Barna forran alt annet

[Gjest Colargolla]

Har lest tråden "hvem er du mest glad i - kjæresten eller barna osv."

Starter ny tråd da det med å "redde ut av en brann" blir litt for mye for meg.

Ethvert barn ville jo bli reddet først! Uansett hvem sitt det var!

Men så til mitt spørsmål: Er kvinner redd for bli stemplet som dårlige mødre hvis de ikke setter barna sine forran alt annet??? Barna som vokser opp i dag er vel de mest bortskjemte noensinne. De er midtpunktet uansett og er til tider helt ufordragelige. Fordi de har foreldre som hele tiden lar dem komme først og stiller barnas behov forran alle andres?

[Gjest Gjest]

For meg så vil barna aldri bli nr 1. Jeg er nr 1 for meg Jeg elsker mine barn høyt men jeg fikk de _fordi_ jeg har en mann jeg elsker og fordi vi ønsket en familie sammen. Ergo er faktisk kjærligheten til min mann "viktigere" enn kjærligheten til mine barn. Det er fordi kjærligheten til min mann må jeg jobbe for. Det går opp og ned i et forhold og vår jobb er å ta vare på kjærligheten. Uten oss er det ingen kjernefamilie. Kjærligheten til ungene er der,-uansett.

Det er dessuten min mann jeg, forhåpentligvis skal tilbringe resten av livet mitt med. Barna mine/våre har jeg på lån. Min jobb er å gi de det de behøver for å kunne møte voksenlivet som sterke, selvstendige, gode individer. Da kan jeg rett og slett ikke sy puter under armene på de. De _må_lære seg ansvar og de må lære at all oppførsel får en konsekvens.

Å la barna få alt de peker på eller å slurve med oppdragelsen er misforstått kjærlighet, mener jeg.

Jeg elsker mine barn slik et morshjerte gjør:grenseløst Men jeg er veldig bevisst på at jeg skal ta vare på mine egne behov som kvinne og kjæreste/kone i like stor grad som jeg skal ta vare på ungenes behov. De skal jo også lære seg at de ikke er jordens midtpunkt og at andre menneskers behov er like viktig som sine egne.

[Lizzee]

Noe av det samme skrev jeg i tråden "hvem er du mest glad i...osv." og det var ikke alle som likte mitt synspunkt.

Jeg kan ikke bli mer enige med deg gjest!!! Flott skrevet!!!

[Gjest Gjest]

For meg så vil barna aldri bli nr 1. Jeg er nr 1 for meg   Jeg elsker mine barn høyt men jeg fikk de _fordi_ jeg har en mann jeg elsker og fordi vi ønsket en familie sammen. Ergo er faktisk kjærligheten til min mann "viktigere" enn kjærligheten til mine barn. Det er fordi kjærligheten til min mann må jeg jobbe for. Det går opp og ned i et forhold og vår jobb er å ta vare på kjærligheten. Uten oss er det ingen kjernefamilie. Kjærligheten til ungene er der,-uansett.

Det er dessuten min mann jeg, forhåpentligvis skal tilbringe resten av livet mitt med. Barna mine/våre har jeg på lån. Min jobb er å gi de det de behøver for å kunne møte voksenlivet som sterke, selvstendige, gode individer. Da kan jeg rett og slett ikke sy puter under armene på de. De _må_lære seg ansvar og de må lære at all oppførsel får en konsekvens.

Å la barna få alt de peker på eller å slurve med oppdragelsen er misforstått kjærlighet, mener jeg.

Jeg elsker mine barn slik et morshjerte gjør:grenseløst   Men jeg er veldig bevisst på at jeg skal ta vare på mine egne behov som kvinne og kjæreste/kone i like stor grad som jeg skal ta vare på ungenes behov. De skal jo også lære seg at de ikke er jordens midtpunkt og at andre menneskers behov er like viktig som sine egne.

←

Dette var veldig flott skrevet! Vitner om veldig god innsikt og omsorg for de rundt seg!

