Vil han skal fra si seg farskapet......

[Gjest Lottemor]

ja hvor skal jeg begynne.....

Jeg ble mor til hverdens flotteste jente(i mine øyne) for litt over 2 år siden.

Hun er en sunn og gla jente med masse å gi,men hennes fra har aldrig vært innterisert.

Da jeg ble gravid hadde vi vært sammen i 6 månder og som dere sikkert forstår så var ikke graviditeten planlagt,men vi ble glad og gledet oss over hva skjebnen hadde gitt oss.....

Han Gikk på skole når vi fikk nyheten og jeg jobbet,han sluttet skolen uten og snakke med meg for han mente det ikke passet seg når han skule bli far.Noe jeg ikke forstår.

Jeg forlanget derfor at han fant seg en jobb,noe han ikke gjorde med glede.Ville heldst at jeg skulle melle meg som enslig forsørger og så skulle alle tre leve på den trygden jeg da fikk....

Dette var noe jeg nektet å gjøre så jeg ga han valget ennte finne seg jobb eller så var det ikke noe oss lenger.

Han fikk seg da en halvtids jobb og sa at det var det eneste de hadde å tilby han,noe som jeg fant ut etter bare noen uker at var løgn.

Han hadde takket nei til en fulltids jobb,ville bare ikke jobbe!

Han begynnte i samme tids rom og slå etter meg og skulle psyke meg ned,noe han ikke kom igjennom med da jeg kan har hatt en svært manipulerende og psykisk syk far og kunne tegnene og stille opp for meg selv.

Så da jeg var 3 månder på vei,sa jeg takk og farvel ville ikke ha et parforhold til en slik mann....

Jeg holdt kontakt med han og prøvde få han med på UL,noe han sa at han ville men ikke stilte opp og det enndte opp med at jeg gikk alene.

Han hadde "spioner" etter meg og viste til stadighet hvor jeg var og hva jeg hadde gjort,hvem jeg snakket med og hvor lenge.

Gikk og beklagde seg over hvor fæl jeg var som stengte han ute fra graviditeten og at han aldrig kom til å få ha noe med barnet å gjøre.

Jeg forsvarte meg ikke,hvorfor skulle jeg det.Hadde mitt på det rene og hvorfor skal folk blandes inn i våre problem.

Da jentungen ble født ringte jeg til han bare noen timer etter fødslen (hadde min mor med på fødslen for jeg var ikke trygg på barne faren).

Han ble ikke noe serlig glad eller overasket,det han svarte var: trodde ikke du hadde termin før neste månde jeg.....Og da fødde jeg tre dager over termin.

Han kom opp og hilste på senere på dagen og ble en halv time,selv om jeg sa at han kunne få bytte bleie bade henne ol.

Han ville ikke......

Det ble ikke noe bedre etter dette og det tok en månde før han tok kontakt igjenn,og så ikke sin datter igjenn før hun var 1 1/2 månde gammel.

Da var hans mor med....og til henne hadde jeg skrevet brev når jeg var 6 månder inne i svanger sakpet og innvitert henne inn i livet til barnet...vi hadde en del telefon kontakt....

Men til og med hun viser ikke innteresse for å ha kontakt med barnebarnet sitt....

Slik var det til jentungen var 9 månder siden da har ikke faren ville se henne og farmoren har ikke sett hene siden lillejulaften i fjord.

Ingen har ringt,ingen har skrevet brev eller tatt kontakt på noen måte.

Nå har jeg vert samboer ,med en annen man i litt over et år og han har blitt Tullas pappa...vi planlegger å gifte oss om et par år og i den forbinnelse har vi snakket om at han adopterer Tulla.

jeg mener å ha lest at etter 2 års ekteskap så er det mulig for adopsjon om far til barnet har sakt fra seg fraskapet.

det er noe jeg vil ha gjort nå,jeg skal skrive en viljes erklæring og vil ikke på noen måte at den biologiske faren skal få ansvaret for min datter om det hender meg noe.

Skal derfor skrive opp min samboer som også vil dette veldig gjerne siden han har vært pappan til Tulla i over halve livet hennes.

Hvordan går man frem for å få avskrevet farskap ?

[Babyface]

Jeg vet ikke hvordan man går fram i slike saker, men du kan jo ta kontakt med folkeregisteret og høre.

Ikke det at jeg har noe med det, men jeg synes du skal tenke deg godt om før du avskriver den biologiske faren. Selv om han ikke er verdens beste far nå, kan tidene forandre seg når ungen blir eldre, både ved at faren og ungen søker kontakt med den andre. Snakk i hvert fall med den biologiske pappaen før du gjør noe annet. Kjempeflott at samboeren din stiller opp, men jeg synes altså dere burde droppe den adopsjonstanken (så sant ikke eksen din ønsker å si fra seg farsskapet).

[Labella]

Faren må ikke "si fra seg" farskapet. Hvis dere har delt foreldreansvar må han samtykke i at barnet adopteres av stefaren. Hvis du har foreldreansvaret alene skal biologisk far "såvidt mulig få uttale seg før vedtak blir gjort" (fra adopsjonsloven) Du kan lese hele adopsjonsloven her: http://www.lovdata.no/all/tl-19860228-008-001.html

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en advokat for å drøfte hvordan du bør håndtere denne saken.

