Gjest Fortvilet Skrevet 10. november 2006 #1 Skrevet 10. november 2006 Jeg mister min kjære.. Mitt livs kjærlighet.. Han har i lengre tid vært "hjemsøkt av gamle spøkelser", som krever alt av ham. All hans tid. Han klarer ikke å snakke med meg om det, så jeg vet ikke hva det er for noe alt sammen. Men jeg ser det ødelegger ham. Men han kommer seg ikke ut av det. Så nå ser det ut til at hele forholdet går til helvete Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal overleve dette. Jeg klarer ikke å bare la ham gå! Jeg tror nemlig han fortsatt er veldig glad i meg, men bare ikke klarer å forholde seg til meg, og det å ha kjæreste, så lenge dette andre fortsatt er i livet hans. Jeg føler vel egentlig at ingen kan gi meg noen råd, men jeg må liksom bare få ut litt.. Sitter her på jobb med konstant klump i halsen, og skjønner ikke engang hvordan jeg skal komme meg igjennom dagen.. og morgendagen.. og dagen etter dèt..
Gjest Gjest Skrevet 10. november 2006 #2 Skrevet 10. november 2006 Det var trist å høre... Håper alt ordner seg
Gjest Fortvilet Skrevet 10. november 2006 #3 Skrevet 10. november 2006 Takk... Jeg ser ikke hvordan, men ... Jeg er så utrolig glad i ham..!!
Aquila Skrevet 10. november 2006 #4 Skrevet 10. november 2006 Du kan ikke bare gi opp uten videre? Snakk med han og si at om forholdet deres skal funke må begge bidra og jobbe for det. Kanskje er det det som må til for at han skal sette kroken på døra til gamle ting, eventuelt får du iallefall et svar og kan komme deg videre i stedet for å sitte og ha det vondt for det er ikke noe særlig. I høst hadde vi en seriøst tung periode, og jeg var sikker på at dette var slutten. Min kjære hadde stor 30-års feiring og en gammel flamme kom opp (dvs han påstår hun ikke er det - men jeg er jente, har intuisjon og er ikke dum og naiv!). Han ble liksom litt rar etterpå, de satt alene og snakket mye i løpet av bursdagen hans, mens jeg som sto for bursdagen hans, var sjalu og fortvilet tilskuer. I tiden etterpå var jeg skuffet og sur, men ville ikke miste han - vi hadde jo hatt det så bra - dette var liksom den første store baugen.... Så i en periode var jeg ikke for pågående, ga litt F!, bestemte meg for aldri å nevne gamle hendelser om henne, sjalusiting etc igjen når vi kranglet (gjorde han bare mer sur), videre prioriterte jeg mest mine ting i en periode, fikk opp selvtilliten min, var glad - og samtidig pratet jeg seriøst med han om forholdet vårt flere ganger, om hvor og hva vi ville. Jeg foreslo at vi skulle starte nye aktiviteter sammen (squash m.m.) og det var kjempebra!!!... og idag er alt tilbake til det gamle. Men som du sier; dagene på kontoret var helt jævlige. Klarte ikke å jobbe, satt bare å tenkte, tenkte, tenkte... Også klarer man jo ikke tenke positivt heller, så man drar egentlig bare seg selv lengre ned i dritten! Er han glad i deg så takler han en prat om dette og går inn for å finne tilbake til gnisten og alt det gode igjen! Stå på! Klem fra meg
Gjest Fortvilet Skrevet 10. november 2006 #6 Skrevet 10. november 2006 arctica: takk.. Og tro meg - jeg ønsker ikke å gi opp!! Jeg vil gjøre omtrent hva det skal være! Jeg er bare redd det ikke er noe jeg kan gjøre.. Hvis han ikke takler å være i et forhold lenger, uansett hvor glad han er i meg, hvordan kan jeg gjøre noe med det? AlmaCity: ikke noen ekser eller noe sånt.. han klarer ikke å snakke om det, så jeg vet egentlig ingenting... Er bare ubeskrivelig trist og lei meg nå.. Takk for
AlmaCity Skrevet 10. november 2006 #7 Skrevet 10. november 2006 Hm...Det der høres jo virkelig mystisk ut! Det må virkelig være fortvilende å ikke vite hva det dreier seg om engang Jeg synes heller ikke du skal gi opp. Jeg vet dette kanskje er litt kontroversielt, men enn om du driver litt "research" på egen hånd? Såfremt du ikke får noe ut av han riktignok. Kan jo hende han virkelig har problemer av ulik sort som han ikke greier å ordne opp i, og som han er for stolt til å dra deg inn i. Kan være pengeproblemer, gamle svirebrødre, slitsom eks, trøbbel i fortiden av annen sort... Lykke til i allefall! Husk at alt ordner seg som regel til sist, selv om man kanskje ser litt mørkt på det når man er midt oppi det!
