har jeg gjort det rette?!

[Gjest Lottemor]

I dag er en sånn dag der jeg grubler på allt,har sånne dager...

Og de går som oftest ut på å grubble over om jeg har gjort riktige valg ovenfor min datter som ernå 17 månder...

Det har seg nemmelig sånn at jeg ble gravid som 19 åring med en gutt på 24 som jeg hadde vert sammen med i 6 månder...Bestemmte meg for å beholde barne er i mot abort,han var enig og jeg trodde vi var lykkelig...

Så begynnte han å forandre seg.

Prøvde å syke meg ned ved å slenge bemerkninger om vekten min (som det ikke var noe gale med) slo etter meg og fulgte etter meg over allt...

Skulle velge vennene mine for meg..

Da sa jeg stopp og farvell...

Selv om jeg hadde gjort det slutt fulgte han etter meg eller så fulgte kameratene etter meg....

Ekkelt!

det dabbet av etter en stund når han forsto at det ikke var til nytte..

Selv om det var slik det var holdt jeg han ikke utenfor graviditeten,sa at han kunne være med på ultralyden,noe som ahn sa han ville,men dukket ikke opp...

Skrev brev til moren hans og fortalte hvordan tingene var og at jeg ikke vile holde han familie unna barne og at jeg ikke ville legge noe i veien for at hun eller han skulle ha noe med det kommende barnet...

Hun takket for brevet og vi hadde en del telefon kontakt gjennom graviditeten...

Så kom den store dagen og min datter ble født,bare noen timer etter ringte jeg til han og fortalte at han var blitt far.

Han var totalt uinnterisert...

Han kom opp dagen etter og var der i ti minutter...

Så hørte jeg ikke fra han på 1 månde...

Jeg satt oppp faste dager han kunne komme på besøk han kom nesten aldrig..

Han unnlot å se henne eller ringe på fire mådre og når jeg ringte tok han ikke telefonen....sånn fortsatte det til hun var 7 månder da tok han kontakt og jeg ga han en ny sjangse...

så fosvant han igjenn og jeg bestemmte meg for at han fikk se henne gjennom moren sin...Han var for ustabil til å ha henne alene...

Så misstet hun iteressen og no har jeg sluttet å ta kontakt med dem for det er vel ikke mitt innsjativ å ta for dem?!

Og ut i fra dem er det jeg som er vanskelig,jeg er en heks....

Gjennom Graviditeten og no har han prøvd å få meg tilbake gjennom min datter og det har ikke nytter...

Jeg er no sammen med en kjempeflott mann som stiller opp som en far burde for en jente som ikke er hannes,og vi har det bra uten biologiske far og hans familie...

Og jeg har valgt å "nekte" den biologiske faren og hans familie å ha noe med min datter å gjøre....

Har jeg gjort det rette???

12

[Gjest Anonymous]

Jeg tror at i sånne saker som dette , kan man aldri gjøre det "rette".

Jeg har vært/ er i samme situasjon som deg d.v.s at jeg ble gravid som 19 åring, faren og jeg var sammen,men etter en stund valgte han å gå sin vei.Forsåvidt greit det, det var vel ikke helt den *store kjærligheten*.

Jeg fødte vår sønn,og han var litt interessert en periode,men så dabbet det av.Stor var min overaskelse den dagen han ringte for å kreve farsskapstest!!Han var ikke sikker på at det var hans sønn.Greit for meg det,han var den eneste jeg hadde hatt sex med så....

Tenk deg da sjokket mitt når vi fikk svar fra r.hospitalet hvor det sto at han ikke var far til mitt barn!?!?.

Etter litt detektivarbeid osv fikk jeg greie på at han hadde sendt en kamerat til sykehuset med sitt legitimasjon.

Går det ann da!!!

Da var saken klar for meg,han hadde da vist tydelig at han ikke ville være far,og da får han ta konsekvensene av det.Jeg tok kontakt med familien hans,men det viste seg at han hadde klart å overbevise dem om at det var jeg som hadde løyet om at det var han som var far.Dette er nå ti år siden,han har sett sønnen sin tre ganger,ikke en gang på de siste 7 årene.Jeg sender bilder å brev hver jul til både han og familien hans,slik at de ikke skal glemme at de har en sønn/barnebarn.

