Engstlig 9 åring

[Eplesmil]

Hei.

Jeg trenger noen gode råd.Har ei jente på 9 år som er blitt veldig engstelig.

For et år siden døde hennes bestefar, og det hele var litt ekstra spesiellt for han brådøde hjemme i hagen sin, og det var vi som fant han, hun så det ikke.

Etter dette har hun blitt redd for at det kan skje med henne også, og hun har mye vondt i magen og når kvelden kommer sliter hun med å legge seg, for da tenker hun så mye på det og gråter, noen ganger står hun opp og går rund og er redd.

Og vi trøster og snakker å prøver å roe henne på best mulig måte.

men jeg liker ikke at hun har det sann, og vil derfor ha hjelp.

Er det noen som har opplevd noe lignende ? bør jeg feks, kontakte helsestasjonen, eller få hjelp hos noen profesjonelle.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg trenger noen gode råd.Har ei jente på 9 år som er blitt veldig engstelig.

For et år siden døde hennes bestefar, og det hele var litt ekstra spesiellt for han brådøde hjemme i hagen sin, og det var vi som fant han, hun så det ikke.

Etter dette har hun blitt redd for at det kan skje med henne også, og hun har mye vondt i magen og når kvelden kommer sliter hun med å legge seg, for da tenker hun så mye på det og gråter, noen ganger står hun opp og går rund og er redd.

Og vi trøster og snakker å prøver å roe henne på best mulig måte.

men jeg liker ikke at hun har det sann, og vil derfor ha hjelp.

Er det noen som har opplevd noe lignende ?  bør jeg feks, kontakte helsestasjonen, eller få hjelp hos noen profesjonelle.

←

Ta kontakt med helsestasjonen synes jeg absolutt du bør gjøre. Få råd til hvordan du trygger ditt barn i en slik periode evt. få andre(fagpersoner) til å snakke med henne også i fellesskap med dere foreldre. Det finnes nok mye litteratur, både i bokform og på nettet angående dette temaet. Ta en telefon til helsestasjonen med en gang du. En trøst kan jo være at barn ikke har vondt av å oppleve "livets realitet", men det er viktig hvordan opplevelsen(e) bearbeids etterpå. Ofte kan det være de voksnes reaksjon og sorgprosess som tynger barnet i for stor grad. Inntrykk og opplevelser knyttet opp mot de voksnes adferd i slike stunder kan være nokså tøffe å oppleve for barn. Barn er ofte mye "av og på" i en slik prosess, og det kan være vanskelig å få tak på hva de egentlig ønsker eller har behov for å uttrykke, de er jo ofte ikke sikre på hvilke følelser de strever med selv heller. Lykke til

[Gjest Gjest_nuwanda_*]

Eller om det finnes en fornuftig kateket /ungdomsprest der du bor, kan du jo også ta med datteren din dit og ta en snakk med vedkommende. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det på akkurat samme måte en periode da jeg var lita, farmor ble ganske syk (overlevde) og jeg begynte å bli redd for mamma og pappa (husker ikke om jeg også var redd for at jeg selv skulle dø). Jeg kom ofte inn på soverommene deres om natta og fikk sove der. Tror det er viktig å kjenne at mamma og pappa er der, så hvis barnet vanligvis sover greit på eget rom bør det få lov til å sove hos dere når/hvis det vil, husker selv hvort trygt og godt det var.

Husker faktisk ikke hva som fikk det til å gå over, men det gjorde hvertfall det etter hvert. Jeg har i dag en slags dødsangst, men vet ikke om det stammer fra den perioden.

Siden hun er redd for seg selv kan det kanskje være greit, som flere nevner, å få noen fra helsestasjon el. til å forklare at bestefar var "gammel" (ikke sikkert han var så gammel, men for henne var han jo det), og at små jenter som regel ikke blir syke og dør på samme måte. HS har sikkert erfaring med dette, og det er vel viktig å få med på en skånsom måte at alle vil dø en dag, og at det hender at små barn også dør, men jeg aner ikke hvordan man forklarer noe slikt uten å skremme barnet enda mer.

Som min lillesøster sa med tårer i øynene da hun fikk denne realiteten forklart "Jeg gruer meg jeg!!".

[Gjest Gjest]

Jeg så min gamle onkels dødskamp da jeg var like gammel som din datter, og det har satt sine spor, også nå i senere alder.

I begynnelsen gikk jeg rundt og var livredd for både mine foreldre og meg selv, det var jo så vondt å dø... (Det hadde jeg jo sett beviset på)

Jeg husker ikke helt hva som fikk meg over denne perioden, men jeg husker at jeg snakket veldig mye med bestefar (onkels bror) og mamma om det.

For min del var det smertene som skremte meg mest, men hos din datter vil det så klart være det at det skjedde så uventet og brått som skaper usikkerheten.

Jeg anbefaler også å ta kontakt med helsestasjon, eller også en barnepsykolog som kan hjelpe henne å sette ord på redselen, og som kan gi henne redskap til å akseptere det som skjedde slik at hun blir kvitt redselen.

[Gjest Gjest_Margrete_*]

De er grublete i den aldrene og spør jo mye fordi de forstår tid og rom bedre. Mitt barn på den alderen spør om mye rart og tenker nok på at dette kan skje med oss. Det jeg ser har vært til nytte for å skape trygghet er å forklare hvorfor dette ikke kommer til skje med henne.

Forklar gang på gang hvorfor dette skjedde og hva som er forskjellen mellom henne selv som er et ungt friskt menneske, dere som er voksne og forhåpentligvis friske - og den gamle farfaren som må ha dødd av en eller annen medisinsk (akutt) årsak.

Man skal selvsagt ikke si at dette vil aldri skje med oss, for alle kan vel få hjerneslag og falle død om. Men de alle fleste har vel en slags formening om egen helse, ut fra hva legen sier, sykdommer i familien og hvordan man tar vare på seg selv. Å påpeke dette kan gi barnet økt trygghetsfølelse.

Vær tilstede. Ensomhet øker utryggheten.