[Gjest Gjest]

Barnet mitt går foran meg selv. Samtidig så realiserer jeg meg selv- en god balanse vil jeg tro

[Gjest Gjest]

Så lenge man har satt barn til verden har man ANSVAR for dem inntil de blir store nok til å klare seg selv. Med ansvar mener jeg at det er min plikt å gjøre de beste valgene for mine barn. "De beste valgene" trenger ikke bestandig å være at man skal degge og dulle med ungene. I mine og øyne er de beste valgene man tar for ungene å gjøre dem til selvstendige individ. For meg er det ubegripelig at mødre/fedre kan sette seg selv forran barna.

Mor til 3

[Gjest Gjest_Margrete_*]

Men så til mitt spørsmål: Er kvinner redd for bli stemplet som dårlige mødre hvis de ikke setter barna sine forran alt annet??? Barna som vokser opp i dag er vel de mest bortskjemte noensinne. De er midtpunktet uansett og er til tider helt ufordragelige. Fordi de har foreldre som hele tiden lar dem komme først og stiller barnas behov forran alle andres?

←

Nei jeg tror ikke kvinner er redde for å stemplet som dårlige mødre, fordi det er så mange som er mødre og tenker veldig forskjellig på dette. Men man vokser da med barna sine! I perioder trenger unger å være midtpunktet og komme først. Andre ganger er det viktig som mor å slippe taket og la de få bryne seg på det virkelige livet.

Barna forsvinner ikke fra livene våre selv om de blir voksne. Derfor tror jeg gjesten som skriver at hun investerer mer i mannen sin enn i barna sine setter seg selv i midtpunktet og er litt bortskjemt Det kan selvsagt være en selvstendig og trygg kvinne men det virker strengere enn nødvendig. Alle foreldre ofrer eller gir slipp på noe for å være foreldre. Det blir da en styrke for forholdet mellom mor og far å se at barna blir omgjengelige, flinke og selvstendige mennesker. Altså noe man har oppnådd sammen og deler sammen, i tillegg tilkjærligheten og tiltrekningen som ligger i "bånn".

[Helen]

Jeg har alltid satt barna foran mannen. Jeg er veldig glad i mannen min, men det er barna som går først alikevel.

Jeg hadde barn fra før da jeg traff min nåværende mann, jeg ga da tydlig beskjed om at barna mine uansett gikk foran han. Han var helt enig for han hadde også et barn fra før.

Vi har etterhvert giftet oss og fått barn sammen, men hadde jeg f.eks fått vite at min mann ikke var snill mot mine barn så hadde han gått på hue og rævva ut.

Så ergo, jeg elsker min mann, men barna kommer først.

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid satt barna foran mannen. Jeg er veldig glad i mannen min, men det er barna som går først alikevel.

Jeg hadde barn fra før da jeg traff min nåværende mann, jeg ga da tydlig beskjed om at barna mine uansett gikk foran han. Han var helt enig for han hadde også et barn fra før.

Vi har etterhvert giftet oss og fått barn sammen, men hadde jeg f.eks fått vite at min mann ikke var snill mot mine barn så hadde han gått på hue og rævva ut.

Så ergo, jeg elsker min mann, men barna kommer først.

←

Vi har også en mine, dine og våre barn familie. Heldigvis har ikke jeg eller min mann noen gang hatt behov for å fortelle hverandre at ungene kommer først. Vi sammenligner ikke kjærligheten til barna med kjærligheten til hverandre. han er ikke noen nr 2 i mitt liv, han er nr 1. Jeg er også nr 1 i mitt liv, det samme er mine barn. Ikke noen gradering av familieforhold her.

Bare tanken på at jeg i begynnelsen av forholdet skulle sagt noe så latterlig som : "Du vil alltid være nr 2 for meg. Ungene kommer først." Nei, det er faktisk ikke nødvendig å si slikt i det hele tatt. Jeg _vet_hva jeg står for, som mor og kone. Det med å prioritere ungene _over_ min mann er vel en problemstilling jeg aldri har vært ute for. Hva menes med at en setter ungene først da? At mannen må vente på tur?

Vi er et team, vi står sammen som omsorgspersoner overfor _alle_ ungene vi har, enten det er hans, mine eller våre.