Min sønn spør ofte etter faren sin,det er ikke lett å forklare for en 10 åring hvorfor tingene har blitt som det har blitt.

Jeg er nå gift med en mann som har blitt en god farserstatning,og vi har det bra.

Send et julekort,påskekort,hva som helst til moren slik at hun ser barnebarnet sitt,men *drit i* faren....

[Gjest Anonymous]

Var litt rask med å sende svaret der jeg.....

Det er ikke sikkert at det er riktig å gi blaffen i faren,men det er vel heller ikke riktig å påtvinge han å ha kontakt med datteren sin når han viser så tydelig at han ikke vil ha kontakt.

Jeg tror ikke det er bra for noen jeg.......

Vel dette var mine tanker for i dag.

Ha en kjempefin påske.

[Zafir]

Hei Lottemor

Utifra det du forteller her, så syns jeg du har gjort det du kunne jeg. Nå er det helt opp til barnefaren og hans familie.

Du skal ikke slite deg ut med masse tanker og dårlig samvittighet for noe han velger å gjøre. Kos deg med din nåværende kjæreste og heller ta ting som de kommer. Det kan jo skje at din eks vil ha kontakt med barnet senere i livet, men jeg tror ikke du skal belage deg på det. Når barnet ditt blir større så må du være ærlig ovenfor barnet, men samtidig være støttende om barnet vil prøve å ta kontakt med faren.

Ikke ha dårlig samvittighet kjære deg, nå er det meste opp til han.

Klem fra

12

[Elisabetha]

Jeg er et "slikt" barn som faren ikke ville ha.Jeg slet veldig noen år,og gjorde alt for og få min fars(og hans families) oppmerksomhet.Jeg ble syk(stress migrene nesten hver dag i over 2 år!!) da jeg var 5-6 år.Mamma prøvde og få pappa til og forstå at jeg trengte han og så videre,men han var ikke moden nok til det.Det var først når jeg ble 13 at han så at jeg var "til".Det var da min søster(halv) kom til verden,og han innså hvor dumt han hadde oppført seg.Han beklaget mye,og jeg tilga han mere og mere.Jeg er nå 26 år,med ei nydelig datter på 2 1/2 år.Og jeg må si at det pappa gjør for min lille datter i dag,er ubeskrivelig,og det gjør så godt i hjertet mitt.Vi har fått veldig god kontakt,og det er han som skal følge meg opp til alteret når jeg gifter meg 31 august.

Nå vet jeg det er mange som ikke helt kan forstå meg,men det og bli elsket av sin far,kjenne seg trygg,er vel noe alle ønsker seg.Jeg har alltid ønsket at pappa skulle like meg,og nå gjør han det.Jeg er veldig glad mamma aldri ga opp,og at pappa ble "moden" med tiden.

Elisabetha

[Gjest Anonymous]

ja jeg syntes du gjorde det rette.

Det er opp til far å bli kjent med sitt barn og det er opp til far å gjøre barnet kjent med sin øvrige familie etter at et forhold har tatt slutt.

Jeg ser det slik etter alt du har prøvd å gjøre.

Så jeg støtter deg 100%

hilsen ellapille.

[Gjest Anonymous]

Man kan gjøre så mye igjennom livet. Du har nå nektet han og hans fam. kontakt,men hva med ditt barn+ har du rett til å frarøve henne hennes biologiske fam? NEI.

Dette kan slå tilbake på deg senere i livet. Kansje han er veldig umoden og ikke klar for barn? Dette kan snu seg. Ikke lett å være foreldre til slike store gutter heller.

Kan du ikke bare la tiden modne han? Barn har rett til å vite om sin fam. uansett hvordan de er.

Du har ikke lov ene og alene og nekte far. Det du må gjøre er å få til en samværsavtale for far og barn. Da den er i orden, så vil det vise seg om han følger opp.

Det er vel din mening at han ikke er i stand til å ha henne alene? Det skal begrunnes godt før du kan nekte. Det er det rettsvesenet som skal avgjøre.

Da barnet blir eldre vil det stille spørsmålstegn .

tenk deg godt om.

