Dum venninne...(?)

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt ei venninne i nærmere ti år nå, men problemet er at den siste tiden har hun begynt å irritere meg - veldig. Problemet er nemlig det at hun rett og slett ikke er så særlig smart! I tillegg eier hun ikke tiltro til seg selv, slik at hun ikke engang gidder å prøve...

Eksemplene er så mange og omfattende, og det blir rett og slett veldig plagsomt etter hvert. Hvis jeg har en helt vanlig lettforståelig setning bak nicket mitt på msn er hun den ENESTE av godt over 50 mennesker som ikke skjønner hva setningen betyr, og vil ha forklaring hver eneste gang. Vi kan ikke ha en eneste samtale uten at hun ber om forklaring på et eller annet grunnleggende noe, og jeg VET at dette ikke skyldes meg, ettersom det aldri skjer med noen av de andre venninnene mine. *sukke*

Det føles rett og slett mer som et mor-datter-forhold enn som et venninneforhold. Hvordan hadde dere følt det om dere til og med måtte vise venninna di på samme alder hvordan man knuser et egg til bruk i matlaging...? Eller hvordan man låner bøker på biblioteket? Eller hvordan man legger bokpapir på en skolebok? Eller hvordan man monterer noen manualer som består av en stang og to sirkler som skal på hver side av stangen....? (Hadde du vært der hadde du også garantert sett med en gang hvordan det skulle gjøres!) Eller om du ikke kunne ha en noenlunde normal samtale med henne fordi hun ikke skjønner hva du mener? Vi er jo begge midt i tyveårene for i svarte! Altså, det er jo greit nok at hun kanskje aldri har lært mye av dette, men masse av det sier seg jo selv, og hun klarer aldri å finne løsningen på noe som helst selv. Hun prøver jo ikke engang! Å be henne om å tenke selv tørr jeg rett og slett ikke - da hadde hun sannsynligvis klikket totalt og blitt illsint. Tror det er mer viljen enn ferdighetene det kommer an på nemlig, og at hun har blitt så vant til å overlate alle spørsmål til andre at hun ikke har lært seg å tenke ut ting selv :S

Jeg vet ikke om det er riktig å kalle henne mindre smart, men hun er i beste fall ekstremt uselvstendig. Og...vel, det irriterer meg veldig. Jeg blir rett og slett dritlei av å måtte forklare ting til henne som hun var et lite barn jeg skulle være støttekontakt for! Og etterpå ender jeg jo opp med dårlig samvittighet - for hvem vil vel være irritert på venninnen sin som man tross alt er glad i, fordi hun ikke skjønner ting..? Hun kan jo ikke noe for det, og jeg prøver jo å forklare så godt som mulig å forklare uten å miste tolmodigheten, men det tapper meg veldig for krefter. Når jeg har tette tidsfrister på å levere prosjekter på jobben har jeg ikke tid til å sitte der og forklare venninna mi hvordan man kakker et kokt egg, det gjør meg bare tusen ganger så stresset!

Regner med personangrep her nå, så bare for ordens skyld: Selv har jeg i følge en mensa-test en målt IQ på 163, men dette er det faktisk ingen som vet om, siden jeg mener at medmenneskelighet og empati er mye viktigere enn intelligens. Kanskje det er vanlig å føle seg mast på når man er smartere enn gjennomsnittet, og at det hele bare er min feil og at hun egentlig er normal? Men hvorfor er det samme ikke et problem med de andre vennene mine da? :S *lei seg*

Men..hva gjør man når en person man bryr seg om er så ufattelig irriterende at man rett og slett blir fysisk syk av det hele? Er det jeg som overreagerer, eller hadde dere også irritert dere over å føle dere som støttekontakt for en venninne..? Jeg er jo glad i henne og hun har jo mange gode sider også, men..det går ut over livskvaliteten min med det stadige maset om dere skjønner..huff, føler meg slem her nå, og det er jo ikke meningen. Men hva gjør man egentlig i en sånn situasjon..?

Hadde satt stor pris på tilbakemeldinger.

Vanskelig situasjon dette...

[SW20]

Hun har tydeligvis vanskelig for å endre seg, ettersom hun ikke har vært så veldig praktisk av seg de 10 årene du har kjent henne.