Gjest Fortvilet Skrevet 10. november 2006 #8 Skrevet 10. november 2006 AlmaCity: ja, det er fortvilende.. For det betyr også at jeg blir "stående på utsiden" og liksom ikke kan GJØRE noe.. Bare sitte og se på at jeg mister ham.. Jeg "tør" ikke gjøre noe research.. For hvis jeg begynner å grave i dette, kommer han til å fryse meg helt ut, og aldri ville ha noe med meg å gjøre igjen. Ok, la oss si at jeg gjør research uten at han finner ut av det... Men hva skal jeg gjøre med det jeg finner ut i så fall? Jeg kan jo ikke konfrontere ham med det, for da er vil tilbake til at han vil skyve meg helt ut i kulden. Hvis jeg skal ha noe som helst håp om at han vil fortelle meg om dette, må jeg la ham ta det når han er klar.. (Hvis han noen gang vil bli det..) Jeg skulle bare ønske at han ville fortelle meg.. Jeg bryr meg ikke om hva han har gjort eller sånn.. Men tunge ting blir som regel litt mindre tunge når man deler på dem.. Og det er jo dette kjærester er for.. Å dele ting med.. Og ikke bare de gode tingene.. Jeg vil så gjerne være der for ham, men han lar meg liksom ikke få lov
Gjest Gjest Skrevet 10. november 2006 #9 Skrevet 10. november 2006 Hmm.. det her er vel en av de klassiske situasjonene der mannen sier at han har så mye gammelt grums at han ikke klarer å være i et forhold fordi han er for feig til å si den egentlige grunnen: Han har ikke nok følelser for deg til å være sammen med deg. Be ham grow up! Han er voksen (regner jeg med) og da må han ha respekt nok for deg til å si det som det er.
Gjest Kaya83 Skrevet 11. november 2006 #10 Skrevet 11. november 2006 Begynn å pynte deg litt mer, begynn å trene, spre bena litt oftere, gjør litt med flid med maten du lager, pass på at det alltid er rent og ryddig hjemme, stryk skjortene hans og slike ting.. Da blir det nok bedre skal du se.. Jenter altså, virker som de ikke vil ha mannfolk..