Det dummeste jeg hører er når noen skal gi råd til en som er på vei inn i et forhold med en som har et barn fra før, og så kommer dette "rådet":

"Husk at du aldri vil bli nr 1 i hans/hennes liv"

Noe så idiotisk. Et hjerte har plass til mange. Vi har seks barn tilsammen. Ikke _en_ eneste gang har jeg følt meg som nr 2. Det tror jeg ingen av ungene har gjort heller.

[Helen]

Vi har også en mine, dine og våre barn familie. Heldigvis har ikke jeg eller min mann noen gang hatt behov for å fortelle hverandre at ungene kommer først. Vi sammenligner ikke kjærligheten til barna med kjærligheten til hverandre. han er ikke noen nr 2 i mitt liv, han er nr 1.  Jeg er også nr 1 i mitt liv, det samme er mine barn.  Ikke noen gradering av familieforhold her.

Bare tanken på at jeg i begynnelsen av forholdet skulle sagt noe så latterlig som : "Du vil alltid være nr 2 for meg. Ungene kommer først." Nei, det er faktisk ikke nødvendig å si slikt i det hele tatt. Jeg _vet_hva jeg står for, som mor og kone. Det med å prioritere ungene _over_ min mann er vel en problemstilling jeg aldri har vært ute for. Hva menes med at en setter ungene først da? At mannen må vente på tur?

Vi er et team, vi står sammen som omsorgspersoner overfor _alle_ ungene vi har, enten det er hans, mine eller våre.

Det dummeste jeg hører er når noen skal gi råd til en som er på vei inn i et forhold med en som har et barn fra før, og så kommer dette "rådet":

"Husk at du aldri vil bli nr 1 i hans/hennes liv"

Noe så idiotisk. Et hjerte har plass til mange. Vi har seks barn tilsammen. Ikke  _en_ eneste gang har jeg følt meg som nr 2. Det tror jeg ingen av ungene har gjort heller.

←

Javel, men hva hadde du gjort hvis din mann ikke hadde kommet overens med dine barn???

Eller hva hadde du gjort hvis din mann hadde slått barna dine???

Hadde du bare gitt blanke f... i det fordi mannen kommer først???

Endret 10. november 2006 av m@msen

[Gjest Gjest]

Det at barna kommer forran alt kan jo utarte seg på mange måter.

Jeg ser flere familier hvor ALT handler om barna.

- Barna må kjøres overalt

- Barnet kan ikke leke ute alene (selv om det er trygt)

- Barnet får egen middag når det blir servert noe de "ikke liker"

- Mor og far går aldri alene ut på noe ("vi husker ikke sist vi hadde barnevakt")

- Mor og far vet ikke hva sex er lenger

- Barna begynner på nye fritidsaktiviteter to ganger i året - og får full pakke med utstyr hver gang. ....men så gidder de ikke mer....

- Barna blir skuffet om de ikke får ALT på ønskelisten til jul

- Oppdragelse er det skolen som skal ta seg av!

- Barna svarer frekt og forventer å bli hørt også når det er totalt upassende

[Gjest Kjos]

Javel, men hva hadde du gjort hvis din mann ikke hadde kommet overens med dine barn???

Eller hva hadde du gjort hvis din mann hadde slått barna dine???

Hadde du bare gitt blanke f... i det fordi mannen kommer først???

←

Herregud! Dette er off topic! Hun vil jo ikke elske en voldelig mann. Jeg synes du dummer deg litt nå. Fordi du ikke er enig med henne, så virker det som om du prøver deg med billige og søkte poenger. Væør så snill og ro deg ned.

[Lizzee]

Javel, men hva hadde du gjort hvis din mann ikke hadde kommet overens med dine barn???

Eller hva hadde du gjort hvis din mann hadde slått barna dine???

Hadde du bare gitt blanke f... i det fordi mannen kommer først???

←

Her er det snakk om en stefar ikke sant ? Hun ville vel ha gjort det samme som om det var den biologiske faren - det ville ihvertfall jeg. Ingen godtar vel at noen slår barna? En som er en mishandler mister sin posisjon uansett hvem han/hun er.

Men hva om det var andre veien da - hvis barna ikke kom overens med mannen .... eller hvis de oppførte seg ufordragelig mot ham?

