa prøve alternativ behandling? Eller en helg eller en uke alene med bare deg og tankene dine der du kan jobbe med dette alene eller kanskje sammen med en annen naer venninne som du stoler 100% paa?

Det virker paa meg som om du har prøvd "fortrengings teknikken" til naa, uten saerlig hell. Men jeg vet jo ikke, kanskje du har provd masse, eller kanskje ga disse tankene dine deg noe.

[Gjest sexysadie]

Hvis d er slik at du har vært forelsket i denne mannen i 7 år synes jeg d er fantastisk at du har løyet for din mann og levd m ham på falske premisser.

Rådet mitt blir: Gå ifra ham og hold kjeften om dine følelser til kameraten.Hadde han vært interessert så hadde vel han klart å gitt utrykk for d i løpet av alle disse årene

[OppNed]

Det eneste rådet jeg kan gi, er at du må gjenvinne kontrollen på ditt eget følelsesliv. Når du sier dette ikke er selvvalgt...hva mener du egentlig da?

Hvem andre enn deg selv kan du egentlig skylde på i denne saken? Det er fullt mulig å styre seg hvis du er innstilt på det(for den saks skyld så har du jo styrt deg selv såpass at du ikke har sagt noe om dette til ham...tror du skal forsøke å styre deg selv enda hardere). Ved å opprettholde flørtingen hver gang du er pussa, så ber du jo om at dette ikke skal slutte. Hva med å slutte å sosialisere med disse folkene når det er alkohol inne i bildet?

Jeg har ikke så stor tro på at vi er ofre for våre egne følelser. Fornuft kan seire over tåpeligheter, men da må du være innstilt på det selv. Også hjelper det jo stort hvis du greier å se konsekvensene slikt vil kunne medføre for de som er uvitende om dette. Og for å forstå konsekvensene, så må du sette deg inn i andres rolle og se ting fra deres side, ikke bare din egen.

Det aller mest preventive jeg kan komme på, er å fortelle din mann at du ønsker å trappe ned omgangen med dette paret, fordi du føler at det ikke er sunt for forholdet deres i og med at du er i ferd med å bli forelsket i denne andre mannen. Men det er kanskje mye forlangt. Jeg har en venninne som gjorde dette med stort hell. Han respekterte henne enormt for dette i ettertid, da han ikke var snauere enn at han innså at vi kan forelske oss mange ganger i løpet av et liv. Knalltøft håndtert med godt resultat.

Ikke minst, så tror jeg det kan være smart å først som sist innse at du må ofre noe av deg selv for å komme deg ut av denne vonde sirkelen. Hvis ikke så er det vel det samme som å vente til dette går over av seg selv, noe som høres litt søkt ut i og med at du har følt det slik i så lang tid.

Hva tror du selv?

Maiken

[Gjest Str36]

Jeg ville drøftet sånne ting helt generelt med mannen min i en god stund (dvs. når vi har drukket litt). Og framhevet at har man ikke mere kjærlighet enn at det rekker til en, så er det skrale greier. Nå er ikke min mann og jeg preget av sjalusi, så vi hadde nok klart å takle litt spennende følelser for andre. Kanskje vi alle trenger å takle nye forelskelser som en positiv opplevelse og ikke som en trussel, og til det trengs det faktisk trening. Jeg har ofte sånne følelser, men har ennå ikke gått videre. Men hvis vi ble enige om at det krydrer og ikke ødelegger, så kan det hende at jeg ble med på noe mer, for jeg vil aldri ha noen ny istedet for min deilige mann. Då måtte jeg selvsagt innrømme han det samme.

Men i denne samtalen ville jeg ikke nevne at det var en aktuell problemstilling. Men jeg ville ha tryggheten i at om han fant det ut, så var det jo etter avtale.

[Gjest Jeg også....]

Jeg tror jeg vet hva du mener, Gjest som startet denne tråden, for jeg er i samme situasjon (?)

En fantastisk mann, tre skjønne barn og en trivelig tilværelse til tross; jeg har i flere år følt en tiltrekning til mannen til en av mine beste venninner, og den er (slik jeg oppfatter det) gjensidig.

Men jeg ser det i grunnen ikke som noe problem, for jeg/vi har jo ikke tenkt å gjøre noe med det!

Hos oss arter det seg slik at når vi treffes blir han og jeg ofte intenst opptatt i en diskusjon - vi liker begge å diskutere alt mellom himmel og jord, og er gjerne hjertelig uenige i en vennskapelig krangel. Våre ektefeller blir ikke like engasjert, men syns det er OK at vi kan rive oss av på hverandre....

