"Den jenta som får deg er heldig"

[*melis*]

Måtte bare kommentere denne. Jeg har vært i et (kort) forhold hvor egentlig alt var veldig bra - vi var ganske like og passet på de aller fleste måter sammen som "hånd i hanske", også seksuelt - og dette var noe hun bekreftet ovenfor meg.

Problemet var at hun ikke ble forelsket, og da gikk det jo ikke.

Så vet jeg at hun tidligere hadde vært forelsket i blant annet en gift mann og en psykisk ustabil person - begge endte "selvfølgelig" ulykkelig for henne.

Så jeg lurer jo litt på denne forelskelsen da. Studier etc viser jo at den går over med tiden....så i hvor stor grad er den et godt utgangspunkt for et forhold?

Jeg kan jo være enig i at det må være en viss fascinasjon, seksuell kjemi der, men forventer man hodestups forelskelse? Og fører den nødvendigvis til noe bra?

Selv er jeg mer den typen hvor følelsene utvikler seg gradvis - så jeg tror kanskje ikke jeg helt har forusetningene for å forstå dere som opplever den hodestupse forelskelsen.

←

Folk er jo forskjellige. Noen blir forelsket omtrent "ved første blikk", mens andre utvikler forelskelse over tid. Jeg er av typen som aldri har opplevd å bli forelsket i en person over tid (selv om jeg ofte skulle ønske det), og har heller aldri angret på de jeg ikke "har gitt en sjans". Det er litt vanskelig å forstå for noen kanskje, men jeg trenger ikke lang tid for å finne ut om en person kan være aktuell eller ikke. Jeg har opplevd å bli forelsket i folk jeg ikke passer sammen med, men da har det vært fordi vedkommende har vist seg å være annerledes enn jeg trodde. Jeg blir uten unntak forelsket i gutter som jeg ser noe av meg selv i. Enten det gjelder felles humor, felles interesser eller andre felles ting. Så i mitt tilfelle tror jeg at forelskelsen på en måte fungerer som et slags filter. De jeg ikke blir forelsket i, men som jeg er utolig glade i og på mange måter er tilsynelatende "perfekte", kunne jeg for eksempel aldri sett for meg å ha sex med.

Jeg er nok kresen, og kanskje litt sær. Men jeg vil tross alt heller være lykkelig singel enn i et forhold som ikke gir meg noe.

[metalheart]

Måtte bare kommentere denne. Jeg har vært i et (kort) forhold hvor egentlig alt var veldig bra - vi var ganske like og passet på de aller fleste måter sammen som "hånd i hanske", også seksuelt - og dette var noe hun bekreftet ovenfor meg.

Problemet var at hun ikke ble forelsket, og da gikk det jo ikke.

Så vet jeg at hun tidligere hadde vært forelsket i blant annet en gift mann og en psykisk ustabil person - begge endte "selvfølgelig" ulykkelig for henne.

Så jeg lurer jo litt på denne forelskelsen da. Studier etc viser jo at den går over med tiden....så i hvor stor grad er den et godt utgangspunkt for et forhold?

Jeg kan jo være enig i at det må være en viss fascinasjon, seksuell kjemi der, men forventer man hodestups forelskelse? Og fører den nødvendigvis til noe bra?

Selv er jeg mer den typen hvor følelsene utvikler seg gradvis - så jeg tror kanskje ikke jeg helt har forusetningene for å forstå dere som opplever den hodestupse forelskelsen.

←

Altså, hvis man tror at man skal være hodestups forelsket i et 30 år gammelt ekteskap så er man faktisk rimelig naiv fordi at forelskelsen forsvinner med tiden. Etter den tiden forelskelsen begynner å dabbe så er det kommet til det seriøse stadiet hvor man avgjør om man er villig til å leve med den personen eller ikke. Er man glad nok i den personen så vil man jo fortsette forholdet. Jeg tror at man alltid vil være glad i hverandre om ting funker som det skal, men stormforelskelsen er nok bare noe som er i en startfase.

MEn man kan jo gjøre noe for å krydre sekual livet. Det å bli avvise eller og måtte avvise behøve rikke bety at det er noe galt sånn sett med noen. Men at det rett og slett ikke er en person man ville inngått ett forhold med.

[Gjest Gjest]

Syns det er rart at så mange jenter har den instillinga at "Nei, jeg kan ikke bli sammen han der, for jeg er ikke forelska!"

Følelser kommer etterhvert...

Feil Yme, følelser kommer ikke etter hvert for alle. Og hva skulle hensikten være med å involvere seg med noen man ikke har følelser for? For meg virker det totalt meningsløst.

Jeg tiltrekkes kun av mennesker, mann eller kvinne, som jeg kjenner igjen deler av meg selv i. Når jeg ser fragmenter av meg selv i et menneske da er det det mennesket jeg ønsker å tilbringe tid sammen med. Noen ganger opplever man bare spontant å føle tilhørighet med et annet menneske. Veldig sjeldent desverre, men fantastisk når det skjer. Hvorfor jeg skulle kaste bort tid på alle de menneskene som ikke får meg til å oppleve alle de store følelsene det skjønner jeg bare ikke.

[Hu i Svingen]

Enig med gjesten over. Hver eneste gang jeg møter et nytt menneske bruker hjernen min under ett sekund på å vurdere om dette er et menneske jeg ser som seksuelt attraktivt. Og faller det ikke inn i den kategorien er alle taktikker bortkastet.

[Gjest Gjesta]

Enig med gjesten over. Hver eneste gang jeg møter et nytt menneske bruker hjernen min under ett sekund på å vurdere om dette er et menneske jeg ser som seksuelt attraktivt. Og faller det ikke inn i den kategorien er alle taktikker bortkastet.

←

Ikke enig i at det alltid er slik!

Jeg tror det er godt mulig at man kan møte noen man putter i "uaktuell-boksen" men som senere på mystisk vis smyger seg inn i "høyst aktuell-boksen" ved nærmere bekjentskap

[Hu i Svingen]

Ja, hvis man snakker om ens bevissthet så er jeg enig. Men hjernen min gjør rare ting på egenhånd.

[Gjest Devin]

Enig med gjesten over. Hver eneste gang jeg møter et nytt menneske bruker hjernen min under ett sekund på å vurdere om dette er et menneske jeg ser som seksuelt attraktivt. Og faller det ikke inn i den kategorien er alle taktikker bortkastet.

←

Jeg stusser egentlig litt på hva det er du rekker å analysere i løpet av så kort tid. Kan ikke være noe mer enn utseende..(her skulle det være et et sånt klø-i-hode-fjes, men jeg fant ikke så jeg ga hekk..)

[Hu i Svingen]

Nemlig. Jeg rekker ikke en dritt, men filteret virker på no time.

[Gjest Gjest_berta_*]

etter noen år ...så handler det om en følelse jeg får. Ummidelbart. eller over tid. Har opplevd begge deler. Men å prøve for fyren er ok, men ikke helt kanksje, så ikke gi opp så fort , nei det bekrefter bare den første følelsen .Men , man må jo være åpen da, for å bli begeistret. Det er kunsten. Og hærrlig når det sker !