Hvordan bryte ut?

[Gjest Gjest_Rita_*]

Hei!

Har nå vært samboer i 6 år, og forholdet har lenge skrantet. Er mye krangling, som kort forklart går på at jeg føler han ikke respekterer meg lenger. Jeg gjør alt, dette legger andre også merke til, og når jeg prøver å ta det opp med han, blir det sett på som mas eller at jeg er ute etter å krangle. Orker det ikke mer.

Han vil ikke snakke om problemene, og jeg holder på å bli gal, er helt tom innvendig og føler meg tilsidesatt/ ikke viktig.

Vi gjør ikke ting så ofte sammen heller, nå det skjer føler jeg han gjør det for å være snill med meg, er ikke slik jeg vil ha det..

Vi har heller ikke sex lenger, så vi sliter egentlig ganske mye på alle plan. Jeg er av typen som ikke gir opp, men jeg ønsker meg mer enn dette, og vil han ikke seriøst sette seg ned og snakke om dette, og gjøre noe med det, så vil jeg velge å bryte ut. Sannsynligvis vil jeg få det bedre.

Men jeg gruer meg for å ta det skrittet, for vet hvor vanskelig og tungt det vil bli, for jeg er jo tross alt glad i han og vi har en historie sammen.

Så inntil jeg tar mot til meg så må jeg bare ha det miserabelt.

Jeg vet bare ikke hvordan, og hvordan jeg skal klare å takle det. Noen som har noen gode råd?

[Gjest Snuske]

Jeg tviler vel på at du vil oppleve 'riktig tid og sted' for å bryte ut, så det beste er bare å 'hoppe i det'.

Klart at det vil bli litt vemodig å gå til 'hvert sitt' når en har en fortid sammen, men jeg regner med at du har både familie og venner som backer deg opp, og hjelper deg igjennom den perioden. Og det er jo ikke sikkert at det vil bli så vanskelig å komme seg gjennom den perioden heller.

Lykke til iallefall, det høres ut som du vil få det mye bedre uten han.

[Gjest Gjest]

TS, har vært på nøyaktig samme sted som deg. Ikke noe hjelp. Ikke noe sex. Og for all del, ikke noe kommunikasjon. Bare blank benektelse av at vi hadde problemer overhodet. Ekteskapet hadde vart i seks år.

Jeg pakket en bag og gikk. Det er så enkelt. Det er en start. Det gir deg litt avstand, et pusterom. Så kan du begynne på å reorganisere livet ditt. Rydde opp i bosituasjon osv.

P.S. Flyttet fra felles leilighet. Ga blanke.

[carolina78]

Jeg vet hvordan det føles, jeg er midt i et samlivbrudd etter nesten 6 år. Det føles helt jævlig, vi hadde ikke sex, ikke noe kommunikasjon mellom hverandre, alt ble så dårlig. Mistet respekten for hverandre.

Det er utrolig at ting blir sånn. Han ble mer og mer barnslig gjennom årene, mens jeg kunne faktisk tenkt å få barn, ja, starte en familie. Jeg er en ganske kravstor person, jeg har så lett for å gi alt av meg selv, og forventer da å få tilbake, noe som jeg følte at han ikke gjorde.

Det føles så vondt, vi hadde jo delt så mye og vi hadde det så godt i begynnelse, han var drømmemannen, hadde aldri følt meg så elsket, beundret og trygt. Ja, nå er alt borte, orker ikke tanken på å starte på nytt igjen.

Uff, kjærlighetsorg er noe dritt, jeg har grått så mye, har ikke noe livsgnist igjen. Gruer meg så mye for å flytte for meg selv. Har faktisk aldri bodd alene, men ser litt fram til det også, vet godt at vi aldri hadde fått det til, da må man bare videre.