Er vi på fest er vi "fredeligere", og om vi ikke flørter åpenlyst er det en egen spenning mellom oss, og vi "lever ut vår lidenskap" (gud - det hørtes flott ut) med en rolig dans eller to, uten at det blir lagt spesielt merke til.

And that's it! Vår (gjensidige) tiltrekning er litt krydder i tilværelsen, vi vet begge at det ikke er aktuelt å ta det lenger enn vi gjør, og noen grunn til å bryte ut av våre respektive ekteskap er det ikke. Dette er noe vi aldri har pratet om, vi har jo ikke noe forhold, men trives i hverandres selskap - inntil et visst punkt (kunne aldri tenkt meg noe mer, - jeg kjenner jo også hans svake sider via min venninne.....).

Må gjerne legge til at i vår gjeng stoler vi fullt og fast på hverandre - og tolererer derfor både flørting, klemming og felleskapsfølelse (interesser, hobbier osv) på tvers.

Tenk ikke så mye på at din tiltrekning til denne mannen er farlig, - er den gjensidig så behøver dere likevel ikke ta skrittet fullt ut. Det er ingen grunn til å såre dem rundt dere på grunnlag av noe som er så vagt som du beskriver det, - og som jeg forstår det, har du jo selv innsett akkurat det.

Nyt å være attraktiv for andre enn din mann.....trekk det positive ut av dette...... Og for all del, - la ikke skyldfølelse ødelegge noe, hva er du egentlig skyldig i? Tankene dine er bare dine, så lenge de forblir tanker.....

(Nå får sikkert jeg kjeft også.....)

[Jinx]

i]Hadde han vært interessert så hadde vel han klart å gitt utrykk for d i løpet av alle disse årene

Helt enig !!!

Har vanskelig for å tro at man

forelsker seg i andre om man er i et lykkelig stabilt forhold selv..

Syns ikke du fortjener din manns kjærlighet i det hele tatt !

Eier du ikke (selv-) respekt ?

Må tro hva din vennindes mann tenker om deg,

når du legger deg etter han ?

Litt av en venninde gitt ....

[L@dy]

Du har fått en del pepper her inne. Stakkars ektemann og stakkars venninne...Sånn jeg ser det så har du jo ikke gjort noe "ulovlig". At du har følelser for en annen, det kan jo skje selv om en er aldri så godt gift.

Du har vært forelsket i denne mannen i 7 år, og det er lenge. Jeg tror litt av årsaken til at dette svermeriet har pågått så lenge, er rett og slett fordi han er forbudt. Du kan ikke si det til noen...ikke din mann ikke din venninne...Kanskje har du prøvd å fortrenge følelsene? Jeg vil rett og slett anbefale deg til å akseptere disse følelsene. Jeg sier ikke at du skal leve de ut. Men aksepter at du har sterkere følelser for denne mannen. Og jeg tror at det med tiden da vil kunne forsvinne av seg selv.

[aline]

Jeg tror også man kan styre sine følelser til en ganske stor grad. Men det er viktig at man aksepterer at det faktisk er ens følelser først da.

Dersom vi ser på sterke kjærlighetsfølelser man har for en mann/ kjæreste/ samboer, så kan disse føles så sterke at man ikke kan tenke seg hvordan man skal kunne leve uten den partnere. Men det skjer jo faktisk både titt og ofte at ekteskap ender i skilsmisse, og samboere går fra hverandre. Den ene parten sitter ofte igjen som den forlatte, som fremdeles har sterke følelser. Men på ett eller annet tidspunkt kommer man jo som oftes over disse følelsene, og klarer å gå videre.

Dette fordi man aksepterer at "javel, jeg har sterke følelser for dette menensket, slik er det bare! MEN, jeg kan ikke få ham/henne, det er ikke mitt valg, det er noe som aldri kommer til å bli. Også gjør det skrekkelig vondt, det tar masse tid å komme over, men de fleste opplever jo dette i liten eller stor grad, og gjerne til og med flere ganger opp igjennom livet.

Det sier vel alt om at man faktisk KAN styre eller lede følelsene sine for ett menneske man ikke kan få.

Denne mannen du er forelsket i, KAN du faktisk ikke få! Kanskje han har følelser for deg, kanskje de bare er som en han liker som en venn, fordi dere har god kontakt. Dersom det er av forelskelsesgrad, så klarer jo tydeligvis han å styre de følelsene, og ønsker tydeligvis ikke å leve dem ut. For hadde han det, så hadde han vel gitt en åpning for det i løpet av de årene disse følelsene har vært der?

Du kan ikke få ham, men du kan godta at du føler det du føler, og at dette er en kjærlighet/ forelskelse du ikke kan bestemme om skal bli eller ikke. Den er på en måte ikke mulig uansett hva du synes, på lik linje med følelser etter ett brudd. Umulige.