[Gjest Madam Felle]

På en måte har du gjort det rette, for barnet har ikke godt av å ha en far som bare bryr seg når det passer han.

men på den andre siden, synes jeg ikke du ahr gjort nok, for at far og barn skal oppretteholde kontakten. Du kan dra han inn til megling, for å prøve å komme til enighet. Fungerer ikke det, da kan du i alle fall si til barnet ditt senere at du prøvde.

Men jeg syns ikke du har prøvd godt nok, og det er ikke god nok grunn å fjerne faren ut av livet hennes, fordi du har fått deg en mann som er der.

Han er tross alt faren til barnet, og da syns jeg barnet fortjener at moren gjør et siste forsøk på at de to skal ha kontakt.

[glaciera]

Bare historien vil vise om du har handlet riktig. Jeg synes du bør holde døra på gløtt utne nødvendigvis å anstrenge deg masse for å tvinge far på banen. Når barnet blir større og begynner å spørre, og evt selv ønsker å treffe far, får du ta opp situasjonen til ny vurdering. Jeg tror det aller aller viktigste er at du prøver å snakke med barnet om saken når barnet tar det opp, oppriktig og skikkelig, uten å snakke stygt om far (selv om han er en dritt). Så får du ta støyten med å prøve å få ham til å stille opp hvis barnet ønsker å treffe ham med tiden. Det kan jo hende han vil være mer interessert når barnet er større og kan snakke for seg osv. En forkastelig holdning, javel, men du må altså tenke på barnet ditt - ikke på faren eller på deg selv.

Og i mellomtiden er det jo ingenting som er bedre enn at både du og barnet har det flott sammen med en ny mann nå! Om far ender med å svikte så vil sikkert stefar gi henne den nødvendige tilliten til at de fleste menn ER til å stole på.

[dreamy]

Han har tydelig vist deg at han ikke bryr seg. Jeg ville gjort mitt beste for barnet selv og så la barnefaren ta intiativet til samvær. Men ett barn har godt av stabile samværsformer og en far som bare kommer en gang iblant er ikke mye stabilt Så lenge han ikke ønsker noe stabilt og fast så synes jeg du gjør det rette.

Skulle det bli spørsmål om samvær ville jeg som noen andre her sa, gått til megling og fått det ned på papiret..

[Gjest ikke innlogget sissi]

Ja - du har gjort det rette!

Jeg ser at du får en del svar av typen "det er ditt ansvar at far har kontakt med barnet" og jeg må si meg dypt uenig! Ut fra det du skriver har du forsøkt å tilrettelegge for slik kontakt. Når da verken far eller hans familie tar initiativ eller følger opp er det begrenset hva du kan gjøre. Skal du slite deg ut for å få noen interessert som åpenbart IKKE VIL? Hvorfor skal du det? Hvorfor skal DU ha dårlig samvittighet (noe som går utovoer både ditt og barnets liv....) pga fars dårlige oppførsel??

Mitt råd er gi f..... i både faren og hans familie. Konsentrer deg om å lage et godt og trygt liv for deg selv og din datter. Spør hun om faren (skjønner hun er liten enda, men etterhvert) så ikke snakk stygt om han eller noe sånt, men ikke problematiser at de ikke har særlig kontakt. SKulle så skje at faren senere tar kontakt og oppriktig ønsker å etablere et for hold til datteren, så vær åpen for det - men på BARNETS ikke farens premisser..... Ønsker barnet å etablere kontakt så hjelp henne evt med det/prøv å hjelp henne - men igjen - dersom han ikke vil så kan du ikke gjøre noe.

Det er faktisk!! ikke en kjempekatastrofe for et barn å vokse opp med liten/ingen kontakt med biologisk far. Derfor er det også et poeng å ikke gjøre det til noe verre enn det er. Ha tro på at du klarer å lage en god tilværelse for deg og datteren din!

Lykke til!

[Bø]

Ikke for å være rar eller noe men... Det ser ut for meg som om hovedinnlegget ble skrevet for over to år siden, så det er ikke sikkert at problemstillingen er den samme i dag.

[kkristin]

ja, jammen....

[Gjest Anonymous]

Det er vel ingen her inne som kan si om at du har gjort feil/rett. Ingen kjenner deg og en sak har alltid to sider.

Jeg pleier å si: En sak har tre sider. Min side, din side og sannheten.

Nora