Sur mor

[Gjest Gjest]

Det er tydelig at hun har problemer med seg selv.

Uansett hva faren min sier til henne er hun ikke enig. Må si det motsatte, og er skikkelig sur i tonen.

Det er ubehagelig å være i nærheten! Hva skal man si da?

Jeg skjønner helt ærlig ikke at faren min holder det ut jeg.

Jeg har selv problemer med å takle henne, se henne i øynene og snakke naturlig til henne pga dette, og det har blitt et problem. Orker snarrt ikke dra dit på besøk lengre, men syns jo synd på faren min. Han er en storhjertet mann som vil alle godt....

Om man sier noe til henne om at man har det vanskelig eller noe kommer det bare HVA MED MEG DA? Jeg har det da også vanskelig. Det er ikke så lett... Om man sier hun er sur kommer det bare, ja men du er nå litt vanskelig selv også da.

Jeg gidder ikke mere av henne snart....

[Gjest Gjest]

Ingen råd?

Jeg begynner å bli desperat her....

[Gjest Pet]

Overgangsalderen?

[Gjest Gjest]

Helt sikkert, men det går da vel an å holde seg litt i skinnet allikevel?

Det finnes faktisk mennesker rundt henne som skal leve med dette....

Hun kommer til å bli en bitter gammel dame..

Kan vel egentlig aldri huske at hun har vært sprudlende akkurat....

[Tirill]

Dette kunne vært min tråd...

Min mor er akkurat lik. Og min far like varmhjertet og go.

I sommer fortalte jeg far at han ikke burde finne seg i å bli tråkket på mer.

Jeg er fed-up av mors oppførsel, men det hjelper ikke å si noe. Får bare dobbel dritt tilbake.

Mitt råd til deg er å ikke la denne oppførselen gå innpå deg. Ikke la henne stjele av din energi.

Jeg "hører ikke på" når mor snakker. Ordene svever omtrent igjennom hodet mitt, også tar jeg tak i det som er vesentlig og svarer på det. Resten sier jeg bare "hmm" og "tja" "mulig det" osv.

Dette har ført til at mor gjentar seg til meg, men når hun ikke får responsen hun vanligvis forventer så skifter hun samtaleemne. Det er ikke alltid jeg har de lange besøkene hjem. Men når stemningen er positiv er jeg der lengre...

[Gjest Gjest]

Ja, akkurat sånn er det!!!!!

Jeg blir gal. Klarer ikke høre på det mer jeg. Pappa blir på gråten når jeg snakker med han om det alene... Syns så synd på han. Han er egentlig en sterk kar da, men han er jo glad i henne og?!

Har prøvd å snakke med henne, men får bare høre hvor vanskelig jeg er tilbake.

Klarte nesten å ødelegge stemningen i brylluppet mitt med det tullet sitt. Søyt over hvor mange fler det var som kom fra den andre slekta og hvor få fra hennes. Hvor vanskelig det var å hjelpe til med alt, og hvor urettferdig det var at de ikke fikk hjelpe til like mye som svigers....

Foran barnebarn er hun ikke bedre... Vil ikke sende mine fremtidlige barn dit om det fortsetter sånn jeg....

Vi er også der lenge om det er god stemning. Hvis ikke drar vi fort....

[Gjest Gjest]

Min mor er et mareritt og hun er over overgangsalderen. Noen er bare negative og sprer den negativiteten rundt seg i alle rettninger. Det er bare en ting å gjøre, holde avstand i størst mulig utstrekning.

[Tirill]

Hehe det er så rart å lese det du skriver...

Mor og far er ikke de første jeg ber om barnevakt selv. Og har skikkelig dårlig samvittighet når jeg må sette igjen barna der... Min mor har et annet problem i så tilfelle også, fordi hun favoriserer eldstemann. Og forskjellsbehandlingen er tydelig...

Når det gjelder far er det samme som med din...

Jeg har sterke bånd med min far. Det er jeg veldig gla for. Vi treffes ofte uten at mor får vite om det, på kafe eller liknende.

