Har DU mistet barnet ditt....??

[Gjest Anonymous]

Jeg har mistet barn. Ikke noen spontanbort, men dødfødsel. I uke 42.

Har skrevet historien min her: http://www.snartgravid.com/html/minnelund/ine.asp

Hilsen Ine

[Gjest Hege]

Hei Linda!

Som du sikkert har oppdaget så har Gry opprettet et rom som heter "Vi som sørger".

I det første innlegget ditt etterlyser du et eget rom.

Det nye rommet er vel det nærmeste du kommer.

Hvis du vil kan jeg nok klare å flytte hele denne tråden inn dit.

Hva mener du?

Moderator

_________________

Hege(Misha)1212[ Dette Innlegg er endret av: Hege den 2002-04-05 12:16 ]

[Linda]

Heisann Hege!!

Tuuusen takk for den nye tråden!!!

Det var kjempeflott!

Det hadde også vært fint hvis du kunne flyttet hele denne tråden dit.

Hvertfall jeg føler at vi kanskje hører mere hjemme der.

Till alle dere andre som har delt sin historie. Tusen takk.

Klem fra Linda.

[Gjest Hege]

Og flyttet ble den 12

[Gjest *Perser*]

Hei

lykke til alle sammen, jeg ønsker dere bare vel:)

[Gjest Anonymous]

Til alle dere som har spontabotert, jeg føler med dere. Jeg har mistet 3 ganger.

Første gangen var i 95, da var jeg 18 år og egentlig ikke klar til å bli mor, men det var tungt likevel. Andre gangen var juni 2001 og tredje gangen var i oktober 2001.

Etter 3 spontanaborter ble jeg oppgitt og fustrert. Jeg ble sendt til spesialist etter 3. gangen, men han anbefalte meg å prøve igjen i februar- mars.

Men jeg har begynt på p-pillen igjen. Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å gå igjennom en abort til. Selvom jeg ikke tenker så mye på det, og jeg vet at det er kroppen som ordner opp i noe som er galt så tar det på kroppen likevel....

Så kanskje vi prøver igjen i slutten av året, vi får se det an litt.

Jeg vil ønske dere lykke til videre..

Småen

[Gjest Anonymous]

Har selv mistet 2 ganger.Første gang for drøye 3 år siden.Allerede i uke 5 merket jeg at noe var galt.Blod på toalettpapiret og magesmerter.Oppsøkte lege etter noen dager,som bestilte UL etter noen dager.Da var det ingen hjerteaksjon.Så var det bare å¨vente.Fikk tilsammen 6 xUL fordi fosteret vokste normalt,men hadde ingen hjerteaksjon.Det var forferdelig å leve i uvisshet.Til slutt i uke8/9 konstanterte de missed abortion.De ville ikke gi meg utskrapning,men la naturen gjøre sin gang.Fikk beskjed om at de snart ville begynne å blø,at det ville blø kraftig i en uke,og at det ikke var nødvendig å oppsøke lege.

4 uker skulle de gå før det begynte å blø.4 uker med graviditetsymptomer og sorg.Da det hadde blødd en uke,kom noen kraftige rier og massiv blødning,så jeg valgte å dra til sykehuset.Fordi det døde fosteret hadde vært så lenge i livmoren,hadde det blitt noe kluss med blodet,begynnende DIC,som i full utvikling ksn være livstruende.Det ville ikke helt stoppe å blø.

Først når fosteret var ute,kunne sorgprosessen ta fatt.HÅPER INGEN ANDRE HAR MÅTTET GÅ IGJEN DET,DET VAR UNØDVENDIG.

Det var så traumatisk,at vi valgte å vente et par år,før vi forsøkte igen.Denne gangen gikk jeg på toalttet #ganger for å se om det var blod på dopapiret.Ganske riktig kom det i uke6.Denne gangen blødde det masse,en spontanabort.Jeg fikk utskrapning etter få dager,og sykemelding en uke.Følte at jeg kom meg mye letter igjennom det hele denne gangen.

Vi bestemte oss for å prøve igejn med en gang og etter 6mnd var jeg gravid for 3.gang.

Hadde store smerter og blødning også denne gang.Gråt meg isøvn hver kveld.Men utrolig nok gikk det bra denne gang.Nå er jeg i siste trimester.

[viwi]

Skjønner godt hva dere har gjennomgått. HAr selv vært gjennom dette. Var fryktelig mye dårlig, blødde, kastet opp og bare lå hele dagen. Tilslutt kom jeg inn på akuttavd og der tar de ultralyd. Ser med en gang på legen at noe er galt. JEg ser på skjermen og ser et lite foster men det ligger helt dødt. Begynte å grine og grine....Så var det bare å ligge der og vente på å få utskrapning. De verste timene i mitt liv. Å vite at du har et dødt foster inni deg...

Jeg var 8 uker på vei men det var fryktelig vondt å oppleve likevel. Spesiellt det å se det døde fosteret på skjermen...

Jeg har ikke prøvd å bli gravid etterpå selv om det nå er en stund siden.... Det skremmer meg...

[Hanah]

Jeg er dessverre også en av dem som har mistet et barn.

Jeg skulle bli mamma for første gang i sommer, men ble istedenfor mamma i mars. En englemamma..

På ultralyd ble det konstatert at sønnen min hadde en alvorlig hjertesykdom, og vi tok det vanskelige og umenneskelige valget å avbryte svangerskapet.

Den lille sønnen min ble bare 21 uker.

Har nå bare en grav å gå til. Det var jo ikke sånn det skulle bli!!!!

Dette er nå 7 uker siden, uker som føles som år. Og noen ganger som om det skjedde i går.. Dagene går, men sorgen er like stor, om ikke større. Først nå begynner jeg å skjønne hva det var jeg mistet. Jeg mistet jo et helt liv sammen med min sønn! Min sønn skulle overleve meg, og ikke omvendt.

Er mye på DOL's "et barn for lite", og skriver også med andre som har mistet barn under svangerskapet. Men jeg føler meg lissom litt alene. Jeg valgte jo selv å avbryte svangerskapet. Den avgjørelsen må jeg leve med resten av livet. Tankene kretser ofte rundt ..enn hvis.. og enn om.. Men jeg vet innerst inne at livet til sønnen min på jorden ikke hadde blitt godt. Jeg skånet han for mye smerte og mange tårer.

Varm klem til dere andre som har mistet barnet deres. Vi skjønner hverandre vi..

Klemmer fra Hanah, en englemamma.

[Anette]

En venn av meg og kona hans mistet sønnen sin etter bare to dager, og det er ikke så lenge siden. Kjempetrist og så vanvittig urettferdig... Fødselen varte i over to døgn og legene på sykehuset gjorde mange feil. Han hadde ikke dødd hvis de hadde gjort ting annerledes har vi fått høre etterpå. Det er så utrolig tragisk.

Anette...

[jamjam]

Mistet min lille Tirill for snart tre uker siden..

Det var i underkant av tre uker til termin..

[Gjest Phair]

Jeg føler så med deg i din bunnløse sorg. Det spiller ingen rolle hva som blir sagt og gjort av andre. Du må bare få lov til å ha det vondt nå.

Men alle som vet hva det vil si å miste ungen sin føler med deg i denne vonde stunden. Min dypeste medfølelse.

[Gjest mamma til 2]

hei,

eg er mamma til 2 herlige gutter...eg har mista 3 gonger, uke 12, uke 9 og siste gang i uke 11 var minste mannen tvilling...eg viste at det var tvillinger og var kjempe glad..men det gikk ikkje det :cry: i bilen på vei til sykehuset var eg helt sikkert på at begge var vekk, for eg kunne ikkje skjønner noko annet....eg blei så kald innvendig, ikkje gråt eg, ikkje var eg sint var bare kald,en slik følelses vil eg ikkje ha igjen....vel inne på sykehuset viste det seg ved ul at det var eit lite bankende hjerte...kunne dette være mulig? resten av graviditeten gikk normalt, den lille prinsen min var godt førnøyd i mamma sin mage...men mamma var ikkje fornøyd..eg var livredd resten av tiden og stressa veldig kunne liksom ikkje tro at det kunne gå bra, men det gjorde det ...kvar gang eg ser på guttene mine når de ligger og sove så tenker eg på mine andre barn, er ser ikkje på meg sjølv som veldig kristen, men eg veit eller må tro på at dei er på en plass der de få like masse kjerlighet som eg hadde gitt de..

uff, blei masse feil skriving her, men men

Livet går ikkje alltid som vi vil, noen ganger blir det rett og slett urettferdig, men livet har mange gode lyspunkter. Denne tråden her er et lyspunkt i mitt liv, høres det rar ut??

Nar eg lese det dere har skrevet veit eg at eg ikkje er aleine og at mange andre har det eller har det sann som meg..

vil gi en liten til alle..

[Tilde]

Uff,denne tråden bringer frem mange vonde minner... :cry:

Mistet i sommer da jeg var 5-6 uker på vei.Det som gjorde det ekstra hardt var at vi var sååå lykkelige over endelig å ha klart det etter 3 års prøving.En vond og vanskelig sommer der også ferieplanene gikk i vasken.. Har hørt mye rart jeg også,men også fått mye forståelese.

Er heldigvis gravid igjen på andre prøverørsforsøk,14+2 nå,men skrekken henger i... Kjemperedd for å miste,våger ikke helt slappe av og glede meg for mye.Våger ikke handle babyklær for eksempel...

Vil bare gi en klem til alle dere andre der ute som vet hva det vil si å miste... :trøste:

[Gjest Lille_my ikke pålogget]

Jeg har mistet barn. Ikke noen spontanbort, men dødfødsel. I uke 42.

Har skrevet historien min her: http://www.snartgravid.com/html/minnelund/ine.asp

Hilsen Ine

Sitter med klumpen i halsen og tører i øyekroken.

Sender deg mange varme tanker og en god varm

[kremtopp]

Jeg er en av dem som har mistet etter fullgått svangerskap, dette er mitt verste mareritt, beklageligvis.

[Gjest Anonymous]

mistet gutten min jeg også.. han ble bare 15 dager på sykehuset,før han døde i armene mine.

[Gjest gjest1]

:trøste:

[Troja]

Kjære Linda. Har selv mistet en liten spire. Var selvfølgelig kjempefortvilet da det skjedde, men legen sa til meg at det mest sannsynelig hadde vært noe galt med det lille frøet, derfor hadde kroppen støtt det ut. Det er naturens gang. Ble gravid igjen like etter på, og nå er jeg mamma til verdens vakreste unge. Vet ikke om det var noe trøst, men du må bare se fremover :-( :-?

[Ottine]

Hei Linda.

Du er ikke alene, nei. Jeg har mistet to ganger nå, og det er like ille hver gang.

Tenker på deg!