Så hvorfor ikke endre deg selv? Kanskje du kan begynne å finne gleden i å lære bort noe? Jeg skjønner at det må føles som å ha en unge i nærheten, men venninna di er sikkert utrolig takknemlig for at hun har en sånn flott venn som deg - som kan lære henne ting hun ikke har lett for å forstå selv.

[ATV]

hadde ei slik venninde en gang, utrolig slitsomt ja.

vi mistet desverre kontakten med årene og nå er hu dødssint på meg fordi jeg ikke prøvde og "redde" henne fra forholdet hu komm i.

hu var snill, søt og utrolig dum, stakars.

kan ikke lyve og si jeg savner hu, spesielt ikke etter alt peset hun har gitt meg de siste 2 årene, men jeg synes syndt på henne, gjør det.

følte meg lit som en far/bror for hu i perioden vi hadde kontakt.

[Gjest Jill]

Du skriver at du har irritert deg over henne den siste tiden. Hvor lenge er det? Har du ikke irritert deg før i løpet i de ti årene dere har kjent hverandre? Har det skjedd noe som gjør at du er irritert på henne Skjer jo ofte at en irriterer seg over småting mens det i virkeligheten dreier seg om noe helt annet.

[LovelyLilly]

Kanskje hun føler seg usikker i ditt nærvær?

Hva med å si "Jeg vet ikke jeg vennen" eller " hva tror du?" eller noe slikt noen ganger når hun spør så kan du jo se om hun bedrer seg og prøver å finne ut av ting og kanskje stole litt mer på seg selv.

Virker som hun er blitt veldig avhengig av deg på en måte.

Lykke til da

[Gjest Gjest]

Hva med bare å begynne å si "Jeg vet ikke.."

Hvis hun en god venninne av deg, så bør du faktisk kunne si til henne at hun må skjerpe seg, og finne ut av ting på egenhånd.

Det virker som om hun er blitt ekstremt avhengig av deg, og siden du ikke sier noe til henne, fortsetter hun i samme gamle stien.

Vær ærlig, det er det som fungerer i lengden!

[Gjest Gjest]

Regner med personangrep her nå, så bare for ordens skyld: Selv har jeg i følge en mensa-test en målt IQ på 163

←

Problemet er bare at det ikke stemmer, da ingen test i regi av mensa gir deg en slik raw-score

Du kan jo forklare litt rundt dette selv, slik at det ikke blir noen missforståelser.

Dersom (selv om det ikke lar seg gjøre) du faktisk kunne oppnå en raw-score på 163 hos mensa, så ville det alikevel fortelle like lite som at det beste du visste å drikke, var "den derre typen du vet"..

Care to explain?

[Gjest Gjest]

Problemet er bare at det ikke stemmer, da ingen test i regi av mensa gir deg en slik raw-score

Du kan jo forklare litt rundt dette selv, slik at det ikke blir noen missforståelser.

Dersom (selv om det ikke lar seg gjøre) du faktisk kunne oppnå en raw-score på 163 hos mensa, så ville det alikevel fortelle like lite som at det beste du visste å drikke, var "den derre typen du vet"..

Care to explain?

←

Testen jeg tok var i en bok/hefte utgitt av mensa, og der gikk det an i allefall:) Men, skal ikke skryte på meg såpass mye, tror nok jeg bare hadde en god dag. Hva jeg ville fått på en ordentlig mensa-test vet jeg ikke, og er ikke så ivrig på å finne det ut heller - andre ting er jo viktigere, synes du ikke?

[Cata]

Jeg ville gått for "jeg vet ikke" metoden, og håpet at jeg ikke ble så sur at jeg hadde endt med "finn det ut sjøl".

Nei, det er ikke pent sagt, men jeg har ikke tålmodighet til å forklare selvfølgeligheter i det uendelige. Tror muligens en venninne av det slaget etterhvert ville glidd ut av min vennekrets.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde tenkt over hvilke sider ved venninna som er givende - hva KAN dere snakke om, og hva gir hun deg? Jeg har også ei venninne som kan spørre om rimelig banale ting. Hun er enebarn med nokså beskyttende foreldre, og har nok overlatt mye til dem... Dessuten kjenner jeg de som er så usikre pga mobbing hjemmefra at de ikke "tør" å tro at de kan få til noe selv. Uansett gjør det en jo ganske uselvstendig. Så jeg synes det er greit å si fra, eller hinte om hvordan de kan finne en løsning selv. Om man klarer det selv gir det jo både mestringsfølelse og mindre irritasjon for deg.

