Etter samlivsbrudd

[Gjest Gjest]

Har en venninne som går gjennom et samlivsbrudd etter et langt forhold. Det har pågått i mange måneder og han har sagt det er over. Men hun klarer ikke akseptere det og oppsøker ham gang på gang for å bli avvist og ytterligere mer såret.

Jeg har selv opplevd samlivbrudd og vet godt at det er vanskelig å komme videre, men inderst inne visste jeg at det kom til å bli bedre etterhvert. At livet kom til å ordne seg.

Men det klarer hun ikke å se, ikke i det hele tatt. Alt er svart. Alt annet enn ham er umulig. Kan ikke eksistere uten. Dette er en voksen jente, over 30 år. Hun har prøvd psykolog; funket ikke for henne, og vært sykemeldt i en periode.

Men ingenting er bedret.

Vet ikke hva jeg skal si lenger til henne, er lei av at hun ikke engang vil prøve. Jeg orker ikke holde på å plukke opp restene av henne hele tiden. Hun spiller offer for alt det er verdt, mens vi rundt henne venter og venter på at hun skal ta litt kontroll igjen..Men det skjer ikke. Føles som om hun er 16 år.

Hvordan er det med dere andre her inne. Tok det lang tid før dere klarte å se bort fra det svarteste svarte? Jeg forventer ikke at alt skal være "fryd og gammen" altså, bare at hun skal PRØVE å se at det finnes en fremtid uten ham også...Det er jo eneste vei frem...

[Gjest Gjest]

Hei, jeg ble forlatt av samboeren min i høst, og nå på 3 mnd kjenner jeg at jeg i perioder, kanske en hel dag nesten ikke tenker på han. At jeg er den blide utandvendte jenta jeg en gang var, ikke hele tiden, men oftere og oftere.

[Gjest Gjest_Guest_*]

Jeg flyttet fra samboeren min 1.April i år.... hadde en deilig sommer, og hadde allerede da dager hvor han var ute av hodet mitt. Han dukker opp i blant.. men ikke på noen plagsom måte. Bare for å minne meg på at jeg tok en helt riktig avgjørelse!

Det er noe sannhet i at tiden leger alle sår,altså!

[Gjest Gjest]

X forlot meg for ett år siden etter 15 år sammen. Jeg tenker på og prøver å komme videre men klarer det ikke. Det er ofte som om det skulle vært i går han gikk til en annen,og nå skal de ha barn. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme videre.

[Gjest Blondie65]

Man må VILLE det. Man må på et eller annet tidspunkt være villig til å innse at man MÅ gå videre.

Dette handler om aksept av situasjonen slik den er i dag, uten å leve i en drømmeverden som ikke eksisterer lenger.

Men det er ikke enkelt, og det er heller ikke noe utenforstående kan gjøre noe med. Det å bli forlatt er vondt - skikkelig vondt. Bare tiden kan lege det.

[Cata]

Jeg ble forlatt for mer enn et år siden.

Jeg oppsøker ham ikke, ser ham ikke, ringer ham ikke, mailer ham ikke, snakker ikke med ham og nevner ham sjelden for folk i nærmiljøet.

Jeg tenker på ham hver eneste dag, har spist sovetabletter for å få sove (kun en kort periode), prøvd psykolog og familerådgiver og har gått på antidepressiva i nesten et år.

Og jeg tenker fremdeles på ham. Hver dag.

Og i de senere ukene har jeg til og med begynt å drømme om ham .

....så for å svare på det opprinnelige spørsmålet: Jeg vet ikke - for jeg er ikke kommet dit.

Endret 14. november 2006 av Cata

[Gjest Gjest]

Jeg tror man kan gå inn i en ganske alvorlig depresjon eller sorg (vet ikke om man kan bruke de ordene om hverandre?) etter et samlivsbrudd, og da er det en periode hvor man ikke kan se lyspunkter eller håp. Så det er vel "normalt" å ha det sånn. Jeg har ikke noen spesielt gode forslag, men kanskje dere/du kan prøve å unngå å snakke om emnet hele tiden - min erfaring med kjærlighetssorg er at den faktisk blir "borte" i øyeblikk når man klarer å konsentrere seg om noe annet, så finn ting dere kan gjøre, snakke om osv som ikke inkluderer eksen hennes.

Om du mener hun har gått veldig inn for offerrollen tror jeg kanskje det kan hjelpe å IKKE behandle henne som offer og bekrefte for henne hvor fælt hun har det. Selv om hun selvsagt har det fælt - dere må jo lytte til henne og sånt som man gjør, men prøv også å styre samtaler og gjøremål inn på noe hyggeligere så godt dere kan.

[Gjest lazuli]

Høres ut som venninna di har en dyp personlig krise. Kriser har flere faser, alt etter hvor traumatisk det er. Den rammede vil etterhvert realitetsorientere seg og begynne å se fremover igjen.

Om min venninne hadde en reaksjon som på meg virket urealistisk lang i forhold til det inntrufne, ville jeg antakelig tenkt muligheten at denne situasjonen har utløst andre mer dyptliggende konflikter i hennes personlighet.

Kanskje du kunne fortelle henne om din bekymring og reaksjon på hennes "offerrolle". Det er ofte man ikke ser andre enn oss selv når vi opplever ting som er vanskelig å godta. Jeg tror jeg ville satt pris på en helt ærlig respons fra noen som brydde seg om meg...

[Gjest Gjest]

Klarte å tenke framover og hadde "glemt" alt det vonde etter 3 år.

[Gjest Gjest]

Sitter selv her med knust hjerte, sukk...

Blir enda mere deprimert når jeg leser at det kan gå opp tre år.. har gått tre uker som allerede føles som tre år.. Orker ikke å spise, tatt av meg 7 kg og sover lite...

Alt er et ork og det er vanskelig å fokusere på lyspunktene mine i livet slik som min datter og mine dyr....

Prøver å ta meg sammen, men klarer det ikke, har isolert meg fra omverden og eksisterer bare......

Hadde helt glemt at kjærlighetsorg kan gjore så utrolig vondt......

Tenker bare på han og hva han gjør nå,, tenker han på meg???? osv....

Vet at tiden leger alle sår, men nå er det veldig klisjeaktig for meg.......

Har et stort tomrom i meg, alt er trist og grått...

[Gjest Gjest]

Jeg ble singel for to år siden. Hadde det helt jævlig i 3 måneder, men jeg prøvde å opprettholde det vanlige livet. Det tok meg lenger tid enn disse tre månedene å komme over bruddet, men det var fordi vi hadde kontakt og prøvde å være venner. Det fungerte ikke da han fikk ny kjæreste etter svært kort tid. Etter at det ble slutt mellom de hadde han og jeg sex med jevne mellomrom. Ike smart... Det hadde vært mye bedre å bryte all kontakt. Så totalt sett tok det meg nesten ett år og virkelig komme over han.

[Gjest Gjest]

Hadde en kjæreste i halvannet år. Det tok fjorten år å komme over ham. Men i mellomtiden gikk livet videre, jeg deltok bare ikke helhjertet. Jeg ga opp å tro at det var mulig å elske igjen.

Min venninne er fortsatt uinteressert i andre menn etter seks år alene.

Det kan ta tid ja. Men det må bare ta den tiden det tar. Det er en privat prosess som man må gå alene tror jeg. Man kan ikke puffe et annet menneske videre i livet. Det valget må man ta selv.

[Gjest Frk. Grønn]

...

Endret 26. oktober 2008 av Frk. Grønn

[Gjest Pax]

Korteste: 3 uker

Lengste: 2 år