[Gjest Martin]

Jeg har absolutt ingen forståelse for at du vil kutte alle bånd med biologisk far, uansett bakgrunn. Hva tror du jenta kan si til dette når hun (for det vil hun) senere i livet ønsker å gjenoppta kontakten med far?

Uansett er adopsjonsloven så streng, heldigvis, at det skal mye til for å få til adopsjon. Motsetter far seg dette, er det svært vanskelig - for ikke å si umulig - å adoptere.

[Gjest Hilde]

Jeg var alenemor til min eldste sønn da jeg traff min mann - min sønn var da 3 år. Min mann ønsket å adoptere min sønn etterhvert, men vi ventet til han var over 12, slik at han fikk velge dette selv. Han var aldri i tvil - det var min mann han så på som sin far og han ønsket ingen andre inn i sitt liv. Da han var 13 gikk adopsjonen i orden - jeg trengte ingen godkjenning fra biologisk far. Min sønn måtte selv fylle ut skjema og møte til samtale angående adopsjonen - men det hele var kun en pro-forma-sak, fikk jeg inntrykk av - så lenge min sønn ikke var i tvil om hva han ville og så lenge hans biologiske far aldri hadde gitt lyd fra seg på 13 år, så var det en enkel sak - heldigvis ! Barn ser annerledes på dette enn enkelte voksne - for dem teller det mer hvem som er der for dem i dagliglivet enn hvem som er deres far på papiret.

[Gjest Lottemor]

hei Martin

vet du at det var ikke jeg som ille kutte båndet mellom biologiske far og min datter,det er det han selv som har gjort....

Hun er 2år og han har ikke sett henne mer enn 6 ganger til sammen,hans familie er ikke innterisert og det er ikke mitt ansvar lengre holde en kontakt oppe mellom han og hans datter.

Det har vert tydelig fra første stund at det ikke er innterisangt for han å ta hensyn til andre enn seg selv og at han ikke vil gi plass til sin datter i sitt liv.

Hvorfor skal jeg sitte og få forskudds bidrag fra han som ikke har barnet og ikke betaler bidrag.

det eneste som da skjer er at han ennder opp med en bidrags gjeld som ikke ligner noe.

Da kan han bare slippe dette i og med at han ikke vil ha kontakt med sin datter alikavel.

Så har jentungen det bra sammen med sin mamma og pappa og den biologiske faren slipper bli bitter på et liv som han ikke vil være delaktig i.

Hun vil jo alltid få vite at den hun kaller pappa ikke var med å lage henne,men det vil vel ikke spille noe rolle bare hun er trygg og elsket og elsker sin pappa tilbake.

Jeg har gitt sjangser til hennes bioligiske og nå syntes jeg at det begynner å bli for sent til at hjan skal komme inn i livet hennes.

Det er et år til han har og så får han ikke se henne før hun er så stor at hun forstår hva allt dreier seg om.

Det er ingen som sier at jeg skal skjule hvem som er hennes biologiske far.

Men jeg vil ikke at han skal ha rettigheter og ikke vil jeg at han skal få ansvaret for henne om det skulle hende meg noe.

Hun kjenner ikke han,det ville ikke være det beste.....Tenk om det skulle hende meg noe og jeg går bort så har hun mistet sin mamma og så skal hun bli tatt fra sin pappa for å bo med en fremmed mann ?!!!

Nei dette er det jeg ikke vil skal hende ,men om de vil ta kontakt senere med hverandre så skal ikke jeg hindre henne eller han om det går for seg på en forsvarlig måte og at hun er stor nokk til å takle det.

jeg elsker min datter og det er hun som står i fokus, og jeg har ikke bestemmt meg over natten at dette er det rette for oss og ikke minst henne.

Jeg har mistet mange netters søvn for jeg har grubblet og nå vet jeg hva som er rett sett fra min datters side ikke min eller samboers.

[Gjest Hilde]

Martin, det er slett ikke umulig å adoptere stebarn. Og jeg sier heldigvis - har nemlig vært vitne til hvor glad min sønn ble da min mann adopterte ham. Han var da 13 år og hadde kalt ham far siden han var 3 år. Det å være tilstede og bry seg, betyr mer for barnet enn biologiske arvestoffer.

Idag er vår eldste sønn snart 17 og da vi for noen måneder siden gikk gjennom en krise i ekteskapet, så viste vår eldste sønn seg fra en side som jeg ikke trodde var mulig. Han tok "faren" sin side mot hele vår familie - noe som virkelig rørte oss som var tilstede og som til gagn viser at blod ikke er tykkere enn vann.

Aldri en gang har han nevnt sin biologiske far - aldri har han ytret ønske om å få treffe ham - selvom vi bor i samme by.