[Lizzee]

Herregud! Dette er off topic! Hun vil jo ikke elske en voldelig mann. Jeg synes du dummer deg litt nå. Fordi du ikke er enig med henne, så virker det som om du prøver deg med billige og søkte poenger. Væør så snill og ro deg ned.

←

Helt enig!!! Her virker det som om noen bare skal irritere for å provosere.

[Helen]

Herregud! Dette er off topic! Hun vil jo ikke elske en voldelig mann. Jeg synes du dummer deg litt nå. Fordi du ikke er enig med henne, så virker det som om du prøver deg med billige og søkte poenger. Væør så snill og ro deg ned.

←

Greit nok at jeg satte det litt på spissen (litt mye også kanskje )

Men det jeg ville frem til er at siden jeg har barn fra før så vil de alltid komme foran min mann. Hvis han f.eks ikke hadde kommet overens med de så hadde heller ikke forholdet mellom oss godt bra.

Jeg har ei datter som har vært i den værste tennåringskrisa, det hadde min mann problemer med å takle (til tider jeg også). Jeg ble så drit lei av å mekle mellom de to at jeg stilte et ultimatum til min mann, hvis han ikke skjerpet seg så kom jeg til å flytte fra han. For jeg mente at han var den voksne så han burde forstå. Jeg kunne jo bare bedt henne om å flytte til faren, men siden jeg setter barna først så hadde det vært han som måtte gå.

Forholdet mellom de to bedret seg betraktelig etter det og nå etter at det værste er over er de de beste venner.

[Bernina]

Har ikke barn jeg, men den dagen jeg får det vil jeg vel tenke at det er familien som kommer først.

Jeg forstår også denne tråden litt på en annen måte. At foreldre (ikke bare mødre) setter barna først på en slik måte at de blir veldig bortskjemte. Barna får bestemme for mye. Ei jeg kjenner drar ikke på besøk til folk når sønnen hennes ikke vil... han synes det er kjedelig å være hjemme hos andre (selv om det er andre barn der), vil heller være hjemme og se tv (bestemme kanal selv). Og mor føyer ham. Han synes også at bestefar er for streng og liker seg ikke der. Det guttungen blir sur for er at han ikke får gå fra bordet midt i middagen og at det forventes at han oppfører seg som folk. Gutten får også bestemme hvor de skal i ferien og får alltid McDonalds for å "slippe maset". Moren er enslig og hun forblir vel det... Guttungen er sjefen i hjemmet og blir sjalu om noen viser mor oppmerksomhet. Og hun tillater det!! Her er det vel snakk om å sette barnet forran alt. Og "bonusen" er at hun er i ferd med å få en gutt som ingen liker noe særlig.... I tillegg til at hun får et veldig begrenset sosialt liv.

[Gjest Gjest]

Vi har også en mine, dine og våre barn familie. Heldigvis har ikke jeg eller min mann noen gang hatt behov for å fortelle hverandre at ungene kommer først. Vi sammenligner ikke kjærligheten til barna med kjærligheten til hverandre. han er ikke noen nr 2 i mitt liv, han er nr 1.  Jeg er også nr 1 i mitt liv, det samme er mine barn.  Ikke noen gradering av familieforhold her.

Bare tanken på at jeg i begynnelsen av forholdet skulle sagt noe så latterlig som : "Du vil alltid være nr 2 for meg. Ungene kommer først." Nei, det er faktisk ikke nødvendig å si slikt i det hele tatt. Jeg _vet_hva jeg står for, som mor og kone. Det med å prioritere ungene _over_ min mann er vel en problemstilling jeg aldri har vært ute for. Hva menes med at en setter ungene først da? At mannen må vente på tur?

Vi er et team, vi står sammen som omsorgspersoner overfor _alle_ ungene vi har, enten det er hans, mine eller våre.

Det dummeste jeg hører er når noen skal gi råd til en som er på vei inn i et forhold med en som har et barn fra før, og så kommer dette "rådet":

"Husk at du aldri vil bli nr 1 i hans/hennes liv"

Noe så idiotisk. Et hjerte har plass til mange. Vi har seks barn tilsammen. Ikke  _en_ eneste gang har jeg følt meg som nr 2. Det tror jeg ingen av ungene har gjort heller.