[Gjest Fresh]

Jeg ble kjent med ei slik jente, men vi ble aldri venner. Det var fordi det var helt umulig å ha en normal samtale med henne, siden hun misforsto alt jeg sa og stadig vekk stilte helt vanvittige spørsmål. Vi var rett og slett ikke på bølgelengde.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner frustrasjonen din, trådstarter.

Mannen min har et helt håpløst vennepar. De er totalt hjelpeløse. De ber mannen min om hjelp hele tiden, og han blir rett og slett sliten av dem. Han har begynt å si nei, men han blir selvfølgelig veldig frustrert. De har ikke kontroll på noen ting, klarer ikke å ta avgjørelser, styre økonomien, prioritere eller noe. Ingen av dem har jobb, ikke prøver de å få det heller. De sitter bare og venter på at andre skal rydde opp i deres liv. De har 3 barn hvor alle er i fosterhjem. Mannen min føler seg rett og slett litt maktesløs.

[Gjest Gjest]

Ser dere ikke at mennesker er forskjellig utrustet med evner? I stedet for å klage og bli sur så oppmuntre mennesker til selvstendighet da

Ta vare på hverandre!

[Catzy]

Du er veldig tålmodig, tror jeg. Hadde vel ikke hatt veldig mye kontakt med en person jeg ikke kan ha en oppegående samtale med.

Du får jo nesten ta skyllebøtta hvis hun blir sur hvis du prøver å få henne til å tenke mer selv. Hun blir jo ikke bedre hvis du ikke prøver å få henne til å tenke mer selv. Hvorfor skulle hun det? Du gir henne jo det hun vil ha. Og så kan du jo begynne med å sette grenser. Hvis du er superopptatt med et prosjekt, fortell henne at det passer veldig dårlig å forklare henne hva det skulle være. Og legg på telefonen. Og så lar du være å ha dårlig samvittighet. Tenk på prosjektet ditt i stedet. Ikke la henne drive følelsesmessig utpressing, for det er hun sikkert kjempeflink til. La være å ta telefonen.På et eller annet tidspunkt så må hun jo begynne å tenke på egenhånd. Ingen har sultet ihjel ved brødboksen. Så kan du heller ringe henne når du er ferdig med prosjektet.

Hva med å gi henne en kokebok til jul, med beskrivelser av de enkleste teknikkene. (Litt sånn Cooking for dummies) Neste gang hun lurer på hvordan hun skal kakke egg, be henne om å titte i boka. Det er pussig hvor flinke noen av vennene mine er blitt på å google etter informasjon etter at jeg fikk dem til å gjøre det for å finne ut av enkle ting. Så kan de heller ringe meg om de litt vanskeligere tingene. Funker fint for begge parter, men tror de syntes det var litt kjipt de første gangene. Du kan også vurdere Erik Thorstvedts dvd "Alt menn vil at en kvinne bør kunne":

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/11/30/450812.html

Kanksje hun skjønner at det kan være OK å være litt selvhjulpen. Dessuten er jo THorstvedt ganske kjekk, så det er grunn nok til å se på den.

[Gjest Gjest]

Er du seriøs eller er det her et tulleinnlegg?

Med all respekt, men viss dette er seriøst vet jeg ikke om du er verdig til å kalle deg venninna hennes.....

Husk på at gode venner er ikke noe som vokser på trær

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i dine sko og det er travelt. Hadde også en venninne som måtte forklares alt.... hun spurte meg hva jeg synes om alt. Hun kom tom og spurte meg hva hun skulle stemme på under valget for noen år siden.

Nå har vi i noen år bodd et stykke fra hverandre og mistet kontakten. Og det er helt greit for min del.

Jeg synes du er svært tålmodig jeg!

(en annen venninne av meg tok mensa test på hjemmesidene deres.. hun fikk faktisk mail fra mensa der de spurte om hun ville testes skikkelig siden hun hadde scora så høyt. Venninna mi takket nei )

[Gjest Gjest]

Er du seriøs eller er det her et tulleinnlegg?

Med all respekt, men viss dette er seriøst vet jeg ikke om du er verdig til å kalle deg venninna hennes.....