[Babyface]

Men kan dere ikke vente til jenta er 12 år og se hva hun mener om saken da? Da er hun jo gammel nok til å komme med ønsker og meninger selv. For det er noe helt spesielt med biologiske foreldre og din nåværende mann er sikkert en like god far for jenta, selv om han "bare" er stefar. Jeg synes uansett du burde ta en skikkelig prat med den biologiske faren og høre hva han føler og tenker.

[Tule]

Martin, det er slett ikke umulig å adoptere stebarn. Og jeg sier heldigvis - har nemlig vært vitne til hvor glad min sønn ble da min mann adopterte ham. Han var da 13 år og hadde kalt ham far siden han var 3 år. Det å være tilstede og bry seg, betyr mer for barnet enn biologiske arvestoffer.

Idag er vår eldste sønn snart 17 og da vi for noen måneder siden gikk gjennom en krise i ekteskapet, så viste vår eldste sønn seg fra en side som jeg ikke trodde var mulig. Han tok "faren" sin side mot hele vår familie - noe som virkelig rørte oss som var tilstede og som til gagn viser at blod ikke er tykkere enn vann.

Aldri en gang har han nevnt sin biologiske far - aldri har han ytret ønske om å få treffe ham - selvom vi bor i samme by.

hei

det er vel vanskelig når det er så små og da vil jeg si som martin heldigvis din var tolv og kunne utale seg selv og det er noe helt annet jeg syns barn skal ha sikres mot slik til de er gamle nok til og avgjøre selv

Hilsen

[Gjest Lottemor]

Hei babyface

Selve adopteringen kan selvsakt vennte,men ikke at han blir fra skrevet som far.

Dette gjør jeg ikke for å straffe den biologiske faren men for å verne om min datter.

For om det hender meg noe så vil han automatisk få omsorgen for henne ut i fra hva jeg har lært og lest og det er noe jeg ikke vil og det er heller ikke for at jeg har et mislig for hennes biologiske far,men for at han ikke kejnner henne og ikke vil ha noe med henne å gjøre.

Et barn som mister sin mor (noe jeg ikke håper skal skje men det er fult mulig for ingen vet hva fremtiden bringer) og der etter mister sin pappa for å komme til en som de Norske lover sier er hennes pappa men som hun ikke kjenner vil ikke bli noe bra for et barn.

Om den biologiske pappan en dag vil ha kontakt med henne selv om han er fra skrevet foreldre rett så vil ingen nekte han det om så ikke jenntungen nekter da selfølgelig.

Så jeg har alerede bestemmt meg jeg.....og det var ikke noe lett av gjørelse!!!

[anett2]

Hei Lottemor

Det beste er nok å ta kontakt med en advokat for å få helt konkrete opplysninger!

(slettet. Upassende og usaklig karakteristikk av annen bruker. Væren - moderator) Hva med å snakke med barnefaren og høre om han vil gi fra seg rettighetene sine siden han likevel ikke bruker de?

Godt å høre du har funnet deg en mann som vil være far for din datter og som vet å verdsette barna. Når en annen adopterer så faller jo arv og dette bort. Og dersom dere skulle skille dere så vil jo han ha krav på samværsrett. Viktig å tenke på alle detaljer

Lykke til

[Labella]

Hei Lottemor! Heldigvis er det ikke slik at faren automatisk får omsorgen hvis du skulle falle fra. Når han ikke har hatt kontakt med henne er det faktisk svært liten sjanse for at han får omsorgen, selv om han skulle ønske det. Jeg forstår godt at du ønsker den tryggheten det vil være for datteren din om mannen din adopterer henne - synes ikke det er noen grunn til å vente til hun er 12 år med at den sosiale faren adopterer henne.

Inntil adopsjon er i orden kan du skrive en viljeserklæring. Der skriver du hva som er dine ønsker for datteren din dersom du dør. Du begrunner hvorfor du synes det er best for datteren å bo hos sin sosiale far (eventuelt andre slektninger?). Denne kan du kanskje få hjelp til å skrive av en advokat, men den er ikke å anse som et testamente! Uansett vil en slik viljeserklæring bli tatt med i betraktningen - og det er barnets beste som står i fokus!

[Gjest Lottemor]

Tusen takk Labella, anette2 og Hilde for Posetiv tilbake melling og forståelse.

Og gode råd :D

det er jo netopp for min datter jeg vil gjøre dette og ikke meg selv....

Og som jeg har sakt tideligere så vil jeg aldrig stå i veien for at min datter og hennes biologiske far skal få kontakt og noen av dem vil dette...

Er bare for å være sikker på at hvist (som jeg ikke håper) det skal skje meg noe så vil jeg at tulla har det bra ....

Er det så forskrekkelig gale at jeg tenker på mitt barn ?!

[Tule]

hei

vis han ikke har delt foreldrerett har han ingen rettigheter han kan da ikke få omsorgen for datteren vis det skulle skje deg noen de vil ikke sene datteren din dit vis han ikke har sett henne de vil prioritere din familie jeg er ikke sikker på at de vil prioritere samboeren han har kunn rett til samver i dag, adopsjonen haster jo som du sier selv så da kan du jo vente til hun er gammel nok til og si noe selv

hilsen