←

Helt enig! Vi kan ha mange "nummer 1" i livet vårt, på hver sin måte.

Hvis ikke hadde det da blitt slik at førstefødte var nummer 1, andrefødte nummer 2 osv, og for hvert barn hadde mannen blitt flyttet enda ett hakk ned på rangstigen.

Det er ikke slik det fungerer.

Jeg kan godt prioritere både mann, barn og meg selv først!

[Gjest Gjest]

Javel, men hva hadde du gjort hvis din mann ikke hadde kommet overens med dine barn???

Eller hva hadde du gjort hvis din mann hadde slått barna dine???

Hadde du bare gitt blanke f... i det fordi mannen kommer først???

←

Vi går overens, så det er ingen reell problemstilling.

Skulle jeg ha sagt til min mann da vi ble sammen :

"slår du mine barn så kaster jeg deg ut!" ?

Seriøst?! Det er da ingen som sier slikt. Jeg tar det for gitt at min mann ikke slår mine barn. Igjen er det ingen reell problemstilling.

Vi har vært igjennom samværsproblematikk, sure bittre ekser, svigersproblemer og barn som krever oss 100%. Vi _vet_ at et samliv med mine, dine og våre barn ikke alltid er lett. Selv når jeg har foreslått at min mann har samvær med sine barn, alene, slik at de får hans fulle oppmerksomhet uten mine og våre barn,-selv da er jeg ikke nr 2. Dette er noe vi gjør sammen.

Det er totalt unødvendig å skape skiller ved å gradere hvem som kommer som nr 1, 2 etc.

Vi er en familie, alle! Jeg har en svigerfar som mener at halvsøsken ikke er like mye verd som helsøsken og at stesøsken ikke engang er verd å kommentere.

Så jeg reagerer sterkt på all gradering av familieforhold.

Det er totalt unødvendig

[Helen]

Vi går overens, så det er ingen reell problemstilling.

Skulle jeg ha sagt til min mann da vi ble sammen :

"slår du mine barn så kaster jeg deg ut!" ?

Seriøst?! Det er da ingen som sier slikt. Jeg tar det for gitt at min mann ikke slår mine barn. Igjen er det ingen reell problemstilling.

Vi har vært igjennom samværsproblematikk, sure bittre ekser, svigersproblemer og barn som krever oss 100%. Vi _vet_ at et samliv med mine, dine og våre barn ikke alltid er lett. Selv når jeg har foreslått at min mann har samvær med sine barn, alene, slik at de får hans fulle oppmerksomhet uten mine og våre barn,-selv da er jeg ikke nr 2. Dette er noe vi gjør sammen.

Det er totalt unødvendig å skape skiller ved å gradere hvem som kommer som nr 1, 2 etc.

Vi er en familie, alle!  Jeg har en svigerfar som mener at halvsøsken ikke er like mye verd som helsøsken og at stesøsken ikke engang er verd å kommentere.

Så jeg reagerer sterkt på all gradering av familieforhold.

Det er totalt unødvendig

←

Vi er også èn familie, her er det ingen som er nr 1 og nr 2 osv. det blir for dumt å gå å tenke på.

MEN hvis noe skulle skje at jeg måtte velge mellom barna og mannen, da er det ikke tvil om at jeg hadde valgt barna.

Jeg og min mann hadde mange seriøse samtaler før vi involverte barna våre i forholdet, vi var enige om at hvis foholdet ikke fungerte pga av barna så kom vi til å kutte forholdet nettopp pga hensynet til barna.

Nettopp pga av dette mener jeg at barna går foran mannen, de trenger meg mer enn han trenger meg, han er tross alt voksen og klarer seg selv.

[Velvet]

Jeg og min mann hadde mange seriøse samtaler før vi involverte barna våre i forholdet, vi var enige om at hvis foholdet ikke fungerte pga av barna så kom vi til å kutte forholdet nettopp pga hensynet til barna.

Dette er noe jeg også kommer til å ta opp med en fremtidig mann. For meg er det også en selvfølge at barna kommer først. Hvis jeg finner en mann som har barn fra før tar jeg det som en selvfølge at han også prioriterer barna på samme måte. Skulle bare mangle.