Det var først i sommer at jeg har sagt noe til han om mor. Men resultatet var at vi fikk enda sterkere bånd. Virka som han trengte noen som skjønte han...

Så klart de er glade i konene sine. Det vil de nok alltid være...

Når det gjelder mor så må jeg egentlig bare anbefale deg å stenge ut unødvendig sladder og surmuling. Det tærer mer på deg at du irriterer deg for åssen hun oppfører seg, enn om du bare ignorerer og takker deg selv for at sånn ekke du... ;-)

[Gjest Gjest]

Åh, ja jeg er livredd for å bli slik!!!!

Ellers så syns jeg det er forferdelig vanskelg å stenge det ut.

Har mest lyrt til å rope til henne akkurat nå, men det hjelper nok ikke.

Men tror hun kunne trengt en vekker i retning at hvor lenge mener hun Pappa skal gidde å høre på det der dag ut og dag inn????

[Mookie]

Spleis på terapi/psykologtimer til henne! Mener det helt seriøst. Da kan hun kanskje få hjelp med det som gjør henne slik, og stemmningen kan bli bedre i familien.

Framlegg det som om dere er bekymret for henne, og gir henne timene for å hjelpe HENNE, slik at hun ikke føler seg uthengt av dere i stedet.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i det som beskrives her. Har selv en mor som alltid har vært kverulerende og negativ. Har hatt utrolig mange krangler og utblåsninger. Hun er så selvfokusert og destruktiv at det ofte ikke er til å holde ut. Hun sliter med seg selv på mange måter, det har jeg forståelse for, men det forsvarer alikevel ikke det faktum at hun skaper ubehageligheter for andre. Jeg har lettere for å se ting fra hennes vinkel etter at jeg ble voksen selv, men etter at mine to barn kom til verden dukket det opp flere og ny situasjoner som skapte uro, uenighet og krangling. Mange ganger har jeg måtte tatt barna med meg og dratt når vi har vært hos henne, for å skåne de for krangling, urimelighet og oppførsel som ikke henger på greip for et voksent menneske.

Jeg har måttet distansere meg fra henne på sett og vis. Vi har ikke noe typisk mor-datter forhold. Vi ringes i ny og ne, mest hun som tar kontakt, også er barna innom en gang i blant. Men ungene synes heller ikke det er noe stas å være til mormor, det har de begynt å gi mer og mer uttrykk for(6 og 8 år) og det virker som hun har oppfattet dette og synes dette er leit. Håper dette kan gi henne en tankevekker på at det VIRKELIG er på tide å gjøre noe med seg selv.

Årsaken til at jeg har måttet distansere meg, er for å kunne fungere i hverdagen med min mann og mine barn, uten å være nedtrykt, lei meg og frustrert over min mor hele tiden. At enkelte mennesker får til å sende ut så utrolig mye negativ energi, kan ikke tyde på annet enn at mennesket har det elendig med seg selv. Mennesker som har det godt og trives med seg selv er i stand til å reflektere over sin samhandling med andre og kunne regulere sin adferd til et akseptabelt og hyggelig nivå.

Når vi nå er sammen prøver jeg å være mest mulig saklig og konkret. Overser henne hvis hun begynner med sin respektløse oppførsel eller er urimelige i forhold til barnebarna eller når hennes negative perspektiver tar overhånd. Når det gjelder barna er jeg nådeløs så her er det sjeldent det oppstår uenighet lengre. Jeg er også blitt veldig bevisst på hva jeg aksepter og ikke, både i forhold til meg selv og mine egne behov og meninger, og i forhold til barnas og min manns situasjon. Det virker faktisk som hun nå tar seg i det oftere enn før.

Forhåpentligvis så begynner det å gå opp for henne at hun kommer til å bli sittende alene hvis hun fortsetter å oppfører seg på en respektløs og ubehagelig måte. Dette er faktisk den realistiske situasjonen. Ingen fortjener å leve med slik negativitet rundt seg og jeg synes både din far og du burde sette hardt mot hardt og ikke finne dere i dette lengere. Sier ikke at det blir lett, det blir nok en skikkelig "oppvask", men det blir forhåpentligvis bedre etterpå.