Husk på at gode venner er ikke noe som vokser på trær

←

Men er det egentlig mange som har venner som ikke er "jevnbyrdige"? Et vennskap er jo å gi og ta, så om denne "dumme" venninna bare ber om hjelp til ting man burde lært som sjuåring, og ikke henger med i en normal samtale - hvor mye gir hun da til trådstarter? Så hvem som er verdig og hvem som er uverdig vet ikke jeg, samme om tråden er ment seriøst eller ei. Jeg har i hvert fall vært i den situasjonen hvor jeg har vært oppgitt over rollefordelingen i vennskap (i ett tilfelle har den andre utviklet seg og blitt mer selvstendig, i det andre tilfellet var den andre så usikker og tolket mye med meg negativt, trengte bekreftelser stadig vekk osv, så vi har ikke kontakt lengre), så jeg tror det er noe man kan oppleve selv med venner som har vært gode. Man kan vokse fra hverandre.

[Gjest Gjest_Margrete_*]

Høres ut som barneoppdragelse for voksne det her. Det er lett å spørre de som alltid sier ja og ordner opp. Ofte gjør man ting helt automatisk, fordi man kan det og det er enkelt og man er vant til å ordne opp selv. Når foreldre oppdrar barn heter det å sy puter under armene på de og skjemme de bort

Du har to valg:

Si nei, la vær å forklare ting og sakte men sikkert bryte kontakten med henne eller si at hun må prøve selv så kan du se over etterpå. Ros fungerer på barn når de mestrer noe nytt - det gjelder sikker for henne også. Du vil da merke om hun snylter på deg, eller bare trenger en dytt fremover.

Hva du velger avhenger av hvor gode venner dere er og om du mener at vennskapet vil vare. Du virker egentlig som en veldig god venn, som bare er inne i en litt stresset periode for tida.

[Gjest average Joe]

Til trådstarter..

Hvis du er så jæ### glup, så vet du vel hva du skal gjøre framfor å konsultere dette forumet?

Du kan f.eks. begynne med å melde deg inn i Mensa, så kan du innbille deg at du er blant jevnbyrdige. Det er bare en hake ved Mensa-testene, og det er at de skal gjøres på tid. Spørs om ikke scoren din detter litt da.

Selv har jeg scoret alt fra 119 til 156 på sånne tester, tatt på tid. I mine lyseste øyeblikk kan jeg derfor såvidt karre meg over grensen til Mensa. Men å søke om opptak er fullstendig uaktuelt. IQ-tester måler bare en ting, og det er hvor god du er til å utføre nettopp IQ-tester.. Oppgavene følger et visst mønster som det til en viss grad er mulig å øve seg opp i.

Uavhengig av IQ-score gjør jeg likevel dumme ting hver bidige dag. Av og til så dumme at jeg overrasker meg selv. Samtidig ser jeg ofte "dumme" mennesker finne utrolig smarte og kreative løsninger på vanskelige problemer. Alle kan lære noe av de fleste!

Jeg foretrekker derfor å velge min venner blant de 98% som er for "dumme" til å bli Mensamedlemmer, framfor å være den dummeste blant de resterende 2 %.

Du tok vel den..?

[Gjest lille, lille meg]

Huff, nå fikk jeg en tåre i øyekroken.. Jeg er selv kanskje det man kan kalle "mindre smart" Har ike gått videregående, så føler at jeg ikke er så oppdatert på språk, problemstillinger, samfunn osv.. Men jeg kan jo kakke et egg! Men jeg håper virkelig ikke mine venninner tenker slik om meg som du gjør med henne.. Jeg syns det er kjempetrist at jeg ikke kan være like engasjert i saker og ting som sambo, ikke kunne disktuerer ordentlig, eller ha like mange ord å leke med som han.. (som er driiitsmart, har stor empati og alt som er nødvendig nesten for å være en god venn. ) Nå er jeg ikke innlogget, men tidligere når jeg har skrevet innlegg her, så er det noen som har hakka så fælt, fordi jeg ikke snakker politisk korrekt.! Altså, det er tydeligvis litt stor forskjell på noen mennesker, men for svarte faen, det er jo venninna di! Og du gjør henne hvertfall ikke til en tryggere person ved å bli irritert fordi hun er litt dum!

bare så det er sagt, så har jeg sluttet å være bruker her, fordi folka her skal være så forbaaaaanna riktige heeeele tiden!

(men jeg klarer ikke å la vær, å sniktitte uansett! )