Jobb deg igjennom dem, godta dem, men forsøk å komme over dem.

Følelsen er jo ikke gal i seg selv, det er først når du gjør noe ut av dem at det blir galt. Og da blir det VELDIG galt! DA er du faktisk ikke verken din mann eller din venninde verdig lenger. men hva som foregår i ditt hode og hjerte, det er ditt. Klart det er mulig å elske din mann, men allikevel føle forelskelse for en annen! Det er vel ikke nytt under solen? Og du er ikke under hva han fortjener selv om du føler som du gjør, men først om du lever ut og gjør virkelighet av det du gjør.

Lykke til med følelsene. :blunke:

[Gjest Anonymous]

Kjære deg! Jeg har IKKE problemer med å forstå, både hva du mener og hva du føler. Det er helt utrolig at du kan få sånne bitch'ete svar når du skriver om problemet ditt på en sånn måte! Herregud, snakk om å ha 'piggene ute'. Disse 'kjerringene' er så dødsredde for at andre damer skal se to ganger på mannen deres, at alt det verste i dem kommer ut. Antagelig vet de selv best hvor skoen trykker, men fornekter det det er godt for. Selv er jeg også så heldig å være sambis med min beste venn, men det forhindrer meg da ikke i å legge merke til andre, og noen ganger stemmer kjemien bare så altfor godt. Pleier gjerne å fortelle sambis om dette, antageligvis syns han at åpenheten rundt det forhindrer en i å gjøre noe mer. Men i ditt tilfelle ser jeg jo at dette nok er uaktuellt. Har faktisk vært i en lignende situasjon som deg, sambisen til bestevenninna mi og jeg fikk etterhvert et svært godt øye til hverandre, og på en fest endte vi opp med å kline såvidt etter at de andre var gått til sengs. Tror nok at sambisen min lukta lunta uten at noe ble nevnt. Det andre paret derimot hadde ganske store problemer i forholdet sitt. Etterhvert mistet vi kontakten, vet eg. ikke om det hadde noe med dette å gjøre, idag bor de ihvertfall hver for seg, og det ville de nok uansett. For meg var det i grunnen det beste at de forsvant ut av livet mitt, ser jeg i ettertid, siden vi var så nære. De fleste andre jeg blir betatt av blir jo lettere å holde på avstand da. Aner ikke hvilket råd jeg skal gi deg du! Du skulle absolutt hatt noen å snakke med om dette, ikke bra å gå og bære på alene år etter år. Selv om jeg skjønner at du har full kontroll på det. Selv har jeg en god homsekamerat som har vært verdens beste støtte og samtalepartner/søppelbøtte når jeg har vært midt oppi det. For det har jeg vært et par ganger siden også uten at jeg skal gå nærmere inn på det her. Ja jeg er nok typen som faller altfor lett. Har bestandig vært, kommer alltid til å være, forhold eller ikke. På mange måter en god egenskap, mye lettere å komme seg gjennom kjærlighetssorg på den måten. Dette var kanskje ikke til noen nevneverdig hjelp men vit at det er noen der ute som tenker på deg og føler med deg. Ikke ALLE fordømmer deg nord og ned! Håper du finner ut av det, eller en måte å leve med det på som er håndterbar! Lykke til!

[Fakse]

Dette har pågått så lenge at jeg tror du behøver profesjonell hjelp for å komme ut av det. Det beste for både deg selv og de rundt deg er at du blir værende sammen med mannen din, samtidig som du får hjelp til å komme over dette. Noen sier psykolog, men jeg ville kanskje heller foreslå en samlivsekspert. Der kan du både få hjelp til hvordan du selv kommer vidre og råd om hvordan du bør forholde deg til mannen din og resten av familien.

Når det gjelder din veninnes mann tror jeg du bør forsøk å ungå kontakt med han. Dersom du på en pen og forsiktig måte informerer både din veninne og din mann om at du ikke ønsker kontakt med han (du kan jo fortsatt ha kontakt med din veninne), fordi du føler at det utvikler seg vibrasjoner som ikke er bra for forholdet ditt. Du behøver absolutt ikke si noe om at dette er ting du har følt lenge, det vil nok såre mere enn det gjør godt.

Alle opplever følelser for andre enn partneren i løpet av et livslangt forhold, forskjellen kommer på måten vi takler det på. Det beste for det forholdet du er i er å unngå den du føler tiltrekning mot.

Synes du er sterk som har holdt dette for deg selv uten å skade noe av de uskyldige partene. Men nå er det på tide at du får hjelp!

[chimp]

Syns det var et veldig fint svar, Ragnhild!