Gjest Fortvilet Skrevet 13. november 2006 #11 Skrevet 13. november 2006 Gjest: tror det stikker litt dypere enn det. Kaya83; Hadde det vært så enkelt, så.. Det er dessverre en veldig komplisert situasjon
Høstjenta Skrevet 14. november 2006 #12 Skrevet 14. november 2006 AlmaCity: ikke noen ekser eller noe sånt.. han klarer ikke å snakke om det, så jeg vet egentlig ingenting... Er bare ubeskrivelig trist og lei meg nå.. Takk for ← Gamle spøkelser kan være så mangt....så det er vasneklig å gi råd eller for det å hjelp når mna ikke vet hva problemet er. Kanskje du bør ta opp med ham om det kan hjelpe å snakke med noen andre, eksempelvis en psykolog...ingenting i veien med det. Jeg opplevde med min kjære at han begynte å få problemer med tanker og tvangstanker, noe som ble verre og verre etterhvert. Men det tok lang tid før jeg fannt ut hva problemet var, han ville ikke snakke med meg om det, men det kom frem. Tok det ikke altfor alvorlig i starten, men som sagt ble det ikke bedre og jeg vist ikke hva jeg kunne hjelpe med....det det endte opp med var at han tok kontakt med fastlegen og fikk videre hjelp av henne til å få kontakt med de rette folkene som kunne hjelpe ham og snakke om dette. Nå er det mmye bedre både for ham og for meg.... Jeg tror han kanskje MÅ fortelle deg noe eller si noe mer til deg om hva det gjelder eller finne noen andre, dere kan nå ikke gjøre det slutt bare fordi han ikke klarer å snakke om det.....Masse lykke til
Gjest Fortvilet Skrevet 14. november 2006 #13 Skrevet 14. november 2006 Høstjenta; tusen takk, det var støttende ord! Han har snakket med psykolog, det har han fortalt meg. Jeg har spurt om å få nummeret slik at jeg kan snakke med den samme psykologen. (Og det har han sagt jeg skal få.) En venninne fortalte meg at dersom han gir psykologen tillatelse, så kan h*n fortelle meg det h*n vet. Så "slipper" min kjære å fortelle selv. Så jeg tror jeg kommer til å foreslå det for ham... Dette tar så mye av tiden hans, og han er så mye borte, og klarer liksom ikke å komme seg ut av det, så det gjør det ekstra vanskelig. Men det er godt å lese at andre som har hatt problemer faktisk har klart å komme seg igjennom det! Tusen takk!! Rart det der med hvordan enkelte har så vanskelig for å slippe folk innpå seg og sånn...
Høstjenta Skrevet 14. november 2006 #14 Skrevet 14. november 2006 Bra du syns det hjalp Forresten er det en kjempeidé om du blir med til psykologen evt har en time alene med ham. Jeg ble med etter forespørsel fra psykologen selv, og det hjalp meg mye for da fikk jeg luftet litt av hvordan jeg så på problemet og hvordan jeg følte det. Dette tror jeg hjalp oss begge til å se hvordan den andre hadde det og hvordan den andre faktisk ble påvirket. Psykologen mente også det hjalp ham i å se selve problemet bedre når jeg fotelalte hvordanjeg så det og ikke bare ham som har problemet, de ser ting på sin egen måte som oftest....
Gjest Fortvilet Skrevet 14. november 2006 #15 Skrevet 14. november 2006 Jeg tror det kan hjelpe mye bare å få ting ut. For det sliter tydelig på ham å måtte gå og bære på det alene, samtidig som han altså ikke klarer å snakke med meg om det.
Gjest Gjest Skrevet 14. november 2006 #16 Skrevet 14. november 2006 Begynn å pynte deg litt mer, begynn å trene, spre bena litt oftere, gjør litt med flid med maten du lager, pass på at det alltid er rent og ryddig hjemme, stryk skjortene hans og slike ting.. Da blir det nok bedre skal du se.. Jenter altså, virker som de ikke vil ha mannfolk.. ← Jeg håper og tror at dette var ironisk ment...?
Gjest Fortvilet Skrevet 15. november 2006 #17 Skrevet 15. november 2006 QUOTE(Kaya83 @ 11.11.2006 (23:50) ) Begynn å pynte deg litt mer, begynn å trene, spre bena litt oftere, gjør litt med flid med maten du lager, pass på at det alltid er rent og ryddig hjemme, stryk skjortene hans og slike ting.. Da blir det nok bedre skal du se.. Jenter altså, virker som de ikke vil ha mannfolk.. Jeg håper og tror at dette var ironisk ment...? Det håper jeg også.. For å si det sånn; hadde det vært SÅ enkelt, hadde jeg ikke skrevet innlegg her..
Gjest Kaya83 Skrevet 15. november 2006 #18 Skrevet 15. november 2006 Jeg håper og tror at dette var ironisk ment...? ← Hvorfor skulle det være ironisk?
Gjest Fortvilet Skrevet 16. november 2006 #19 Skrevet 16. november 2006 Kaya83: se svaret mitt over.. Hadde det vært så enkelt hadde jeg ikke skrevet inn her. Dette stikker nok dessverre adskillig dypere enn som så
Aquila Skrevet 17. november 2006 #20 Skrevet 17. november 2006 Her kommer dagens klem til deg... Håper du har det bra!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå